fredag 20. desember 2013

Lukunor til Poluwat

Fredag 20. desember 2013

Lagt inn av Bernt Olaf
Endring i planene, Stig Arne kom seg ikke avgårde som planlagt og drar til Poluwat og ikke Ifalik i første omgang.
SMS i dag: "Fremdeles på Lukunor pga store bølger. Seiler i morgen til Puluwat. Tre døgn NV retning. Ingen internet"

Poluwat, also Polowat, formerly Puluwat, is a coral atoll and a municipality of Chuuk state, Federated States of Micronesia.

 

Lørdag 21. desember, 2013

Lagt inn av Bernt Olaf
Bekreftet avreise fra Lukunor 21-Dec-2013 22:09:32 UTC http://map.iridium.com/m?lat=05.487766&lon=153.775116

 

 Tirsdag 24. Desember 2013

(Lagt inn av Bernt Olaf)
Stig Arne ringte via satellitt at han hadde ankommet Poluwat ca kl. 23.00 UTC. Han ønsker alle ei riktig god jul!  God Jul til Stig Arne også!
 http://map.iridium.com/m?lat=07.357316&lon=149.196300

Onsdag 25.12-13 Puluwat

     Vi kom fram til Puluwat etter å ha seilt så sakte som mulig det siste døgnet, slik at vi kom fram i det solen sto opp og vi fikk lys til å se når vi seilte inn passet. Passet virket mye trangere og grunnere en kartet gav inntrykk av men vi kom oss trygt gjennom og kunne ankre opp etter en frisk seilas fra Lukunor.  Vi hadde vind på mellom 16-22 knop nesten hele veien og det var derfor vi måtte roe ned farten det siste døgnet.
   Ankerplassen er godt skjermet uten koraller og her skulle vi kunne ligge trygt uansett vind, utsikten er upåklagelig med palmer , tradisjonelle hus (fale) og tradisjonelle havgående kanoer langs strandkanten. Da vi hadde ankret opp så kom det ut store og små outrigger kanoer med nysgjerrige unger og en del ungdommer. I en av kanoene satt det en litt eldre mann som inviterte oss på juleselskap i forsamlingshuset som besto av et stort tradisjonelt hus uten vegger men med palmetak. Etter å ha pumpet opp jolla og kommet oss til land, så ble vi presentert for chiefen og deretter fikk vi vite at det kostet 30 dollar pr.båt å ankre opp i lagunen. Etter litt forhandlinger så ble vi enige om at de skulle få en del gammel seilduk
Legg til bildetekst
istedenfor penger, for de trengte å reparere seilene på outrigger kanoene som de bruker til fiske på et stort rev på utsiden av lagunen. Deretter fikk vi noen stoler og satte oss ned og så på mens de delte ut julegaver og hadde en danseoppvisning. Deretter fikk vi hver vår store tallerken med kokt Taro-rot,kokte bananer og brødfrukt.  Jeg spiste ikke så mye av brødfrukten selv om den smakte godt, p.g.a at jeg visste at den ville sette fart på fordøyelses-systemet og føre til mere vind under dekk enn over. Deretter så ble vi ønsket velkommen til øya og presentert for forsamlingen som satt rundt oss. Vi fikk deretter  tillatelse fra chiefen til å se oss rundt på hovedøya og også besøke de andre atollene. Deretter ruslet vi litt rundt før vi dro tilbake til båtene og sovnet som steiner raskt etterpå.

Torsdag 26.12-13

    I dag så bestemte vi oss for å ta jolla og besøke en av de andre øyene i lagunen. Vi tok med oss snorkel utstyret, men siden det ikke var mye koraller men mye strøm, så ble det til at bare Rolf snorklet litt. Deretter stakk vi innom en annen øy og traff på en ung mann som jaktet på kokosnøtt-krabber før vi returnerte til hovedøya. Der traff jeg på Rota som husket at Terje Dahl fra Norge hadde stoppet her på sin seilas i Coko-Loco for over 20 år siden. Vi ble enige om at jeg skulle ta med meg boken på land i morgen, slik at hun kunne få se bildet av seg selv i boka. Deretter hilste jeg på flere andre familier og hadde en fin ettermiddag på land.

Fredag 27.12-13

   I dag fikk jeg meg en litt mindre hyggelig overraskelse da jeg skulle skifte sink-anode på motoren. Det gikk fint med bytte av sink-anoden, men jeg oppdaget at oljebeholderen som forsyner pakkboksen til propellakslingen med olje var tom. Jeg har dermed fått en lekasje rundt propellakslingen og dermed må jeg finne meg en slipp til å ta båten opp på land  for å skifte simmer-ringene i pakk-boksen. Sannsynligvis er det en slipp på Chuuk, men å motorseile tilbake dit mot vind,bølger og strøm er ikke noe godt alternativ. Deretter er det sannsynligvis en slipp på Palau, men der går det rykter om at de tar 600 dollar for å stoppe så det er heller ikke noe godt alternativ. Dermed er neste mulighet sannsynligvis Fillippinene, men det er langt dit så jeg får se om lekkasjen blir større. Jeg byttet de tre simmer-ringene i Punta Arenas (Chile) når jeg hadde båten på land der, så det skulle ikke ha oppstått noen lekkasje nå. I instruksjonsboken står det at ringene bare skal skiftes hvert 3 år, så jeg vet ikke hvorfor denne lekkasjen har oppstått. Uansett så får jeg heretter bare bruke motoren inn og ut av havnene og passe på at det er nok olje i beholderen og deretter håpe på at ikke lekkasjen blir større.
  
