1 Januar 2014
(Lagt inn av Bernt Olaf)Stig Arne seilte fra Poluwat den 28 desember og ankom Woleai 1 Januar 2014.
Woleai, also known as Oleai, is a coral atoll of twenty-two islands in the eastern Caroline Islands in the Pacific Ocean, and forms a legislative district in the Yap State in the Federated States of Micronesia and is located approximately 57 kilometres (35 mi) west-northwest of Ifalik and 108 kilometres (67 mi) northeast of Eauripik. Woleai is also the name of the largest of the islets constituting the atoll, lying to the northeast.
The population of the atoll was 1,081 in 2000, on an area of 4.5 km2
28.12.2013 til 1.1.2014
01-Jan-2014 08:07:20 UTC
Onsdag 02.01-14
Da vi dro fra Puluwat så sa gribb-filene at det skulle blåse jevn vind på 15 knop de neste tre dagene, men så snart vi hadde lagt Puluwat bak oss døde vinden ut og ble borte i to dager. I løpet av disse to dagene seilte vi bare 60 Nm, men så kom vinden tilbake og vi hadde flott seilas fram til Woleai. Min erfaring er at gribb-filene eller vær-faksene ikke er til å stole på i dette området.
Egentlig skulle vi gjøre en stopp på Ifalik på
vei hit, men klokken var tre på natta da vi passerte atollen så vi valgte å seile
direkte hit istedenfor, slik at vi kunne seile inn i lagunen i dagslys.
Da vi kom fram
så lå det en seilbåt fra Israel her, som hadde kommet hit for to dager siden. Ombord
var det et ungt par som egentlig hadde planlagt å seile i to år, men som nå hadde
seilt i seks og nå endelig var på vei hjem igjen.
Da vi gikk i land
så holdt de fremdeles på med å feire nyttår og mennene var ”godt i farta”
allerede kl:12.00. Da vi ville sjekke
inn fikk vi beskjed om at dette kunne vente til i morgen og da kunne vi også få
hilse på den eldste ” Chiefen” på øya. Deretter
fikk vi ris og stekt gris servert på
flettede palmeblader før vi trakk oss tilbake. Vi valgte å rusle en liten tur
langs stranden før vi skulle dra ut til båtene og på vei tilbake ble vi vinket
inn til noen kvinner som holdt på å bake til feiringen av kvinne-dagen i
morgen. Gjett hva de bakte ??? SKILLINGSBOLLER og det på en knøttliten øy midt
i stillehavet i en ovn som besto av et oljefat med et bål under. De gav oss 5-6
boller hver og de smakte nøyaktig slik de smaker hjemme i Norge. Hvem skulle
tro at man skulle få smake hjemmelagede skillingsboller så langt hjemmefra ? J.
Torsdag 03.01-13
I dag sto vi tidelig opp for å få med oss kvinnedagen og også for å sjekke inn og besøke Chiefen Han viste seg å være en trivelig kar og selv om han var gammel og blind så var han klar i hodet og trivelig å snakke med. Han forklarte oss en del om hvordan det hadde vært å leve her i gamle dager og også litt om hvordan de brukte seilkanoene på den tiden. Tomas som var tolken vår og som også sørget for innsjekkingen, forklarte at de var blitt pålagt fra Yap å kreve 25 dollar i ankrings-avgift, men at Chiefen hadde bestemt at de ikke ville forlange mere enn 10 dollar som jo er en helt grei sum å betale.
 |
| Jin og den Israelske kvinnen er malt og pyntet etter
alle kunstens regler
|
Etter at Rolf og jeg hadde snakket med Chiefen i en times tid i det tradisjonelle huset hans, så gav vi oss i vei for å se hvordan de feiret kvinnedagen her. Dette viste seg å bli en festlig opplevelse og vi lo mye av de forskjellige lekene de hadde. Mange av dem minnet meg om lekene vi har på 17 mai hjemme i Norge.
Fredag 03.01-14
I dag har jeg gjort litt vedlikehold på båten. Jeg har smurt opp hengslene på for-luka demontert og smurt opp to av blokkene til fokk- skjøtet som er festet til dekk og beiset halvparten av rekkestøttene. Eike-rekken er også begynt å bli grå i treverket men jeg har ikke klart å finne noe olje til å behandle disse og vannbordene med enda, så de får vente. Jeg har litt interpreg-A olje igjen, men den er forbeholdt mastene. Ellers så holder Rolf sengen i dag p.g.a magesjau. Muligens så var det noe vi fikk servert i går som har satt fart på systemet, men jeg har ikke merket noe til det enda.(bank i bordet o.s.v.) .
Selve øya er
ganske tradisjonell, selv om det er i ferd med å forandre seg. Mennene går med
det tradisjonelle lendeklede og mange av kvinnene bruker bare et skjørt og ikke
noe mere. Også her må kvinnene bøye seg
i respekt for mennene, men det virker som de har et litt mere avslappet
forhold til denne skikken her enn på Puluwat. I går så seilte det en havgående kano ut
gjennom passet på vei til Ifalik (30 Nm), men på grunn av værforholdene så
valgte de å snu. I dag tidlig gikk de ut
igjen og i kveld kom de fram etter å ha krysset seg opp mot vind og strøm.
