Brunei til Malaysia (Miri)

Onsdag 23.04-14 Miri

    

  Ja da er jeg kommet til Miri og turen ned hit var OK. Jeg fikk en fin vind de første 16 timene før den døde
ut og jeg måtte bruke motoren de resterende 4 timene. Egentlig var jeg heldig som hadde 16 timer med fin seilvind, for normalt blåser det nesten ikke i det hele tatt her.  Det var som forventet mange olje-installasjoner og dermed ble det enda en gang lite med søvn.

   Da jeg kom fram til Miri Marina var jeg litt usikker på hvor dypt det var i innseilingen. Jeg hadde lest at det ved lavvann bare var 1,6 meter over sand-baren inn til marinaen og dette er for lite for Snorre Viking som stikker 1,9 til 2 meter under vann. Dermed var jeg avhengig av å entre marinaen på høyvann. Jeg prøvde å kalle opp marinaen på VHF,n for å få vite om når det var høyvann, men fikk ikke noe svar. Heldigvis kom det en ganske stor seilbåt ut av marinaen idet jeg kom fram og dermed tok jeg sjansen på at det var dypt nok også for meg til å gå inn. Da jeg seilte inn så var minste dybden jeg målte på vei inn over sand-baren 2,7 meter, så dermed hadde jeg 0.7 meters klaring under kjølen og ingen problemer. Dersom det hadde vært mye vind og bølger, så hadde jeg nok valgt å seile videre istedenfor å ta sjansen på å gå inn i marinaen.

  Da jeg passerte den velkjente havhesten som står ved innseilingen til marinaen, så oppdaget jeg at det allerede lå en god del seilbåter her. (Jeg fikk senere vite at mange av dem var båter hvor eierne enten var på tur i nasjonal-parkene, eller de hadde lagt igjen båten her for så  å reise hjem en tur). Jeg var heldig og fant en ledig plass og nå ligger jeg trykt fortøyd, beskyttet for vær og vind.

   Jeg har nå levert ankerkjettingen (50 meter 10 mm kjetting) til galvanisering og dette ble litt tungvint siden jeg selv måtte frakte kjettingen til bedriften som ligger en times kjøretur fra marinaen. Jeg måtte dermed bestille taxi til meg og 110 kg med kjetting for å få levert den og selvfølgelig fikk jeg meg en kink i ryggen når jeg skulle løfte kjettingen opp i bagasjerommet på taxien. Tidligere pleide bedriften selv å hente og levere kjettingen på kaien til marinaen, men dette hadde de ikke anledning til denne gangen. Jeg fikk dermed litt avslag på prisen og slapp unna med 4,5 Malayske ringgit isteden for 5,0 M.ringgit pr.kilo. Siden taxien koster 140 M.ringgit (ca 250 Nkr) så dekket ikke avslaget på prisen utgiften med å frakte kjettingen ut til bedriften. Totalt kostet det meg ca 640 M.ringgit (1200 Nkr) for galvanisering/taxi og dette er ikke så ille sammenlignet med hva det koster i Norge. Nå gjenstår det bare å se hvor godt kjettingen er galvanisert når jeg henter den.

     Selve byen Miri var en stor overraskelse for meg etter mitt besøk i heller fattige Kudat. Her er flere store kjøpesenter og et stort utvalg av bedrifter p.g.a den store internasjonale oljerelaterte industrien og det bygges nye boliger på løpende bånd med høy standard. Planleggingen er også god, så de nye bolig-områdene ser riktig så flotte ut og fullt på høyde med standarden hjemme i Norge. 

       Her kan man få reparert det meste ombord og selv om det ikke er så mange maritime butikker så er det en del båter som benytter sjansen til å få utført nødvendig vedlikehold her. Det er ikke noen slipp/trawel-lift her, men jeg så at de heiste en større seilbåt opp på kaien med en mobilkran. Men dersom du planlegger å utføre reparasjoner/bunnsmøre skroget under vann, så er nok Kudat det beste valget  på Borneo for dette etter min mening.

      Marinaen ligger godt beskyttet for vind og bølger, men den har få eller ingen fasiliteter bortsett fra vann og strøm. De fortalte meg at de holdt på med et nybygg som skulle inneholde toaletter og dusj, så om ikke alt for lenge så er i alle fall disse nødvendighetene på plass.

    Jeg har så smått begynt på nødvendig ettersyn av båten og i dag har jeg sett over vindroret og smurt opp og skiftet tau på dette. I morgen (avhengig av kinken i ryggen) så planlegger jeg å sjekke riggen og blokkene der. Muligens så må jeg bytte ut noen av bolter på blokkene, men dette er en forholdsvis lett jobb. Miri er nok det beste stedet på Borneo til å utføre vedlikehold og foreta diverse reparasjoner på utstyr på båten, siden det er så godt utvalg av mekaniske verksteder/bedrifter her. Siden jeg nærmer meg kryssingen ned til Sør-Afrika,  så har jeg bestemt meg for å sjekke båten grundig her i tilfelle noe trenger å repareres eller sveises.

    På grunn av det internasjonale olje-miljøet, så er det også et usedvanlig godt utvalg av produkter i matbutikkene, men så langt har jeg ikke funnet den hermetikken jeg håpte på L .

Det var alt for denne gangen, ha det godt.

Fredag 26.04-14

   I dag har jeg sjekket hele riggen og byttet ut en god del sjakler og bolter som var festet til blokkene i
riggen. Det tok noen timer å utføre dette siden jeg måtte avlaste blokkene for å få løsnet sjaklene som festet dem til beslagene i mastetoppen. Dette ble gjort p.g.a slitasje og rust, men alle var ikke like mye slitte. Jeg valgte likevel å skifte dem, slik at jeg ikke behøver å bekymre meg for dem på resten av turen. Ryggen er litt bedre og jeg planlegger å dra på en ekspedisjon inn i Borneos dype jungel i morgen  ;-)  .

Søndag 27.04-14  Grottene i Niah Nasjonalpark.

Hytten i inngangen til den store hulen

       

     Jeg sitter nå under sol-seilet og skal prøve å fortelle om en helt fantastisk dag jeg hadde i går. Dagen begynte med at jeg syklet til buss-terminalen i Miri, for deretter å ta bussen 10 mil til Niah. Der hoppet jeg av bussen og syklet videre de 15 kilometerne til Niah Nasjonalpark. Etter å ha registrert meg og kjøpt billett (20 riggid) tar jeg en båt over ei elv for å komme til der stien innover i nasjonalparken begynner.  (Niah Nasjonalpark er mest kjent for sine unike grotter hvor det er funnet rester etter bosettinger  40.000 år gamle. Ved utgraving av grottene er det funnet levninger etter mennesker som er de eldste i Sørøst-Asia).  

         På den andre siden av elva var det også et lite museum hvor det var en modell av hvordan grottesystemet er. Hovedsaklig så kommer man først til en kjempestor heller hvor ”Penan” stammen pleide å ha hytter som de benyttet når de samlet svalereder i hovedgrotten. Deretter så kommer den enorme hovedgrotten og til slutt en mindre grotte med hulemalerier og graver.

       Etter å ha besøkt museumet og smurt meg inn med myggolje, så begynte jeg på den tre kilometer lange stien gjennom Borneos dype jungel. Det var en helt spesiell og eksotisk opplevelse for meg å høre ape-skrik fra trekronene, lyden av fremmede fugler, den evinnelige summingen fra gresshopper og rundt meg svermet det en masse forskjellige sommer-fugler. Stien var en god planke-sti så det var lett å gå og det tok ikke lang tid før jeg var framme ved grottene.

    Det første jeg ser når jeg kom på toppen av noen trappetrinn er den enorme helleren som Penan stammen pleide å ha hyttene sine under. Selve hyttene virker veldig små i forhold til den store helleren og det er bare reisverket som fremdeles står. Penan stammen samler fremdeles svalereder her, men siden de nå har en god planke-sti og dermed lett adkomst til grotten, så regner jeg med at de ikke trenger å overnatte her lengre. Jeg går på langs under hele helleren og fortsetter deretter på planke-stien et kort stykke før jeg kommer fram til hoved-grotten.

    En enorm grotte åpner seg fremfor meg og jeg stopper opp og undrer på om det virkelig er sant det jeg

ser. Her kunne hele rådhuset i Oslo fått plass, så stor er den. Fra høyt oppunder taket henger det lange stokker av ”Iron wood” som Penan,ene klatre oppover på når de samler svale-reder. Disse svaleredene regnes som en stor delikatesse av kineserne (og andre) så Penan,ene får godt betalt for dem (1000,- dollar pr.kilo). Enkelte steder er det også bygget spinkle

stillaser som henger fast i små sprekker i grotte-taket. For meg virker det som galskap å skulle klatre rundt på disse spinkle stativene. Når jeg ser opp på der disse stillasene og stokkene er festet, så forstår jeg ikke hvordan de har klart å komme seg opp dit i første omgang. Det er på det høyeste over 60 meter opp til taket og det er umulig å klatre dit via huleveggene. Muligens har de støttet opp stokkene med tau i første omgang, mens en av dem har klatret opp og festet dem i taket. Stokkene er festet sammen med trenagler som også stiver dem av i lengderetningen og dermed har de kanskje kunne bli brukt som ”stiger”, hva vet vel jeg??.

      Når jeg får samlet meg, ser jeg at grotten har flotte farger i grønt, rødt og gult som går over i svart lengre inne hvor sollyset ikke slipper til. I det ene hjørnet av huleåpningen (250 meter bred) er det bygd en hytte med veranda, slik at man kan sette seg ned å bare nyte synet som møter en. Langt der inne ser jeg planke-stien slynger seg oppover og forsvinner i mørket, men jeg har tatt med meg hodelykten, for dersom jeg vil se hulemaleriene i den andre grotten så må jeg først gå tvers gjennom dette store grottesystemet og ut på andre siden av åsen.

                Etter å ha studert grotten vel og lenge

begynner jeg på turen gjennom fjellet. Etter hvert forsvinner sol-lyset og jeg må tenne hodelykten for å se hvor jeg går. Når jeg retter lysstrålen oppover i taket, som nå blir gradvis lavere ,så ser jeg noen lysende øyner som ser ned på meg. Dette er flaggermus som henger tett i tett og som i samlet flokk forlater hulen når kvelden kommer. Samtidig kommer det en annen sverm inn i hulen og den består av svalene som søker ly for natten.

      Når jeg har gått ett stykke videre innover så kommer det solstråler ned gjennom noen hull i grottehvelvingen som gjør at grotteveggene lyser i alle regnbuens farger og jeg ser at jeg befinner jeg meg i en stor fjellhall som heter ”Padang”. Jeg ser nå at stien går mot den ene grotteveggen og forsvinner inn i et mørkt hull.Denne hulegangen kalles ”Gan Kira” (Måne-hulen) Etter å ha fulgt denne hulegangen ett stykke ser jeg lys i den andre enden og jeg er plutselig ute i jungelen igjen.

     Deretter følger jeg stien videre og etter et kvarter kommer jeg fram til hulen med hulemaleriene. Jeg blir litt skuffet over å se at selve maleriene er innestengt bak et høyt netting-gjerde, men dette er vel nødvendig for å beskytte dem mot vandaler. På ene huleveggen er det røde hulemalerier som skal forestille reisen over til det neste livet, på gulvet er det rester etter en båt-formet kiste som den døde skulle bruke på reisen. Etter å ha tatt noen bilder går jeg tilbake til hoved-

hulen.

