Yap til Filippinene

Søndag 2 februar, 2014

Lagt inn av Bernt Olaf


Stig Arne meldte i dag 02-Feb-2014 22:23:34 UTC at han er rett nord av Palau.
http://map.iridium.com/m?lat=09.475550&lon=133.963216

Onsdag 5. februar, 2014

Lagt inn av Bernt Olaf
Ny posisjon mottatt:

05-Feb-2014 23:00:55 UTC http://map.iridium.com/m?lat=09.607600&lon=128.550483

Dersom du klikker på linken så husk å zoome ut på kartet slik at du kan se hvor Stig Arne er.

Fredag 7 februar, 2014 GRATULERER MED Å HA KRYSSET STILLEHAVET

Lagt inn av Bernt Olaf
Kl. 17.59 norsk tid fikk jeg telefon fra Stig Arne. Da skulle de akkurat til å seile inn en av fjordene i Filippinene. Jeg gratulerte han med å ha krysset Stillehavet

Mandag 10 februar, 2014

Lagt inn av Bernt Olaf
Siste posisjon mottatt:
10-Feb-2014 08:43:19 UTC http://map.iridium.com/m?lat=10.403483&lon=124.635700

Yap til Filippinene

Mandag 10.02-14

      Vi ble liggende på Yap for å vente på et best mulig vær vindu fra der til kysten av Filippinene. Selv om vi nå er i den perioden med minst Tyfon-aktivitet, så gikk det et varsel om tyfon rett sør for Yap for litt over en uke siden. Som oftest begynner Tyfonene å utvikle seg rett sør for Yap og så utvikler de seg til full Tyfon idet de når østkysten av Filippinene.  Dagen etter dette tyfon-varslet, (som viste seg å ikke slå til men bare ble et kraftig lavtrykk som passerte sør for oss), så følger vi etter. Disse kraftige lavtrykkene ”renser”ofte område for andre lavtrykk og passat-vinden fra NØ får etablert seg igjen før neste lavtrykk.  Vi var heldige og fikk fin vind fra NØ i tre- fire dager før vinden forsvant og vi ble liggende å drive i ett og et halvt døgn før vinden kom tilbake. Vinden dreide over til N.NØ og jeg bestemte meg for å holde meg nord for Mindanao Island, som var det stedet vi hadde bestemt oss for å entre den Filippinske kysten. Vi skulle da kunne seile til Surigao, som ligger på nordspissen av Mindano, gjennom et pass som det ikke virket å være så mye strøm-sjø i. ”Ora Del” kom litt sydover i løpet av den siste natten men hadde ikke problemer med å seile seg nordover igjen og vi møttes ved innseilingen til bukten idet mørket senket seg. Deretter brukte vi motoren for å komme oss fram til Hinatuan Passage ved lavvann. 

      Da vi kom fram dit etter litt over en time for motor, så satte vi seil og seilte videre inn bak den Filippinske skjærgården. Det var et magisk øyeblikk å seile inn bakom Bukas Grande Island i stille nattemørket og vite at nå lå ett års seilas over Stillehavet bak meg.

       Ja nå er seilasen over stillehavet slutt og det tok ganske nøyaktig ett år å krysse verdens største hav. Jeg forlot Valdivia i Chile den 17.02-13 og nå er enda en mile-stein passert. Jeg har opplevd mye fint på denne delen av seilasen, men jakten på den gamle sydhavs-kulturen, som var hovedmålet mitt, lyktes ikke.  Dessverre så viste det seg at det opprinnelige levesettet ikke eksisterer mer. Noen få øyer prøver å holde fast ved det gamle, men selv om jeg har besøkt noen av de mest utilgjengelige øyene, så har jeg ikke funnet det jeg lette etter. Det jeg søkte å finne var små samfunn som ikke var særlig påvirket av utenomverdenen. Selv om noen av stedene lignet det jeg søkte, så må jeg være ærlig med meg selv og innrømme at slike samfunn nå er historie  og ikke eksisterer mer. Det nærmeste jeg kom slike samfunn var på de ytre øyene i FSM. (Federated Statesn of Mikronesia). De mest tradisjonelle atollene var nok  Lukunor- Puluvat og Woleai, men selv på disse øyene så var det elektrisk lys, motorbåter,betong og bølgeblikk-skur å se og ”ankeravgift” var noe av det  første vi ble spurt om med unntak av Lukunor.  Det er trist at den gamle kulturen er borte, for jeg skulle gjerne ha opplevd hvordan de pleide å leve i ett med naturen. Men de har jo selvsagt retten til å velge selv hvordan de ønsker å leve.

        Vi som seilere må vel  ta vår del av skylden. Vi er nå er så mange som seiler til disse øyene (8-15 stk pr sesong) at øyboerne ikke lengre klarer å møte oss alle med den samme entusiasmen lengre. De er nå blitt vant til at seilere har ”mye penger” og dermed er vi blitt en inntektskilde for dem.  De er også blitt vant med at forskjellige land starter ”utviklings-prosjekter”, selv om de ikke hadde behov for dette i utgangspunktet. Dermed tar de ikke lengre selv ansvar for egen utvikling, men forventer at andre land skal skaffe dem det de trenger. (strøm o.s.v)