Ankerplassen er
godt beskyttet mot vinder fra N til Ø som er der vinden normalt blåser fra på
denne tiden av året. Nå har de ombord i
den Israelske båten fått en advarsel fra venner på Yap om en mulig Tyfon i
utvikling sør for oss og dersom det stemmer risikerer vi bølger fra V og det er
ikke bra for oss. Jeg har sjekket gribb-filene og kan ikke se noe til dette
lavtrykket og Rolf har sjekket faksen og kan heller ikke se noe uvær så langt,
men vi følger nøye med på utviklingen. Ennå er det litt tidelig i seil-sesongen
her og det er aldri helt Tyfon sikkert i dette omerådet, så det gjelder å passe på.
Mandag 06.01-14
Siden vi ikke kan
se noe til den Tyfonen som paret i den Israelske båten advarte om, så kommer vi
sannsynligvis til å seile videre om noen
dager. Jeg har fått et varsel om 6,5 meter dønninger fra øst om tre dager men
ellers er det ingenting som varsler om uvær og som tidligere nevnt så er ikke
gribb-filene til å stole på her i området uansett. Så lenge Rolf ikke får
advarsel om uvær på SSB radioen, så kommer vi som før nevnt til å seile videre til Yap for å sjekke ut
der. Egentlig ønsker vi ikke å seile til Yap p.g.a et større utbrudd av
dengu-feber, men etter å ha snakket på SSB radioen med migrasjonen på Yap så
er vi blitt pålagt å gå dit for utsjekking. Vi har foreløpig bestemt oss for
bare å stoppe der for utsjekking og kjøp av mat, før vi seiler direkte videre
til Fillipinene.
Når jeg sitter og
skriver dette så kaller Rolf opp på VHF,n og forteller at han har fått
problemer med en wire-trinse til styringen og lurer på om jeg kan hjelpe ham.
Det viser seg at det er et 5mm flattjern som holder trinsen fast i skrogsiden
som har knekt. Heldigvis så tok jeg med meg et gammelt elektrode-sveiseapparat
da jeg seilte fra Norge og dersom de har 16 amp sikring ved dieselaggregatet som
leverer strøm til øya så skulle det være gode muligheter for at jeg kan sveise
det sammen igjen. Jeg trodde aldri jeg skulle få bruk for sveiseapparatet og
siden det veier sine 30 kg. så var jeg fristet til ikke å ta det med meg, men
nå kan det vise seg å komme til nytte. Er det ikke Øystein Sunde som synger
sangen om ”Kjekt å ha”??? J Siden det ikke er nød-rorkult på Ora Dell, så
er han avhengig av å få sveist festet sammen igjen for at han skal
kunne bruke roret .
Dermed så regner
jeg med at avgangen blir utsatt
Onsdag 08.01.14.
Da er feste til
trinse-hjulet til Jin og Rolf sveist.
Det viste seg at de ikke hadde 230V men 110V på øya, men da vi besøkte
kraftstasjonen så hadde de et sveiseapparat der som vi fikk låne. Siden jeg
bare hadde 2mm pinner og det er leeeenge siden jeg hadde sveist, så ble det mye
klatting. Normalt ville jeg da brukt vinkelsliperen og slipt ned sveisefugen
for å se at den v-slipte sprekken var skikkelig fylt opp uten sveiseslagg ,
men siden vinkelsliperen min trenger 230V så måtte jeg bare prøve så godt jeg
kunne. (Det gjorde det ikke bedre at jeg
ikke kjente dette apparatet heller.) Men nå skulle det være i orden og Rolf har
montert det i båten og strammet styre-wiren og alt virker som det skal.
Da vi var på vei
tilbake til båtene så traff vi på en mann som kunne fortelle at det hadde vært
nordmenn her før. Etter en liten samtale så forsto jeg at det var guttene på
”Sorgenfri” han snakket om. Siden jeg også har boken deres ombord, så hentet
jeg den og viste ham bildene fra Ifalik og her. På det ene bildet er det en
mann som bygger en outrigger kano og det viste seg å være faren hans. Han ble
litt stille når han fortalte at faren hans nå var død p.g.a sykdom, men han og
resten av familien hadde mye moro med å se på bildene. Det viste seg også at
broren til svigerfaren hans var med på et av bildene av når de norske gutta seilte
utrigger-kano fra Ifalik til hit på Woleai og tilbake igjen. Kona hans som kom fra Ifalik , kjente
også igjen flere andre på bildene.Det har vist seg å bli en døråpner dette å
vise bilder fra de som har besøkt øyene før meg. Det er alltid veldig populært og er en fin måte å komme i kontakt med innbyggeren Det er også
fint for en nordmann at de som har vært her før tydeligvis har vært gode ambassadører for Norge. Etter som jeg kan huske
så var gutta fra Sorgenfri her bare litt over ett døgn, men fremdeles blir de
husket med et smil og jeg blir bedt om å hilse til dem når jeg kommer hjem til
Norge igjen.
Da vi skulle ta
jolla til ”Ora Del” ut til båtene igjen så fikk vi et problem. Rolf og jeg
klarte ikke å dra den store gummibåten ut i vannet selv om vi dro aldri så mye.
Det sto en del mannfolk litt borte på stranden og så alvorlig på oss, helt til
de ikke klarte å la være å smile lengre. Jeg snudde meg da rundt og så at fortøynings- linen fremdeles satt godt festet i en liten kokos-palme. Da klarte
ikke mennene å la være å le og jeg
ønsket at noen hadde filmet da Svensken og Nordmannen ikke klarte å
sjøsette gummibåten ;-) for det hadde vel blitt den morsomste filmen så langt
på turen. He Heee.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar