Hao til Tahiti

Hao til Tahiti

Torsdag 20. juni, 2013

(Innlegg ved Bernt Olaf)
Stig Arne drog fra Hao den 18. juni, 2013. Han er nå på vei til Tahiti

lat=-17.700916&lon=-145.015633

20-Jun-2013 18:04:05 UTC

Søndag 23. juni, 2013

(Innlegg ved Bernt Olaf)

Stig Arne nådde Tahiti i går og ankret opp i ei bukt sør på øya. Han fortsetter i dag rundt sørkysten og seiler til Papeete. Bildet nedenfor viser tracking via AIS.

Her er utdrag fra noen sanger som TemaHuki Iputoa fra Hao har laget. På den første er det han som synger med bilder fra Fransk Polynesia, på den andre er det hans kone som synger med bilder fra Hao. Opptakene er en del år gamle.

Torsdag 04.07-13

       Ja nå er det vel på tide å skrive litt her i bloggen igjen. Seilasen til Tahiti gikk veldig fint, men vinden forsvant de siste 15 timene  som meldt på gribbfilene og dermed så ble det litt håndstyring.  Turen ut passet gikk fint selv om det var litt mot-strøm, men jeg fikk fin vind å seile på og hadde ingen problemer på veien hit.  

Mye salt avleiringer i kjølekanalene
 og en impeller som var gått i stykker

    Jeg har nå vært her en stund og jeg har fått gjort en god del på båten.  Jeg har lappet jolla, reparert   påhengeren, bestilt nye seil, levert VHF,n til rep,lappet på fokken, fylt opp med diesel, skiftet batteri på klokka og en god del andre ting.

   Jeg måtte smile litt da jeg var innom hos Yamaha forhandleren for å kjøpe ny vannpumpe-impeller. De opplyste at de ikke hadde en på lager???(vanlig servise-del til noen få kroner) men at jeg kunne få kjøpe en ny motor istedenfor. Jeg takket høflig nei og gikk til en annen butikk som hadde en impeller som med litt modifisering nå fungerer fint.

            Dette tror jeg er en typisk holdning blant butikkene her, de har mye til salgs men det er ikke så lett å få noe reparert og spesielt ikke noe elektronisk som krever litt kompetanse. Dessuten er det noen vanvittige priser på alt som du trenger til båten.

      
       Papeete er vel ikke den fineste byen jeg har vært i og den er heller ikke så veldig stor, selv om den er den største byen i stillehavet. Havna i Papeete er heller ikke så sjarmerende som det jeg har lest om i bøkene, men det er en fin park der. Derimot så var jeg innom en havn litt lengre sør (Port Phaeton) som hadde en fin innseiling gjennom Tapuaeraha passet. Denne havna er det nærmeste du kommer en orkansikker havn her på Tahiti, men jeg fikk ikke tid til å utforske den så mye da jeg bare overnattet der før jeg fortsatte opp hit til Maeva Beach.  Så langt har jeg ikke fått tid til å utforske områdene så mye p.g.a. alt som skulle ordnes, så jeg får komme tilbake til det når jeg har fått sett meg litt rundt på landsbygda.

Innseilingen til Port Phaeton

 

   Jeg traff forresten den norske båten ”Oda” da jeg var inne i by,n en tur. De lå på flytebryggen inne i sentrum og vi hadde en trivelig prat sammen. Det var morsomt å hilse på dem da jeg har hatt litt kontakt med dem på internett mens jeg seilte i Chile. De hadde også tenkt å ta turen rundt Cap Horn, men ombestemte seg og seilte gjennom Pannama kanalen, så var jeg så heldig å treffe dem her isteden for, verden er ikke stor.

Fredag 05.07-13

     
        I går ettermiddag begynte det å blåse kraftig her på ankerplassen. (Da jeg senere snakket med noen av seilerne som hadde vindmåler, så oppgav de vinden til å ha være oppe i  40-45 knop i bygene). Det ligger vel et par hundre båter her,  enten for anker eller på moringer og mange båter begynte å dregge.  En båt som hadde vært festet til en moring dreiv rett forbi meg og havnet opp i fjæresteinene /revet rett foran en fjellvegg

. Det var ingen ombord i båten da det skjedde, så ingen ble skadet. Det var også 9-10 andre bårer som begynte å dregge og jeg fant det tryggest å ta opp ankeret og komme meg vekk. Den som har seilt alene og med manuell anker-vinsj  vet av erfaring at det ikke er lett å få opp ankeret inimellom mange andre oppankrede båter i sterk vind, men det gikk heldigvis bra denne gangen også. Jeg seilte rundt en liten halvøy og fant en sikker ankringsplass i god mudder i ly av halvøya. Problemet er at det ikke er lov å ankre der, så nå er jeg tilbake til Maeva Beach.

      Først ankret jeg opp inne i selve bukta, men da fikk jeg beskjed av eieren av et vannskisenter at der kunne jeg ikke ankre, for jeg var for nære et område hvor de skulle stå på vannski. Jeg fant da en moring på bunnen et stykke bortenfor som det ikke var noen boye festet til  og som hadde en  solid og god kjetting. Jeg  dykket derfor ned og festet en boye til den, skiftet en sjakkel og monterte et nytt tau. Men etter at alt var ordnet så kom den samme mannen og fortalte at dette var hans moring og at jeg ikke kunne ligge der heller. Han sa han brukte moringen når det var meldt om sterk vind, men en seiler som lå like ved siden av og som hadde ligget der i 12 år, fortalte at den ikke hadde vært i bruk på mange år. Han fortalte også vedkommende visstnok skulle ha betalt penger ”under bordet” for å benytte seg av hele bukta, men at dette ikke var offisielt. Han gjorde meg oppmerksom på en moring som ikke har vært i bruk på en stund, men han visste ikke når eieren av moringen ville returnere, så hvor lenge jeg kan ligge her vet jeg ikke.

      
      Jeg var også innom butikken som skulle reparere VHF.n, men de hadde ikke klart å finne feilen så nå får jeg se om jeg finner noen andre som kan reparere den.

   
       I morgen skal det være konkurranse i tradisjonell dans og sang inne i sentrum av Papeete, så da planlegger jeg å være der. Det skal nå være ca, 14 dager med kulturelle innslag i Papeete, så dette gleder jeg meg til å få oppleve.

Ha en riktig god dag.

Onsdag 11.07-13

     Det ble ingen sang og danse-konkurranse for meg på lørdag da det viste seg at det ikke gikk noen buss så seint på kvelden, men Tirsdag var det en ny konkurranse og da brukte jeg sykkelen siden det bare er 7-8 km inn til sentrum. Sang-konkurransen ble ikke helt som forventet, siden det virket som at det var de samme tre sangene som ble sunget av begge korene og at det var i mine ører ganske så monoton sang.

       Danse-oppvisningene var derimot en fin opplevelse, gruppene hadde fått et tema som de skulle lage en dans av men ellers sto de fritt til å sette sammen selve dansen. Jentene danset med yndige armbevegelser og risting på rumpa i ekte Polynesisk stil, mens gutta var mer krigersk i sin dans med mye tramping med beina og store armbevegelser.  Det var forbudt å ta bilder, men jeg fikk nå sneket meg til å ta noen likevel.

 

      I går tok jeg meg en tur oppover i Fautau;a-dalen for å se på en foss som skulle være imponerende og det var den selv for meg som kommer fra vestlandet. Jeg sto tidlig opp for å slippe den mest intense varmen og syklet deretter ca 13 km. til jeg ikke kom lengre med sykkelen. Da hadde jeg syklet på en grusvei de siste par kilometeren og truffet på noen andre morgenfugler som også skulle se på fossen. Alle sammen hadde bestemt seg for å gå opp til toppen av fossene, men jeg ville heller se fossen nedenifra og fikk dermed oppleve en riktig jungeltur. Til å begynne med så var det en brei og fin sti, men etter en halv time så ble den smalere der den buktet seg langs elva i bunnen av dalen. Jeg måtte vasse over elva et par tre ganger før jeg kom til en liten kulp innerst mellom noen høye fjellvegger og jeg trodde at stien ikke gikk lengre

. Jeg ble litt skuffet over at jeg ikke så noe til fossen og skulle til å snu da jeg så et tau og en trapp som gikk oppover bak en knaus og dermed kunne jeg fortsette. Etter tre kvarter så stoppet stien igjen og nå var jeg helt sikker på at den ikke gikk lengre, men etter opplevelsen lengre nede så sjekket jeg mer grundig og så noe som lignet på en sti lengre nede på andre siden av elva. Med hjelp av et tre som hadde veltet kom jeg meg over til den andre siden og fant der en gjengrodd sti som gikk  oppover en skrent. Jeg fulgte stien oppover og på toppen av kollen svingte den til venstre for deretter å gå nedover til en  side-elv av den jeg hadde fulgt oppover og plutselig midt inne i skogen var fossen der.

      Den var et flott syn der den stupte utenfor fjellkanten høyt der oppe og ned i en kulp rett foran meg. Jeg måtte pakke vekk fotoapparatet da det var som å stå i en dusj med friskt, reint og kjølig vann. Det var ikke mengden av vann som imponerte, men mer det høye frie fallet ned i kulpen midt inne i skogen. Etter å ha sett meg mett på fossen så gikk jeg tilbake til der jeg hadde krysset elva siste gangen og oppdaget da at det gikk en sti oppover til høyre.  Jeg bestemte meg for å følge den et stykke oppover og etter en stund går den nedover til den samme elva som jeg hadde fulgt på vei oppover i dalen.

     Da jeg hadde fulgt elva et stykke videre oppover kom jeg til en kulp hvor jeg tok meg en forfriskende  dukkert. Vannet var kjølig og klart og det var deilig å få kjølt seg ned litt da sola nå sto rett over hode på meg og det hadde begynt å bli varmt. Jeg dukker meg helt under i et forsøk på å slippe unna myggen,( den dukker opp med en gang jeg gjør en kort stopp), men så snart jeg stikker hodet over vann igjen så er den der. Jeg bestemmer meg for å  snu og begynne på veien nedover igjen siden myggen nå begynner å bli plagsom. Jeg møter

Endelig fremme ved foten av fossen.

heller ikke nå på noen andre mennesker og det er tydelig at det ikke er så mange som bruker denne stien til bunnen av fossen. Kanskje er det p,g,a at man må klatre litt og vasse over elva tre-fire ganger som gjør at det ikke er så mange som velger den, men den er slettes ikke vanskelig å gå. Muligens er det at elva kan bli stor etter et kraftig regnvær og dermed gjør det vanskelig å returnere dersom man er inne ved fossen når det begynner å regne.  Uansett så fikk jeg en fin og fredelig tur og er egentlig glad for at det ikke er så mange som velger denne stien til bunnen av fossen

          Når det gjelder selve skogen så minner den

mye om en regnskog men det finnes ikke dyr her og det er overraskende få fugler også. Noen ganger så jeg en firfirsle på stien men ellers ingen ting. På skogbunnen vokser det bregner og slyngplantene strekker seg oppover trestammene, det er mange vakre blomster og noen av de større trærne har også flotte blomster høyt oppe i toppen av trekronene.

    Da jeg kom tilbake til Papeete så oppdaget jeg at den norske katamaranen ”Blue Marbel”  (som jeg sist traff på Hao), ligger på den ene flytebryggen i havna. Jeg ser de holder på å laste ombord forsyninger og når jeg spør så forteller de at de skal seile videre på mandag. Etter å ha snakket litt sammen så sykler jeg ut til Marina Taina, hopper i jolla og drar ut til Snorre Viking for å lager meg litt middag.

I dag tok jeg turen ut til Tahiti museum for å se på konkurransen i  steinløfting, spydkasting, kopra

produksjon og oppvisning i tradisjonell dans. Dette var både lærerikt og morsomt å se på, samtidig som det hele foregikk i en avslappet atmosfære. Mange av tilskuerne hadde tatt med seg mat og det ble også solgt mat fra salgsboder. Her var alle velkomne og det oppleves mer som en folkefest hvor det ikke bare var de som hadde råd til å kjøpe billetter som var velkomne. Her var det heller ikke noe som heter foto-forbud  i sterk kontrast til konkurransene inne i Papeete.

       Jeg ble imponert over treffsikkerheten i spyd-konkurransen hvor det var om å gjøre å treffe en kokosnøtt på toppen av en stang som var ca,10 meter høy. Deltakerne sto på ca.30 meters avstand og de

aller fleste kom veldig nær kokkosnøtten som etter hvert ble seende ut som et pinnsvin. Deltakerne var delt inn i lag og det var om å gjøre å ha flest spyd stående i kokosnøtta etter ca. 15 minutter.

       Det var også morsomt å se på steinløftings-konkurransen og konkurransen med å lage mest kopra på kortest mulig tid. I steinløftings-konkurransen deltok både kvinner og menn og deler av konkurransen foregikk med steiner smurt inn i olje.

    Jeg traff også Vivian, Bram og Flora som hadde valgt å ankre opp i Taravo havn, som var den samme havnen jeg stoppet i på vei opp til Papeete. De hadde tatt bussen hit og hadde brukt ca. en time på turen. Det var morsomt å se hvor godt Flora hadde lært seg å gå siden første gangen jeg traff dem i Valdivia. Jeg traff også flere andre seilere som jeg hadde truffet på øyene tidligere på turen og vi hadde det veldig kjekt og jeg tror alle koste seg.
   I morgen må jeg bite i det sure eplet og kjøpe meg en ny VHF. Det viste seg at det ikke var mulig å få reparert min gamle  Shipmate RS 8300 selv om Simrad har en forhandler her, dette bare bekrefter det inntrykket jeg har av at man kan kjøpe nytt, men ikke reparere det man har.

Ha en god dag.

Onsdag 17.07-13

      I går skulle jeg hente den nye VHF,n jeg hadde bestilt og som selgeren hadde vist meg at han hadde på lager. Vi ble enige på Torsdag at jeg skulle hente den i går siden jeg hadde for mye å bære på den dagen.  Da jeg bestemte meg for å kjøpe en ny VHF, så var jeg begynt å gå lei av alle brutte løfter som selgeren hadde kommet med ang. reparasjon av den gamle VHF,n og regnet med at når jeg nå kjøpte en ny så ville problemene være løst.  Jeg trenger en VHF som har en ”svart boks” som monteres inne i båten og et håndsett som kan monteres slik at jeg når den fra styreposisjonen. Selgeren fortalte at han hadde en  slik VHF igjen på lager og jeg ba om å få se den slik at  jeg ikke reiste inn til butikken forgjeves nok en gang. (jeg har vært der 6 ganger nå). 

        Da jeg møtte opp i går så sa han at det var oppstått ett problem.  Jeg trodde han spøkte og smilte tilbake, ( jeg hadde jo selv sett at han hadde den på lager), men der tok jeg feil.  Han fortalte da at ”problemet” var at han hadde solgt den til en annen og at han derfor ikke hadde noen å selge meg.  Jeg spurte hvorfor han hadde solgt den når vi hadde en avtale om at jeg skulle hente den i dag, men han bare trakk på skuldrene og smilte..... Han fortalte nå at han ville få to nye på lager i slutten av uken og jeg spurte om han var sikker på dette, slik at jeg ikke reiste inn til sentrum forgjeves nok en gang. Han sjekket da på pc.n men kunne ikke finne ”tracking” nummeret, men han var helt sikker på å ha dem til fredag. Jeg sa da at jeg kom innom på mandag, slik at han hadde litt tid på seg dersom de var forsinket.  Egentlig så tror jeg ikke han snakker sant denne gangen heller, men den som lever får se.......

      En annen utfordring jeg har er at det ikke er mulig å få kjøpt selvpolerende bunnstoff her. Jeg har vært innom to forhandlere av ”International” sine båt produkter, men ingen har selvpolerende bunnstoff selv om det er oppført i brosjyrene at de selger disse. Jeg trenger ikke bunnstoff enda, men jeg skal nå være i tropene over et lengre tidsrom og må regne med å måtte stoffe båten før jeg setter kursen mot Sør-Afrika. Siden jeg har selvpolerende bunnstoff på båten nå, så kan jeg ikke bruke hardt bunnstoff oppå det selvpolerende. Muligens må jeg fjerne alt bunnstoffet på båten før jeg kan stoffe den på ny og da må jeg sandblåse bunnen for å få fjernet det gamle bunnstoffet. Jeg håper jeg finner  selvpolerende bunnstoff et eller annet sted, slik at jeg slipper å sandblåse.    

    Jeg har snakket med flere andre seilere her og de aller fleste sier at de ikke vil anbefale noen å handle her i Papeete. De beskriver selgerne som arrogante og nedlatende og prisene er alt for høye. En ting er at varene er dyrere enn i Norge (Europa), men garantien gjelder bare så lenge du er i Fransk Polynesia så i praksis  får du heller  ingen garanti på det du kjøper. Grunnen til at det er slik er selvfølgelig at dette er det eneste stedet hvor du kan få kjøpt utstyr til båten og at selgerene utnytter dette maksimalt.

       

For å kvitte meg med frustrasjonen ang. VHF,n, så bestemte jeg meg for å dra opp i Fautau.a dalen en gang til, men denne gangen  til toppen av fossen.  Jeg får en fin og kjølig tur oppover i fjellet og på en avsats så er det en fin utsikt over fossen. Når jeg kommer på oversiden av fossen så er det noen kulper i elva hvor du kan skli fra den ene kulpen til den andre som i en rutsje-bane. Jeg velger å følge stien videre oppover i fjellet, men etter en stund stopper den i en liten dal og det er ikke mulit å komme seg videre oppover p.g.a den tette vegetasjonen på bunnen av skogen. Jeg tar meg derfor en forfriskende dukkert i elva og tusler nedover igjen. Jeg går ned til toppen av fossen  og nå er det kommet  5-6 ungdommer som morer seg med å skli fra den ene kulpen til den andre. Jeg fortsetter nedover og ser et helikopter som stiller seg rett over fossen, slik at passasjerene kan få tatt noen bilder. Mens jeg står der kommer det et ungt par som bor på øya og vi ble stående å snakke sammen en stund gjennom støyen fra helikopteret som forsvinner videre oppover. De forteller meg at dersom jeg ønsker å se en fin og fredelig dal, så skulle jeg dra ut til

Toppen av fossen

flyplassen og følge en dal oppover forbi en søppelfylling.  Når jeg hadde passert søppel-fyllingen så skulle det  gå en grus-vei omtrent en mil innover i en flott dal, som nesten ingen besøkte. Dette får bli den neste turen jeg tar, mens jeg venter på seilene fra Hong Kong. Jeg regner med at de vil være her i slutten av denne måneden og håper på å få sett meg rundt i flere daler før den tid.

      

 Da jeg kom ned fra fjellet så viste det seg at de

t skulle være kappløp med fruktklaser på skulderen i parken, nede i sentrum av Papeete. Jeg valgte derfor å bli i sentrum et par timer for å få med meg denne konkurransen. Det ble en morsom opplevelse, selv om det var en slitsom øvelse for deltakerne. Både men og kvinner deltok og det var forskjellig vekt på frukt-klasene, alt ettersom hvilken vektklasse de stilte opp i. De letteste frukt-klasene  var på 20 kg, mens de tyngste var på 50 kg. Det mest imponerende var vel en gamle mannen (70 år?) som deltok i konkurransen med 50 kg. fruktklaser og som klarte å fullføre den lange løypen. Etter dette så syklet jeg hjem til båten igjen.

     Tahiti er i grunnen en fin øy dersom du kommer deg vekk fra Papeete og innover i dalene på øya. Selve Papeete drukner dessverre i biler og eksos og noen seilere kaller Papeete for det største ”shit-hole” i stillehavet. Selv så kan jeg vel være delvis være enig i dette. Jeg hadde lest mange  bøker om hvor fantastisk Tahiti og Papeete skulle være, men det er nok lenge siden at Papeete var en sjarmerende by.  Den før så mye omtalte kai-fronten ligger nå adskilt fra selve byen med en firefelts vei hvor bilene står og spyr ut eksos både morgen, middag og kveld. Bilene står parkert over alt, også på fortauene, p.g.a at byen ikke var bygget med tanke på så stor biltrafikk. Mitt inntrykk er at det er unødvendig mange biler på øya. Veinettet består stort sett av en hoved vei som følger kysten hele veien rundt ”store” Tahiti. Det skulle derfor være enkelt å ha et godt buss-tilbud for 90 prosent av befolkningen.

       Men det finnes også positive ting med  byen og øya. De har anlagt en flott park i forlengelse av kaien og det finnes også en del historiske bygninger her. Du får stort sett tak i det du trenger, bare du er villig til å betale hva det koster. Fjellene og dalene er flotte og revene er fine å dykke på og klimaet er av de aller beste, selv om det er litt varmt for en som kommer fra Norge. Det er ca. +23 grader om natten og +32 grader om dagen, selv om det nå er ”Vinter ” her og det er den kjølige og tørre årstiden.

       Det eneste jeg planlegger å gjøre i dag er å handle inn en del tørr-mat på kjøpesenteret og skrive dette innlegget. Jeg prøver å handle litt hver dag, slik at jeg ikke må handle inn alt for mye rett før jeg skal seile videre. Ellers så skal jeg bare slappe av og ta det med ro.

Ha en fin dag.


 Lørdag 20.07-13

Utsikt fra den første fjelltoppen

       Sitter nå i cockpiten og strekker ut ømme muskler i beina. I går dro jeg oppover dalen ovenfor flyplassen og det ble en drøy tur.  Veien begynte med en forholdsvis bratt asfalt-vei oppover fra der flyplass-terminalen ligger. Etter å ha syklet under en vei-bro så svingte jeg opp til venstre og veien begynte å bli brattere. Etter en halv time på denne veien så kom jeg til en søppelplass og etter å ha passert denne så var det grusvei videre oppover. Jeg begynte å kjenne det litt i beina og måtte av og til gå av sykkelen og gå til fots til jeg ble kvitt litt av melkesyren i lår-musklene. Veien begynte nå å bli så bratt at det ikke gikk an å sykle lengre, når jeg tråkket litt for hardt på pedalene så glapp feste med bakhjulet i den løse grusen og jeg måtte gå lange stykker innimellom syklingen. Etter nok en halv time så kom jeg opp til et kryss hvor jeg valgte å ta av til venstre for deretter å fortsette oppover. Jeg trodde ikke at veien kunne bli brattere, men fra nå av ble den bare brattere og brattere.

        Heldigvis etter en ny halvtime begynner det å bli litt mindre bratt og veien slynger seg nå oppover inne i skogen og jeg kan begynne å sykle igjen. Til slutt flater veien som nå for det meste består av en blanding av jord og grus seg ut og tempoet øker betraktelig og til slutt ender den i noe jeg tror er en nedlagt bananplantasje. Det går ingen sti videre så jeg snur  for å utforske en del stikk veier som jeg hadde syklet forbi på veien oppover.                                                         

Flott utsikt nedover i dalen

           Ved den første stikkveien så er det en port med kjetting og hengelås på, men det er tydelig at mange har gått på utsiden av porten og jeg velger å gjøre det samme. Etter 10-15 min. kommer jeg til noe som ser ut til å være en geologisk forsknings-stasjon og etter hva jeg forstår av de franske skiltene så er det et senter som automatisk varsler om bevegelser i grunnfjellet. Jeg regner med at de overvåker vulkanen på øya for å oppdage om den begynner å røre på seg.  Jeg ser at veien fortsetter til venstre, men det ser ut til at den er stengt av en mer solid port med piggtråd på toppen, men ved en nærmere sjekk så viser det seg at den ikke er låst. Jeg fortsetter og kommer ut på en fin og noenlunde flat grusvei som gir en fantastisk utsikt nedover dalen. Denne veien ender ved et lite fossefall og en brønn som vannverket henter vann ifra. Jeg snur derfor og sykler tilbake til ”hoved-veien” og fortsetter videre nedover. Enkelte steder er det så bratt at det ikke nytter å sykle p.g.a at forhjulet låser seg og jeg holder på å gå på trynet.

     Når jeg kommer ned til der veien delte  seg så lurte jeg på hvor langt oppover den andre veien går. Da jeg  ikke hadde lyst til å sykle den lange bratte veien oppover hit  igjen en gang til, for å utforske denne veien, så bestemmer jeg meg for å følge den ihvertfall et stykke oppover. Denne veien er ikke så bratt til å begynne med, så jeg bestemmer meg for å følge den helt til jeg kom til toppen av den. (Dette skulle vise seg å være en grov feilvurderingJ). Etter et par hundre meter kommer jeg til den første bakken og etter denne så blir det bare værre og værre. Etter en time er jeg så stiv i muskulaturen at jeg ikke greier å gå lengre og må ta meg en hvil. Det er lenge siden det var mulig å sykle p,g,a at veien er alt for bratt. Etter dette må jeg ta en pust i bakken oftere og oftere og jeg begynner å lure på hvordan dette skal ende. Jeg er ikke så veldig varm for jeg er nå så høyt oppe at lufta er kjølig, men det er en veldig stor luftfuktighet siden jeg begynner å komme opp i det nederste skylaget  som henger rundt fjelltoppene. Vannet drypper av T-skjorten og av albuene mine. Vegetasjonen forandrer seg, men det er ikke slik her som i Norge, at man kommer over tre-grensen.

      Jeg møter på to biler, begge to er 4WD jeeper  som kjører forsiktig nedover i første gear. Hver gang jeg

Utkikks-plassen fra den andre og høyeste toppen.

tror at veien skal flate ut, så fortsetter den bare like bratt oppover rundt neste sving. Jeg hadde bestemt meg på at jeg skulle nå toppen, men begynte nå å tvile på om jeg skulle klare det. For hver sving bestemte jeg meg for å snu, men hver gang tenkte jeg at jeg muligens snart var på toppen og det ville være for galt å gi seg.  Etter å ha syklet/gått i en og en halv time etter at jeg var ved krysset hvor veien delte seg, var jeg endelig  kommet opp på det høyeste punktet. 

Moorea

        Her var det laget et utkikkspunkt med en nydelig utsikt over til nabo øya Moorea , jeg lå meg ned på

gresset og gledet meg over endelig å være på toppen. Etter å ha hvilt meg  i en halv time begynte jeg på nedover-turen. Flere ganger jeg må jeg trille sykkelen p.g.a at grusveien ble for bratt og en gang gikk jeg på snørra da forhjulet glei ut og jeg skrapte opp håndflatene når jeg prøvde å bremse på fallet. Men etter en times tid var jeg nede ved fly-terminalen og jeg klarte så vidt å sykle de få kilometeren tilbake til Marina Taina.