Rota studerer bildene av seg selv i
boken til Terje Dahl ca 25 år etter at de ble tatt.

Etter denne oppdagelsen tok jeg jolla inn til land og dro for å vise Rota boka med bildene som Terje Dahl tok her. Dette ble  veldigt populært og flere andre øyboere kjente igjen personer som det var bilder av i boka. Damene hujet og skrek når de så bilder av forskjellige personer og de lo godt da jeg fortalte om Ikie som ønsket seg et barn med blå øyner og derfor forsøket på å få Terje interessert i vakre Mandy og på den måten få oppfylt ønsket sitt. Jeg var overrasket over at de husket Terje Dahl etter alle disse årene, men han må ha gjort et godt inntrykk for det var mange som husket han og båten Coco-Loco.
Rolf tar mål til lappen som skal klippes ut
                                                                                             Etter dette så begynte Jin og Rolf å hjelpe     mennene med å lappe seilene ved bruk av et gammelt seil som de hadde liggende til overs. Vi fikk også forklart hvordan de seilte kanoene og at de skulle ut å fiske med dem i morgen dersom vinden ikke ble for sterk. Dersom jeg er heldig så får jeg kanskje filmet dem når de drar ut for å fiske i morgen før vi seiler videre kl:12.00

En typisk outrigger-kano laget på tradisjonelt vis
Uten en eneste spiker i.
   Vi har nå tenke  å seile videre til Wolleai dersom vinden ikke blir alt for sterk. Muligens kommer det et lavtrykk i morgen men vi får se. I alle fall så har oppholdet her på Puluwat vært en flott opplevelse og gitt oss et innblikk i noe av den tradisjonelle livsstilen. En av de tradisjonene som jeg har hatt  litt problemer med å akseptere her er at kvinnene fortsatt må krabbe på knærne for å vise respekt når de kommer nærme mennene og de kanohusene de ofte oppholder seg i, så dette er nok ikke det enkleste stedet å kjempe for kvinnenes rettigheter.
Her hugges det til en ny padleåre med en liten øks, akkurat
på samme måte som generasjoner har gjort det før.

mandag 9. desember 2013

Kosrae til Lukunor, (Mikronesia)

Tirsdag 10.12.2013


(Lagt inn av Bernt Olaf)
Stig Arne drog fredag 6. desember, fra Kosrae med kurs for Lukunor, en annen øy i Mikronesia. Den første planen var å seile til Pohnpei, hovedøya og den største i Mikronesia med hovedstaden Palikir, men det ble endring av planene.
Det ser ut som ”Ora Del” og ”Snorre Viking” kommer til å seile den samme ruten fram til Manila på Filippinene. De vil derfor forsøke å holde følge så godt som det lar seg gjøre på denne strekningen.
Per i dag har de unnagjort ca 1/3 av seilinga mellom Kosrae og Lukunor.
I henhold til Ugrip har de stabil vind fra øst, nord-øst på mellom 15 og 20 knop.

10-Dec-2013 00:02:46 UTC


Lørdag 14. 12. 2013

(Lagt inn av Bernt Olaf)
Stig Arne ankom Lukunor i dag

http://map.iridium.com/m?lat=05.503166&lon=153.815350


Lørdag 14-Dec-2013 08:40:12 UTC

Lørdag 14.12-13 Kosrae til Lukunor

          Da vi (Rolf fra båten Ora Del og jeg) planla seilasen fra Kosrea til Lukunor så regnet vi med fem dager, men vi brukte seks dager hit istedenfor de planlagte fem p.g.a lite vind.  Vi seiler nå så nære ekvator og stillebeltet at værmeldingene ikke er  til å stole på. Vi fikk en del squall og vindstille men ellers gikk seilasen fint. Det eneste som hente var at Ora Del fikk en bølge over dekk og at Pc,n min tok kvelden slik at jeg ikke kunne laste ned værmeldingene. Men nå har jeg instalert  ”ZyGrib” på reserve Pc.n så nå kan jeg laste ned gribb-filer og se værmeldingene igjen. Den gamle pc.n nektet å starte opp og Rolf som hadde et pc-firma tidligere regner med at det er prosessoren som har tatt kvelden. Det som er fint er at han sier at jeg sannsynligvis kan kopiere harddisken på den ødelagte pc.n  senere og overføre alt som er på den til en ny pc J.
Simon og meg
   Da vi kom fram til Lukunor var jeg litt spent på om vi ville få tillatelse til å stoppe her siden vi ikke hadde
fått seiling-tillatelse fra Chuuk og dermed egentlig ikke skulle kunne stoppe her. Da vi ankret opp i lagunen så kom det en outrigger kano ut til oss og innsjekkingen gikk heldigvis fint. Det var Simon A. Bualuay som sjekket oss inn og han fortalte at vi var hjertelig velkomne til øya hans. Han lurte på når vi ville komme i land, slik at han kunne ta oss med på en omvisning og også fortelle oss litt om hvordan de levde er her. Da Jin,Rolf og jeg kom inn til stranden sto han og ventet på oss og deretter vist han oss landsbyen, kirken og båthuset hvor de hadde den store seilkanoen og mye annet interessant. Bak oss fulgte en nysgjerrig flokk unger som kniste og lo og sa ”good afternoon”. 
     Det er ingen biler på øya og dermed ikke noen asfaltveier heller, bare gater med korallsand . De har noen få utenbordsmotorer, men de fleste padler utrigger-kanoer. Det er en blanding av betonghus og tradisjonelle Falaer så dette er det nærmeste jeg har kommet det tradisjonelle levesettet her i stillehavet. Da Simon som var Chief på øya viste oss outrigger kanoene så lå jeg merke til at de var laget av brødfrukt-trær og at det ikke fantes så mye som en eneste spiker i dem. De var laget på tradisjonelt vis med tau laget av kokos  fibrer og limt med sevjen fra brødfrukt-trær blandet med aske. Simon fortalte at de måtte overhale og bytte tauverk hvert 3 år på båtene for at de skulle være sjødyktige og at seilene nå ble laget av fallskjermer  ( Sener fikk jeg se at de fikk tak i fallskjermer ved at det ble sluppet ned julegaver fra fly). Tidligere ble seilene laget av flettede panadus-blader fortalte Simon.  Da vi senere returnerte til båtene var vi enige om at dette var den mest tradisjonelle øya vi hadde besøkt så langt.

    Søndag 15.12-13


   
     I dag dro Simon og vi ut til en av øyene på rev-kanten for å se på noen firfirsler som skulle være opp til en meter stor. Dessverre fikk vi ikke sett noen av dem, men vi hadde en fin tur og fikk også anledning til å studere bygge-teknikken på et nybygd tradisjonelt hus som var på øya. Denne øya er normalt ubebodd, men under den andre verdenskrig ble befolkningen tvangsflyttet ut hit av Japaneren og de måtte bo her i syv måneder mens de måtte jobbe som ”slaver” for dem. Simon som er 77 år gammel og ” Chief” eier en del av øya, men må spørre
Fiskerne på revet
”administratoren” om lov til å besøke den.  På vei tilbake til hovedøya så traff vi på noen som satt og fisket i en kano ute på revet, og etter å ha snakket sammen så gav de oss tre fisker som vi hadde til middag. Vi traff også på andre kanoer som brukte noen palmeblader til seil i medvind, men hjem igjen må de padle siden disse kanoene ikke bruker seil.
     Vi tok også en tur i den katolske kirken i dag og hørte på den vakre tradisjonelle sangen. Vi ble også hilst velkommen til øya deres og ønsket et fint opphold her av presten.
Jeg vet ikke navnet på dem men de smakte godt uansett
Med palmeblader som seil













Mandag 16.12-13


   
     Etter turen for å se på firfirslene i går så ønsket Simon, som følte seg litt uvel med at vi ikke så noen
firfirsler, å ta oss med ut til en annen øy for å fange kokosnøtt krabber som vi skulle spise hjemme hos ham senere på dagen.  Dette ble også en fin utflukt og jeg fikk lære om hvordan krabbene kunne bli fanget med å røyke dem ut av hullene sine i røttene på brødfrukt-trærne. Jeg lærte også om hvordan man kunne se om det var muligheter for at det bodde en krabbe der ved å se om det var friske kokosnøtt fibrer utenfor hullet. Denne gangen hadde vi med oss ”Genero Aniol” som er 16 år og barnebarn til Simon. Han var allerede en dyktig fisker og også en flink krabbe-jeger og etter en times tid
Det gjelder å passe på så man ikke mister en finger eller to
for kokosnøtt-krabben har ingen problemer med å kappe dem av
dersom man er uforsiktig
hadde vi fanget fire krabber. Jeg syntes de var veldig små i forhold til de jeg hadde sett på Suwarrov, men så fanget han en hann-krabbe og den var mye større. Deretter ruslet vi rundt på stranden en stund for å samle skjell før vi tok gummibåten hjem igjen.
         Vi avtalte med Simon om å møtes igjen klokken fire på ettermiddagen for å spise krabbene hjemme hos ham. Også denne gangen da vi kom inn til stranden ventet han på oss og vi fortøyde jolla rett foran huset hans. Deretter gikk vi inn i et lite bygg som var kjøkken og der kokte vi krabbene på åpent bål laget av kokosnøtt hams. Da vi hadde kokt krabbene og risen så satte vi oss utenfor ”kjøkkenet” og spiste. Rolf som ikke var så begeistret for krabber syntes at disse krabbene smakte godt, dette p.g.a at de ikke har den sterke salte krabbesmaken som krabbene som lever i sjøen har. Det eneste som jeg savnet var den gode oljen som er i krabbehalene og som du har på risen. Sannsynligvis var de fire små krabbene ikke gamle (kjønnsmodne)  nok til at de hadde bygd opp et lager av olje i halen og dermed ble det heller ikke mye olje å ha på risen. En annen årsak kan være at på Suwarrov så grillet vi krabbene og dermed smeltet kanskje fettet mere der. Uansett så hadde vi  en fin dag her og stortrives på øya.


Tirsdag 17.12-13





Tidlig i dag så tok jeg meg en tur på land for å utforske en del av øya som jeg ikke hadde sett på tidligere.

Dette var det området hvor de dyrker Taro- roten og jeg var nysgjerrig på hvordan de gjorde det her. Det viste seg at de har et stort felt midt på øya hvor de dyrker Taro og at det er en stor forskjell på hvor godt de steller sine åkerlapper. Jeg traff en ung mann som fortalte at han luket og vendte jorden mellom plantene to ganger i måneden og at han jobbet ca 5 timer om dagen. Andre steder hadde de bygd opp ”murer”  av kokosnøtt- hams rundt åkerlappene,  mens andre igjen ikke så ut til å stelle mye med åkerlappene sine i det hele tatt.
       Etter å ha vandret langs en sti i en halv time så ropte noen på meg og ba meg inn for å gi meg en drikkenøtt til å slukke tørsten med. Vi ble sittende å snakke sammen i en times tid om hvordan det var å seile alene og om hvordan det var å leve i Norge. Deretter fortalte de om livet på øya og hvordan de levde av fiske og jordbruk her. Deretter var sola kommet så høyt at det var på tide å dra ut i båten å komme seg i ly for den stekende varmen.


Torsdag 19.12-13

    Egentlig skulle vi ha seilt videre i dag, men Simon sa at det var varslet om store bølger i kveld over radioen p.g.a et stort lavtrykk som passerer  nord for oss, så vi valgte å bli her og se hvordan været utvikler seg. Vi har bestemt oss for å seile til Puluwat som ligger tre dagers seilas N.V fra her vi er nå. 

fredag 15. november 2013

Tarawa til Kosrae i Mikronesia

Lørdag 16. november

Lagt inn av Bernt Olaf

Stig Arne drar i dag videre til Kosrae. Det tar cirka seks døgn med stabil vind å komme dit, så det er ikke så langt.



Kosrae ligger rundt 3 800 km øst for Filippinene, er den østligste av øygruppen Karolinene. Kosrae er hovedøya i ei øygruppen Kosraeøyene, som foruten Kosrae også består av øyene Lelu, Malem, Tafunsak, Tofol og Utwa. Øygruppa er omringet av et korallrev. Delstaten Kosrae består av Kosraeøyene og noen omkringliggende revområder.
Øyene er av vulkansk opprinnelse, og har et totalt areal på rundt 110 km². Det høyeste punktet er Mount Finkol på 640 meter over havet.
Befolkningen i delstaten Kosrae er på rundt 8 000 innbyggere, og alle bor på Kosraeøyene. Hovedstaden Tofol ligger på hovedøyas sørøstre del, og har ca. 1 000 innbyggere.


Fredag 22, november
Lagt inn av Bernt Olaf


Stig Arne ankom Kosrae i dag. Ligger ved Lelu øya ikke langt fra hovedstaden Tofol.

 Lørdag 30.11-13

     Jeg har nå vært her på Kosrae i en uke og det er vel på tide å skrive litt i bloggen.  Jeg seilte fra Tarawa sammen med den svenske båten ”Ora Del”.  De tre første dagene hadde vi god vind og gode dagsetapper og jeg håpte på at vi hadde kommet oss gjennom ITCZ sonen, men der tok jeg feil. Den fjerde dagen forsvant vinden og vi kom inn i et omeråde med mange og til dels kraftige squalls. Jeg valgte da å starte motoren og etter 16 timer var jeg kommet opp til der N-Ø passaten var og kunne deretter seile rett vestover til Kosrae som er en stat i Federated States of Micronesia (FSM) med ca 7200 innbyggere. Jeg fikk et kraftige squall den femte dagen, med små ”tornadoer” på undersiden, men ellers hadde jeg en fin seilas.  Den svenske båten  ”Ora Del” valgte å seile hele veien og kom derfor 2,5 døgn etter meg. For meg er det ikke så viktig å bare bruke seil når man risikerer å bli liggende uten vind i flere døgn, men noen seilere ser det som en utfordring å bare bruke seil og ikke motor.
    Jeg kom fram til Kosrae klokken 13.00 på fredag 22. november og prøvde å kalla opp Port Controll flere ganger, men jeg fikk ikke noe svar. Da jeg kom til passet inn til Lelu Harbor viste det seg at kartet og GPS signalene ikke stemte overens med hverandre. Det var hele 500 meter forskjell og siden ingen av navigasjons-lysene virket så var jeg glad for at jeg ikke kom her etter mørkets frembrudd. Jeg ankret opp fremfor kirken hvor det lå fire andre seilbåter og det virker som det er godt feste for ankeret her. Ankerplassen er beskyttet mot NØ vinder av den lille øya Lelu og mot SV vinder av fjellene på Kosrae. Det er en del strøm her men ellers virker det som en god havn.
   Jeg pumpet deretter opp gummibåten og rodde over til nabobåten for å høre hvordan jeg skulle forholde meg til innsjekkingen. De fortalte at jeg måtte gå til jernvareforhandleren og spørre om de kunne ringe til immigrasjonen og be om å bli sjekket inn. Da jeg hadde snakket med immigrasjonen så sa de at representantene for immigrasjon/toll og karantene ville møte opp på kaien klokken 15.00 for å sjekke meg inn. Jeg møtte opp på kaien klokken 15.00, men ingen kom og etter en time bestemte jeg meg for å dra tilbake til båten for å sove siden jeg ikke hadde sovet mye de siste 48 timene. Da jeg var på vei ut til båten igjen dukket det opp en bil på kaien og det viste seg å være representanten til karantene-kontoret som var kommet. Jeg rodde tilbake og tok han med ut til båten for en kontroll av hvilken matvarer jeg hadde ombord. Når jeg hadde betalt 25 dollar i gebyr fikk jeg klarerings papirene fra ham og jeg rodde ham inn til bryggen igjen.  Der hadde en mann fra immigrasjonen kommet og jeg spurte om han ville bli med ut til båten eller om vi kunne gjøre papirarbeidet på kaien. Han sa da at jeg måtte ta opp ankeret og ta båten inn til kaien, da dette var den korrekte måten å sjekke inn på her på Kosrae. Jeg fortalte ham at jeg bare hadde manuell ankervinsj og at det ville ta meg en liten time å få opp 50 meter med kjetting og to ankere, så det ville være fint om han kunne bli med meg ut til båten i jolla da dette bare ville ta et par minutter. Han ble da ergerlig og spurte om jeg prøvde å fortelle ham hvordan han skulle gjøre jobben sin og sa deretter at det ikke var noen unnskyldning at det ville ta meg en times arbeid å få opp ankeret og komme inn til kaien. Jeg fortalte da at jeg hadde prøvd å kalle ham opp flere ganger på VHF.n for å få vite hvordan prosedyren var når jeg skulle sjekke inn.  Siden han ikke hadde svart på anropene mine og forklart at jeg skulle ha gått direkte til brygga  kunne han ikke klandre meg for at jeg hadde ankret opp . Da jeg så  skulle til å ro ut til båten for å ta opp ankeret, så  han i passet at jeg var fra Norge og at jeg var ”Viking”. Da han oppdaget dette så smilte han og tonen ble en helt annen. Han sa da at vi kunne gjøre papirarbeidet i bilen hans og at jeg ikke trengte å  ta båten inn til kaien. Han fortalte deretter at han hadde lest mye om vikingene og han visste at de hadde vært i Amerika 500 år før Columbus.  Deretter gikk alt greit med innsjekkingen men jeg måtte vente med å gå i land til han hadde fått bekreftet seiling-tillatelsen min fra Pohnpei,  og  dette ikke var mulig å gjøre før på mandag. Han ville da også sørge for at tollen sin representant ville komme samtidig med ham. På Mandag etter å ha ventet på båten i tre dager så gledet jeg meg til å komme i land, men ingen dukket opp på kaien som lovet .    I mellomtid var ”Ora Del” kommet og  jeg fortalte dem at de måtte gå direkte til brygga  for å foreta innsjekkingen der før de  ankret opp.  På tirsdag kalte ”Ora Del” meg på VHF,n og sa at representantene fra migrasjon og tollkontoret sto på kaien. Jeg hoppet i jolla og endelig  etter fire dagers venting kunne jeg  gå i land.  Senere samme dag (Tirsdag) dukket det en representant fra ”Port Controll” som sa at vi måtte møte opp på kontoret deres som lå på flyplassen en halvtimes kjøring fra havnen. Svensken og jeg fikk haik med en bil og kjørte ut neste dag til kontoret og der fikk vi vite at vi måtte betale 25 dollar i ankeravgift, 25 dollar i enter avgift, to dollar pr. fot  (inkludert klyver-bommen ??) og en avgift til som jeg ikke husker hva de kalte. Tilsammen ble det ca: 150 dollar (900 Nkr) som måtte betales før vi ville få utklarerings-papirene stemplet. Vi prøvde å argumentere med at det på Internett sto det at vi bare skulle betale 25 dollar til karantene-kontoret og at det ellers ikke skulle betales andre avgifter. Vi prøvede også å forklare at dersom man tok havneavgift så var det normalt å få noe igjen for pengene (feks. vann,elektrisitet,toalett/dusj eller  WeeFee) Vi gjorde han også oppmerksom på at ingen av lyktene virket i innseilingen og at en av lyktene manglet totalt, men vi kom ikke noen vei med argumentene våre. Jeg skriver dette for å gjøre andre seilere oppmerksom på hvordan det egentlig fungerer her. Det hører også med til historien at Port Control  vurderer  å ta 25 dollar dagen for ankring i havnen og at immigrasjonen rotet vekk det originale ”Nasjonalitetsbeviset” på båten min og deretter nektet for å ha tatt det. Heldigvis så fant de det igjen i papirene sine noen dager senere. ( Ikke gi dem noen originalpapirer for kopiering, ta heller selv turen til kontoret deres og la de ta kopiene som de trenger der.)
      For noen dager siden så kom det en ny seilbåt inn i havna og eieren kunne fortelle at da han var på ”Vestern Samoa” så var det 6 båter som nektet å betale de høye avgiftene og som i protest forlot ankerplassen uten å betale avgiftene til ”Harbormaster”. Dette bare for å vise at det er mange seilere som nå reagerer på de alt for høye avgiftene og ikke bare meg.
    
      Ellers så er befolkningen vennlige og stopper gjerne for å slå av en prat. Det ligger også en  ”Lodge” et par kilometer nordover på hovedøya som drives av en tidligere seiler. Her kan du kjøpe middag om du ønsker og han selger også  gode pizzaer til 10 dollar stk. Det skal også være tilgang på internett der, men jeg må først finne ut hvor jeg kan få kjøpt kort for å opprette en konto og fylle på noen dollar (pre-paid). Det er også mulig å ta jolla fra ankerplassen og opp en ”elv” og fram til Lodgen, men da må du passe på å returnere før det blir lav-vann.

    Mandag 02.12-13
      I dag tok Rolf og Jin på Ora Del og jeg en tur for å se på  ”ruins of Insaru”, bostedet til de gamle kongene som bodde her. Men det meste var overgrodd og  det var ikke så mye å se. Vi tok deretter turen opp på toppen av Mt.Fenkofuru (en liten fjelltopp på Lelu island) for å se på noen gamle Japanske  militære stillinger, men også disse var overgrodd av planter og dermed fikk vi ikke sett så mye av dem heller men det ble en fin spasertur uansett.  Deretter sjekket vi muligheten for å leie en bil i morgen for å ta en tur for å se på resten av øya. Det finnes ikke offentlig transport her, så den eneste måten å komme seg rundt på er leiebil eller Taxi. Vi fant ut at det kostet ca. 30 dollar for en leiebil, men vi måtte da gå tre kilometer for å komme til bilutleier-firmaet. Vi bestemte oss derfor for å prøve å haike istedenfor, dersom de ikke regner    for mye.
     Det ser ut som ”Ora Del” og ”Snorre Viking” kommer til å seile den samme ruten fram til Manila på Filippinene. Vi vil derfor forsøke å holde følge så godt som det lar seg gjøre på denne strekningen. Det neste stoppet vil bli på Pohnpei (3-4 døgn seilas) og så får vi se hvor vi seiler derfra.Vi vil prøve å unngå å måtte sjekke inn på ”Chuuk” da det rapporteres om mye kriminalitet og ran av seilbåter der nylig.

Tirsdag 03.12-13

      I dag tok vi oss en tur til sørsiden av øya for å snorkle på revet og det ble en fin opplevelse. Vi var heldige og fikk haik med en veteran fra det Amerikanske militæret helt fram til der vi ville snorkle. Han kunne fortelle at han hadde blant annet vært i Afganistan tre ganger, men at han nå var pensjonert og kunne leve rimelig greit på pensjonen her på Kosrae.
       Da vi kom fram hoppet jeg i vannet og fikk se endel nye fisker som jeg ikke hadde sett tidligere, men det som imponerte mest var alle de fargerike korall-artene. Jeg har aldri sett så mange forskjellige og fargerike koraller før så dette ble en helt ny opplevelse for meg.   Etter å ha snorklet i en liten time så valgte vi å ta taxi tilbake til Lelu, dette kostet bare 3 dollar pr. person for en tur på ca. 20 km. I morgen planlegger vi å enten gå en tur opp til en av fjell- toppene her, eller å dra til en større foss på sørsiden av øya.  Vi får se hva det blir til. Siden det regner hver dag her så må vi velge aktiviteter etter hvor mye regn det er. Vi er også invitert til et møte med en av senatorene her for å snakke om de høye avgiftene og hva de kan gjøre for å legge bedre tilrette for seilbåter i fremtiden. De har merket at det kommer stadig mindre båter på besøk her, samtidig som øyene lengre sørøst får flere og flere besøkende. Det pleide også å komme båter hit for å vente på at tyfon-sesongen skulle slutte, men nå velger de aller fleste å seile sydover til New Zeland eller Australia for å vente der  på at syklon-sesongen skal ta slutt.
    Ellers så er det ikke så mye å fortelle om. Det regner som sagt mye og det blir dermed til at man blir sittende endel å se på film ombord i båten, eller man drar på land for å se om man trenger noe i den forholdsvis godt utrustede jernvareforhandleren eller handler litt på supermarkedet. Her er ikke noen båt-butikk, så ikke regn med å finne reservedeler til båten.
(Internett er veldig sakte her så jeg får ikke lastet opp bilder)

torsdag 31. oktober 2013

Tuvalu til Tarawa

Fredag 1. november 2013

(Lagt inn av Bernt Olaf)
Stig Arne seiler fra Tuvalu i dag og skal seile til "Tarawa som er hovedøya i Gilbert Islands-Kiribati. Tarawa ligger rett nord for ekvator og det er ca 700 nm. (ca 7 døgn) opp dit".
Tarawa er et atoll i det sentrale Stillehavet. Tarawa var tidligere hovedstad i det britiske protektoratet Gilbert- og Elliceøyene, og Sør-Tarawa er den nåværende hovedstaden i Kiribati. Øya er kjent for slaget om Tarawa under andre verdenskrig.

Lørdag 9 November, 2013

Stig Arne ankom Betio på Tarawa i dag

Søndag 10.11-13
     Jeg kom hit på Lørdag etter en grei seilas men stor-seilet revnet på nytt og denne gangen over to paneler,  jeg måtte derfor seile de tre siste dagene med tre rev i seilet. Nå har jeg skiftet til det nye seilet som jeg bestilte fra Lee Sail (Hong Kong) mens jeg var på Tahiti og det er forsterket i akterkant og er også i en litt kraftigere duk, så nå regner jeg med at dette ikke skjer igjen. Jeg hadde egentlig tenkt å bruke det gamle seilet mens jeg seilte i tropene og så skifte til det nye seilet når  jeg  skulle seile sydover til Sør-Afrika, men det blir for vanskelig å reparere det gamle. Jeg får passe på å montere seiltrekket så raskt som mulig når jeg kommer i havn, slik at det nye storseilet ikke utsettes for mer sol enn nødvendig.
   Jeg oppdaget også at ene vinduet på lys-luken hadde sprukket i det ytre glasset, så jeg kommer til å lime en bit av pleksiglass over sprekken slik at det ikke kommer vann imellom glassene. Men ellers så har det vært en fin seilas og nå har jeg krysset ekvator og regner med at passaten er mer stabil  ( Ø-NØ) her i det nordlige Stillehavet enn passat-vinden har vært i det sørlige Stillehavet.
     For de som har fulgt med på nyhetene så har de kanskje sett at en tyfon traff Filippinene for noen dager siden og at dette var en av de sterkeste som hittil har vert registrert. Det skal være over 2 tusen mennesker som døde i denne super Tyfonen. Det kan oppstå Tyfoner hele året rundt i det området jeg nå skal seile inn i, men faren for Tyfoner i vinter-månedene Desember- Januar-Februar og Mars er liten, men man må holde et våkent øye med værmeldingene likevel.
    Jeg regner med å bli her en liten uke og så kommer jeg til å seile videre til Kosrae som ligger V-NV fra Tarawa og er ca 6 dagers seiling herfra. Denne øya ligger i Caroline gruppen og ser ut til å skulle være en fin øy å besøke.

Mandag 11.11-13
    I dag da jeg skulle sjekke inn så fikk jeg meg en overraskelse. Da jeg kom til kontoret til immigrasjonen så forlangte de at jeg kjøpte visum selv om Norge er delvis medlem av EU og at vi har shengen-avtalen. Jeg prøvde å overbevise dem om at jeg ikke skulle måtte ha visum siden land fra EU ikke trenger dette , men de ville ikke gi seg og forlangte 40 dollar for visumet. Dersom jeg ikke betalte, så måtte de tilkalle politiet. Jeg viste dem da papirene fra Fransk-polynesia som bekrefter at Norge er en del av Eu og at jeg dermed kunne oppholde meg i Fransk Polinesia lengre enn de 30 dagene som andre land som ikke er medlem har som maksimum oppholdstillatelse. Jeg viste dem også passet som bekreftet at jeg hadde oppholdt meg i nærmere 2,5 måneder der, men de sa at selv om dette var tilfelle i Fransk Polinesia så var det ikke slik her i Kirabiti. Jeg forklarte at dette var internasjonale avtaler og at det var merkelig at Kirabiti ikke fulgte disse. Enden på visa ble uansett at jeg måtte betale ca:250 NKr. for visumet.
Deretter sjekket jeg greit inn hos tollen og skulle deretter sjekke inn hos Port Controll som siste kontor. Der fikk jeg enda en overraskelse da jeg fikk vite at jeg måtte betale 50 dollar når jeg skulle sjekke ut fra Kirabiti. Sist jeg sjekket på internett så skulle det ikke koste noe å sjekke inn og ut av Kirabiti med seilbåt, men enten har jeg blitt lurt eller så har de forandret regelverket uten å opplyse om dette. Uansett så vil det koste meg nærmere 90 dollar før jeg engang har satt foten min på land her og det uten at noe er lagt til rette for seilende gjester. Ingen moring,strøm,vann, kai ,toalett,vaskemaskin ingenting. Jeg snakket litt med to andre seilere på vei ut til båten igjen og de var også kraftig irritert over disse skjulte utgiftene i tillegg til at ett egg koster 1 dollar (6 NKr) o.s.v.
Nå kunne jeg ikke betale Port Controll de 50 dollarene siden minibanken ikke fungerer og jeg forklarte dem at dersom den ikke ble reparert så kunne jeg heller ikke betale senere.
    Mange av de seilerne som ikke har en velfylt lommebok fortviler over at øygruppene her er blitt så ”grådige”. Det er ikke mange år siden at de ønsket deg velkommen med åpne armer og et stort smil, nå møter de deg med et stort smil og ber deretter om penger. Problemet hadde ikke vært så stort hadde det ikke vært for at nesten hver eneste liten øygruppe er en selvstendig stat og at du dermed må betale mellom 50-100 dollar (3-600 NKr) for hver gang du skal ankre opp på et nytt sted.
  Det får være nok med syting for denne gangen J, men dersom disse øygruppene ønsker å få besøk av seilere i fremtiden så må de nok forandre holdningen om at at seilere er ”millionærer”alle sammen. Det hører også med til  historien at turister som kommer med fly selvsagt  ikke må betale noen av disse avgiftene.
  Nå får jeg ta meg en tur på land og se meg om. Deretter skal jeg se om det er muligheter for Internett og dermed få lastet opp noen bilder og kanskje en filmsnut. Men dersom Internett er like tregt her som på Funafuti så blir det vel bare noen sterkt komprimerte bilder tenker jeg.   
Ha en god dag alle sammen. (Ny dag nytt eventyr J )

Tirsdag 12.11-13
  I dag hadde jeg en flott tur til nordre enden av lagunen. Det hele begynte med at jeg traff på Simon når jeg
Simon
gikk meg en tur langs stranden på Betio. Etter at jeg hadde hilst på kona og den tre år gamle datteren hans, så fortalte jeg ham at jeg savnet å se hvordan de levde det mer tradisjonelle livet som øyene i stillehavet var kjent for. Jeg spurte deretter om det var mulig å oppleve noe av dette dersom jeg tok en tur til noen av de ytterste øyene på revet i nord. Jeg hadde nemlig oppdaget at øyene langs revet var bundet sammen med broer og at det derfor var mulig å kjøre ”Buss”  3-4 mil nordover. Han fortalte da at han hadde en søster som bodde på den siste av øyene som var forbundet med broer og at han hadde tenkt å besøke henne i dag, så dersom jeg hadde lyst så kunne jeg bli med ham og hilse på hennes familie.
     Vi møttes ved bussholdeplassen i dag kl: 08.00 og tok deretter bussen i en og en halv time til vi  kom til enden av asfaltveien, deretter gikk vi i en liten time før vi kom frem til huset der søsteren bodde. På veien ut dit var det blitt mindre og mindre med blikkskur og stadig flere tradisjonellt bygde hus (Fale).  Etter å ha
Simon med brødrene sine

Søsteren til Simon med barna
blitt presentert for søsteren med familie og drukket flere glass te, gikk vi gjennom en palmelund hvor de
Taro-åkeren
dyrket taro og kom frem til en flott landsby inne mellom palmene.(nesten alle husene her besto av tradisjonelle bygninger). Her brukte de utrigger-kanoer og seil når de fisket og det eksisterte ikke stress av noe slag. Ungene løp glade omkring og spurte å grov om hvor jeg kom fra og hvor jeg skulle. Jeg spurte hva de levde av her ute og da fortalte Asamat ( mannen i familien), at de levde av fiske i lagunen og av taro og kokkosnøtter pluss gris når de hadde lyst på kjøtt.
   Når vi hadde sett oss omkring i landsbyen og hilst på de forskjellige familiene, så gikk vi til enden av øya og tok en kano over til neste øy. Her var det en engelskman som hadde startet et båtbyggeri og også et ”Hotell” som var bygget på tradisjonelt vis med Falaer uten vegger og noen av husene på stylter ute i lagunen. Her kunne man leie seg en Fale for en rimelig penge, men du måtte akseptere at naboen kunne se rett inn i ”Huset” ditt.
  Nå var det blitt langt på dagen allerede, så det var på tide å komme seg tilbake til Betio og båten igjen. Men jeg hadde nå fått se en tradisjonell landsby for første gang på min seilas i Stillehavet og det var en fin opplevelse.
   