       Jeg velger denne gangen å følge en annen sti gjennom grottesystemet og denne er like fascinerende som den første. Når jeg kommer ut i hoved-hulen igjen, kan jeg se ned på hytten i huleåpningen og jeg ser også noen små prikker som er andre mennesker som har kommet for å ta grottene nærmere i øyesyn.

     Klokken nærmer seg nå fire og det er på tide å begynne på tilbaketuren gjennom jungelen. Også denne gangen hører jeg ape-skrikene, men det er umulig å se dem p.g.a den tette vegetasjonen. Det er

også vanskelig å få øye på fuglene av samme årsak, men likevel er det veldig fascinerende å gå her og høre alle de eksotiske lydene.Så er jeg plutselig framme ved elvebredden og jeg tar båten for å komme meg over og fortsette tilbake til Miri.

       Dette har vært en fantastisk dag og jeg skulle ønske jeg kunne gitt bedre uttrykk for hvordan det har vært å besøke hulene, men siden jeg ikke er en skribent så får det nå en gang være som det er. Jeg håper bare bildene kan gi et bedre inntrykk.

Kunne vært hentet ut fra kulissene til Dovregubbens Hall

Noen som har lyst til å prøve seg?? Det
er ca.60 meter opp og det er 6 ganger så
høyt som stupetårnet i Frogner-badet.

Utsikt innover i hulen fra hytte-verandaen

Stokkene er laget av "Iron Wood"
og er festet sammen med trenagler

Svaler på rede i grotteveggen

Flaggermus 

De døde ble lagt i kister formet som en båt

for den siste reisen over til dødsriket.

Golvet i hulen består av et tykt lag av Svale/Flaggermus
avføring og her kunne man se merkelige kryp bevege seg.

På vei inn i Gan Kira (Måne hulen)

Ha det bra så lenge.

Torsdag 01.05-14

   Da var ankerkjettingen ferdig galvanisert og festet til ankeret igjen. Siden alt nå er klart for seilas videre nedover til Kuching, som er hovedstaden i delstaten Sarawak (Malaysia), har jeg begynt å sjekke værmeldingene.. Dersom jeg er heldig med vinden er det tre dagers seilas ned dit, men sjansen er stor for at det blir lite vind mye av tiden.. Planen er å bli i Kuching til begynnelsen av juni for deretter å sette kursen mot Sunda-stredet. Videre går seilasen ut i det Indiske hav mot ”Cocos-keeling Islands” som tilhører Australia. Når jeg har kommet dit så er jeg allerede godt på vei over mot Mauritius og Sør Afrika. Muligens blir det en ”nødstopp” på 76 timer i Indonesia nær Sunda-stredet, men hvis ikke så er Kuching siste stopp før jeg seiler ut i det Indiske Hav.

     Kuching er som tidligere nevnt hovedstaden i delstaten Sarawak og ligger ca:15 Nm opp i elven Sarawak. Grunnen til at jeg ønsker å seile dit er mulighetene til å besøke noen flere nasjonalparker og også muligheten til å få se Orangutanger i vill tilstand. Tiden (og pengene) får vise om jeg får sett disse helt spesielle apene som bare lever her på Borneo. Men først får jeg sjekke værmeldingene nøye for å se om det kommer litt vind. 


Lørdag 03.05-14

Da er jeg klar til å motor-seile videre ned til Kuching i morgen. Værmeldingene melder ikke om mye vind, men den som er meldt kommer iallefall fra NØ så jeg slipper iallefall motvind. Vindstyrken ligger på 3-8 knop så jeg blir uansett nødt til å bruke motoren et godt stykke. Det er ca: 280 Nm fra Miri til Kuching så det vil sansynligvis ta meg 2-3 døgn å komme dit. Ha det bra så lenge.