       Jeg har snakket litt med de eldre beboerne på øyene og de ønsket seg tilbake til den tiden de var i stand til å klare seg selv, uten hjelp utenfra. Det var først og fremst de som ønsket å bevare de gamle tradisjonene, siden de selv hadde følt gleden og stoltheten av å kunne klare seg selv uten å måtte sitte der med tiggerstaven. De hadde ikke bruk for glassfiber båter og utenbords-motorer  for de hadde jo havgående outrigger-kanoer som de kunne seile med til andre øyer eller  de mindre kanoene som de brukte inne i lagunen. De trengte ikke GPS eller kompass, for de hadde jo navigatører som gjennom generasjoner hadde navigert  rundt på havet. Ikke trengte de betong og bølgeblikk skur heller for de hadde jo de tradisjonelle ”Falaene” som de kunne lage av materialer som allerede fantes på øyene. Disse husene var mye bedre å bo i for de hadde bedre lufting  på varme dager og så slapp de bråket av regn som trommet mot bølgeblikk takene.( de tradisjonelle husene hadde jo tak laget av palmeblader). Riktig nok må takene fornyes hvert  3-5 år, men når det forberedende arbeidet var gjort, så hadde de dugnad og skiftet taket i løpet av et par dager.

     Jeg må jo innrømme at jeg egentlig ikke hadde de helt store forventningene om å finne disse tradisjonelle samfunnene lengre.  (Jeg hadde jo lest i andre bøker at denne kulturen var i ferd med å dø ut for 30 år siden). Men jeg ble skuffet over at denne kulturen enkelte steder (Fransk Polynesia)var omtrent utslettet og nå var totalt dominert av det vestlig forbruker-samfunn.  Jeg ble også overrasket og  sjokkert over den store mengden av søppel som fantes over alt på de fleste hoved øyene, plast og avfall lå nå over alt p.g.a de  ikke har noen form for søppel-håndtering.

       Men.... menneskene jeg har truffet på har vært vennlige og litt nysgjerrige på hvor jeg kommer fra.  Mange steder har jeg blitt invitert hjem til familien til noen jeg tilfeldigvis traff på og flere steder har jeg fått fersk frukt til å ta med meg på den videre seilasen. Ingenting smaker så godt som fersk frukt når man er ute på havet. Dette varmer selvsagt hjertet på en ensom seiler og gjør at han føler seg velkommen. Selvsagt er det nå så mange båter som seiler i stillehavet at ingen hever et øyenbryn når du kommer til de mest besøkte stedene. Litt annerledes var det i Chile og Argentina hvor det jo naturligvis ikke er så mange seilbåter å se.

    Ikke på noen av øyene jeg har besøkt har jeg følt meg truet eller noe lignende. Jeg har faktisk til dags dato ikke låst båten når jeg har vært i land. Ryktene går om at i fjor så besøkte 6 seilbåter Chuuk og alle seks ble ranet. I to tilfeller ble det avfyrt skudd, men ingen kom fysisk til skade. Dette er rykter som går blant seilere og man skal vel ta dem med en klype salt, men ingen røyk uten ild så denne øya hoppet jeg over.

     Som de fleste har fått med seg så seiler jeg på et stramt budsjett og jeg hadde lest at i stillehavet skulle det være gode muligheter for å leve billig. Dette ryktet vil jeg herved avlive!!!! , ingen steder har jeg blitt avkrevd så høye og mange avgifter. (ankeravgift-ankomstavgift-tollavgift-kaiavgift-havneavgift-karanteneavgift- boyeavgift o.s.v ) På Amerikansk Samoa måtte jeg betale leie av moring selv om det ikke fantes  noen ledige så man måtte ankre opp istedenfor, (+ jeg måtte betale 100 dollar til tollen ???” ) Det hjelper heller ikke på økonomien at mat er veldig dyrt (6 kroner for et egg o.s.v). Faktisk er det billigere å handle mat i Norge, enn på noen av øyene i stillehavet.

       Når det kommer til seilasen, så har ikke passat-vinden vært så stabil som det jeg hadde lest at den skulle være. Det har blitt mye venting på det rette ”vær-vinduet” og squallene har vært mye sterkere enkelte ganger enn det jeg trodde var mulig. Dette har medført at jeg har seilt konstant med to rev i storseilet stort sett hele veien,(Mange andre seilere velger også å gjør også dette) selv om det ikke har vært sterk vind. Squallene har vært oppe i 45-50 knop og det sier seg selv at da kan du ikke ha fullt storseil og klyveren oppe. Problemet er at squallene kommer fort om natten og det tar lang tid for 1 mann alene å ta rev i seilet på en gaffel-rigget seilskøyte.

     Når det kommer til sykdommer, så har jeg vært frisk som en fisk. Litt magetrøbbel med brødfrukt, men ellers ingen ting. Det eneste jeg har hatt er infiserte små-sår som det har tatt noen uker å få til å gro.  Jeg har blitt fortalt at det er mye bakterier i sjøen i enkelte laguner og at dette er årsaken til de infiserte sårene. Enkelte atoller har også enormt mye fluer som setter seg i sårene og dette hjelper vel heller ikke på. (Woleai er en slik atoll med store mengder fluer).

        Konklusjonen blir ,(på tross av mye av det jeg har skrevet om over),  at jeg har hatt mange fine opplevelser og truffet mange vennlige mennesker i løpet av dette året. Dette gjelder både øyboerne og andre seilere jeg har møtt på min vei. Jeg har truffet mennesker som har invitert meg inn i hjemmene sine og gitt meg mat, lært meg forskjellige måter å gå på kokosnøtt-krabbe jakt og fortalt meg om kulturen deres. Men  jeg har også dessverre erfart er at det ikke lengre finnes et stillehavs-paradis.