        Jeg så ut som den avskyelige snømannen, full av grus både på klærne i ansiktet og i håret og når jeg sjekker bremseklossene så ser jeg at de er helt nedslitt. Jeg pleide å være i god form når jeg var hjemme i Norge for jeg syklet 50 km. hver dag frem og tilbake til jobben og løp også en del i fjellet, men to år på seiltur har nok gjort noe med kondisjonen ser det ut til J.eller kanskje det har noe med at jeg snart runder de 50 ??

        I ettertid så tenker jeg at det kanskje var litt drøyt å gå opp på to topper på samme turen, men jeg visste jo ikke hvor lang og bratt den andre veien skulle bli. Uansett slitet så synes jeg at det ble en fin tur denne gangen også.

Søndag 28.07-13

        Da var den nye VHF,n  endelig kjøpt,  installert og koblet opp mot plotteren ombord. Dette ble gjort

Det ble en Garmin 300i VHF, da denne har en
 "svart boks" som kan plasseres under dekk

på Torsdag og alt ser ut til å fungere som det skal. Torsdag var i grunnen en litt guffen dag da det viste seg at jeg hadde låst meg ute og nøklene hang på kroken inne i båten. Det begynte med at jeg skulle skyndte meg for å rekke bussen og dermed glemte jeg i farten å ta med meg nøklene. Jeg oppdaget det når jeg kom bort  på flytebryggen, men håpte at jeg hadde lagt ifra meg nøklene i cockpiten. Da jeg kom til butikken for å hente VHF,n, så opplyste selgeren meg om at jeg måtte gå til tollkontoret å få stempel på papirene før jeg kunne få refundert momsen. Siden jeg ønsket å få moms-pengene tilbake, så gikk jeg de 20 minuttene som det tok å gå til tollen for å få stemplet de nødvendige papirene, men så enkelt var det selvsagt ikke.  Først så sa han at jeg måtte komme tilbake etter at jeg hadde klarert ut med immigrasjonen på flyplassen,slik at han hadde bevis for at jeg forlot Fransk Polynesia.  Jeg prøvde å forklare at siden det var 5 km. ut dit og det var mye som skulle ordnes de siste dagene før man dro så ville det være mye enklere at han bare gav meg de stemplene jeg trengte, for jeg hadde ingen planer om å bli værende her lengre enn nødvendig. Da ble han litt sur og spurte om jeg kom til å seile direkte ut av Fransk Polynesia eller om jeg hadde tenkt å besøke noen flere øyer lengre vest. Jeg svarte da at jeg regnet med å seile innom Bora Bora og sjekke ut av Fransk Polynesia der. Da glimtet det til i øynene hans og han sa at da kunne han ikke stemple papirene uansett. Jeg måtte da ta med meg papirene til Bora Bora, få de stemplet  hos immigrasjonen der, for deretter å kopiere dem og så sende papirene i posten til ham slik at han kunne stemple papirene og sende de videre til butikken hvor jeg hadde kjøpt VHF,n, slik at han kunne betale meg tilbake momsen. Butikkeieren hadde tidligere gjort meg oppmerksom på at de tok 3000 Pf. (ca 200 Nkr) for å sette pengene inn på min konto. Jeg var da så trøtt av å valse rundt i varmen at jeg sprakk.  Jeg sa at skulle det være så vanskelig og dyrt å få pengene jeg hadde krav på tilbake, så kunne det være det samme med hele greia og snudde meg og gikk ut av kontoret. Han kom da løpende etter meg og sa at jeg måtte ta med meg kopiene han hadde fått av meg, men jeg sa at jeg ikke hadde bruk for papirene og at han bare kunne kaste dem i søpla. Han himlet da med øynene og det virket som han ikke viste hva han skulle gjøre. Jeg snudde meg bort for jeg holdt på å sprekke i latter og tenkte at det hadde han bare godt av.

      Jeg dro deretter tilbake til båten med den nye VHF.n, men selvfølgelig så lå ikke nøklene i cockpiten som jeg hadde håpet på. Jeg dro da over til nabo-båten og spurte om han hadde en baufil eller en avbitertang, slik at jeg kunne få av hengelåsen. Han var en grei kar og litt etter så var jeg tilbake i båten og forsøkte å sage over bøylen til hengelåsen med baufila han lånte meg, men siden bøylen var av herdet stål så var det ikke mulig å få sagd den over. Jeg irriterte meg over at jeg hadde kjøpt en så solid hengelås og prøvde å slå den opp med hammer, men siden hengelåsen var så solid så gikk ikke dette heller.

         Naboen som hadde fulgt med på anstrengelsene mine kom over i gummijolla og sa at han hadde et fastmontert strømmaggregat og en vinkelsliper  ombord, så kanskje vi kunne buksere båten min opp på siden av hans og deretter kutte av bøylen på hengelåsen med vinkelsliperen. Det blåste litt men jeg trodde det skulle gå bra men valgte likevel å la et langt tau være festet i moringen for sikkerhets skyld.  Jeg hoppet i jolla mi og sammen prøvde vi å skyve Snorre Viking bort til båten hans, men vinden var sterkere enn beregnet og det tok oss en liten time å få fortøyd Snorre Viking langsides båten hans. Jeg var glad jeg hadde festet et tau til moringen, for uten dette tauet hadde sannsynligvis Snorre Viking delt skjebne med båten som blåste opp på revet for en tid tilbake. Det tok bare noen sekunder å kappe bøylen på hengelåsen, slik at jeg kunne få tak i nøklene og starte opp motoren. Etter 10 min var Snorre Viking atter trykt festet til moringen og jeg kunne slappe av igjen.

     Jeg dro deretter inn  til land, og syklet til kjøpesenteret  for å kjøpe meg en ny hengelås. Selvfølgelig punkterte bakhjulet på en spiker som lå på fortauet da jeg var på vei hjem igjen og dermed måtte jeg til å lappe slangen før jeg kunne dra tilbake til båten. Det hører også med til historien at påhengeren gikk varm når vi forsøkte å skyve på Snorre Viking og dermed måtte jeg  montere ny vannpumpe-impeller igjen, siden den andre ikke klarte å kjøle motoren ved full belastning på motoren. Heldigvis hadde jeg fått kjøpe en original impeller av eierne av båten ”Sealander”, som jeg kjente godt fra Gambier og Hao, for de hadde to i reserve så nå har påhengeren original vannpumpe-impeller  igjen.

    Slik er det å seile på langtur, man vet aldri hva som kommer til å skje i løpet av dagen, men aldri har jeg hatt så mye strev med en hengelås før. Selvsagt valgte jeg den beste og sterkeste hengelåsen jeg hadde råd til når jeg kjøpte ny, for jeg lærer aldri....

      En positiv ting er det at jeg har fått E-mail fra LeeSail om at seilene nå er ferdige og at de vil ankomme Papeete den 05.08-13. Jeg regner med at det deretter vil ta 3-4 dager å få de gjennom tollen L, men at jeg dermed vil kunne seile videre rundt den 10.08-13.

    Vivian,Flora og Bram kom forresten innom i går. De har nå seilt båten opp hit og regner med å bli her noen dager før de fortsetter videre vestover. Vi sa ikke farvel, for muligens ser vi hverandre igjen på en av øyene lengre vest i Fransk Polynesia.                          

Ha en fortsatt god dag. 

Fredag 09.08-13

     Da er jeg klar til å seile videre. De nye seilene er kommet ombord og jeg har klarert ut fra Tahiti. Jeg seiler til nabo-øya Moorea på Søndag og dit er det bare tre timer. Der skal det være mulig å svømme sammen med     Manta Ray i passet inn til Opunohu Bay og det kan jo bli en fin opplevelse. Deretter seiler jeg videre til Huahine og det vil ta ca.18 timer. Deretter til nabo-øya Raiatea og så til Bora-Bora hvor jeg klarerer ut fra Fransk Polynesia. De tre siste øyene ligger rett ved siden av hverandre med bare noen timers seiling mellom dem. Dette er ihvertfall planen så langt og så får jeg se hvordan det går.
    I dag har jeg som før nevnt sjekket ut fra Tahiti og deretter kjøpte jeg meg noen sandaler siden det lukter død og fordervelse av jogge-skoene pga. svette føtter :-(  Deretter handlet jeg inn litt mer mat og så har jeg brukt to timer på å skrubbe skroget under vann. Å skrubbe skroget gikk ganske greit siden jeg har selvpolerende bunnstoff, men jeg var forsiktig så jeg ikke skrubbet av all bunnstoffet. Jeg har nå ligget i ro i ca. 6 uker og da gror det ganske så fort på undervanns-skroget, siden båten ikke er i bevegelse. 
    Hvor det blir mulig å koble seg opp på nettet er jeg ikke sikker på, men jeg skal prøve å skrive om hva jeg opplever på de forskjellige øyene så snart jeg får Internett-tilgang. På Moorea blir jeg liggende for anker et stykke fra bebyggelse så der tror jeg ikke det er mulig å finne dekning, men kanskje det er mulig å finne dekning når jeg kommer til Huahine ? jeg får se. 

Håper det går bra med dere alle, hilsen Stig