Onsdag 13.11-13

   Etter den fine turen i går så har jeg i dag ligget med magesjau hele dagen. Muligens var det teen jeg drakk i går som gjorde utslaget eller det kan være at nudlene med saus som jeg spiste til middag var litt for sterkt krydret. Det har det vært så varmt i dag, (40 grader i båten) at jeg hadde tatt det med ro uansett. Jeg har begynt å tenke på å komme meg videre til Kosrae som er en øy i Caroline gruppen og en stat i mikronesia. Det tar cirka seks døgn med stabil vind å komme dit, så det er ikke så langt. Jeg skal laste ned noen gribb-filer i kveld og så får jeg se om det er mulig å seile videre på Lørdag den 16. Men først må jeg være sikker på at magen fungerer normalt igjen.

torsdag 10. oktober 2013

Amerikansk Samoa til Tuvalu

14. oktober 2013

Lagt inn av Bernt Olaf





 

 

Tirsdag 22.10-13 

Tuvalu 


       Ja da er jeg kommet fram til Funafuti som er en av atollene i Tuvalu gruppen. Da jeg seilte fra A.Samoa så fikk jeg god vind fra SØ. de tre første dagene (20-24 kn.).  Jeg hadde et  kraftige squall på ca 45-50 knop den andre natten og båten fosset avsted med opp til 9 knop som er mye for Snorre Viking. Når det kommer slike kraftige squall på nattestid og du stikker hodet opp av luka og ser sjøen og skumsprøyten rase forbi i lyset av hodelykten, så kan det hende at jeg blir litt usikker på om riggen ville gå overbord. Men det er for seint å prøve å ta ned stor-seilet og det er bare å vente på at squallet skal gi seg. Det tar normalt 15-20 minutter med kraftig vind før regnet kommer og vinden begynner å roe seg ned. Mange seilere velger å slå på radaren om natten for da kan de se squallene komme, men jeg har jo ikke radar. Etter de tre første dagene så forsvant vinden og siden det hadde blåst friskt så ble det en del rulling p.g.a krappe bølger. Derfor så valgte jeg å brukte jernhesten  de neste 24 timene, for bevegelsene i  båten blir mye roligere når skroget er i fart gjennom vannet. Deretter så fikk jeg to døgn med vind fra Øst på 13-15 knop med en del mindre squall opp til Funafuti  og dermed så kunne jeg ankre opp utenfor admistrasjonsbygget etter enda en fin seilas.         
            Ankerplassen er beskyttet mot vind/bølger fra NØ til SØ og består av sand-bunn med godt hold. Her er ingen korallhoder på bunnen så jeg slipper å bekymre meg over om ankerene skal sette seg fast så jeg ikke får dem opp igjen.  Jeg har som vanlig to anker på samme kjetting og det er så god plass her at jeg ikke trenger å bekymre meg for å dregge inn i andre båter.  Det er ingen beskyttende rev mot vest å ankre opp bakom, så dersom vinden kommer fra den retningen så kan det sikkert bli en del bølger her siden det er langt over til den andre siden av atollen. Når jeg ser meg rundt så ser jeg at vi er syv langtur-seilere her og en av dem er Svensken som jeg hilste på i A.Samoa.
         Etter å ha ankret opp og montert gummi-jolla  så tenkte jeg som vanlig at jeg måtte sjekke inn og dro derfor i land for å finne de forskjellige kontorene. Jeg hadde prøvd å kalle opp ”Port controll” flere ganger, men hadde ikke fått noe svar. Da jeg kom i land så oppdaget jeg at kontorene og butikkene var stengte.  Jeg kom da på at jeg hadde krysset datolinjen og dermed hoppet over lørdagen og at det nå var Søndag og derfor ikke muligt å sjekke inn.  På mandag fikk jeg  sjekket  inn og dermed kan jeg oppholde meg i Tuvalo i 30 dager. Jeg planlegger  å seile videre nordover til atollen Tarawa i Kiribati-gruppen ved første gode vær-vindu. Området mellom Tuvalu og Kiribati ligger i ITCZ-sonen og det gjelder derfor å utnytte de vær-vinduene som måtte dukke opp best muligt. Fra November-Desember kan man risikere sterke vinder fra sør-vest til nord-vest og derfor  ønsker jeg å komme meg videre nordover og over ekvator før disse vindene begynner å blåse.
      Den første dagen jeg gikk i land så lå jeg merke til at her hadde ikke folk mye å rutte med. I Fransk-polynesia bruker Frankrike mye penger på å holde  liv i økonomien, men her i Tuvalo  får de minimalt med økonomisk hjelp utenfra. Det er en god del søppel og skrot på øya og de fleste bor i finer og bølgeblikk hus. Men befolkningen er vennlige og hilser meg med et smil og ”God dag” når jeg passerer dem på veien.
      For første gang har jeg nå fått sett en utrigger-kano av den tradisjonelle typen med seil. J Da jeg våknet
Båtbyggeriet hvor de unge kunne lære
 seg å bygge utrigger-kanoer
 opp i dag tidlig kom det en utrigger-kano seilende opp langs skutesiden av Snorre Viking med en smilende mann ombord som skulle ut for å fiske. Selv om de fleste fiskerne bruker åpne båter med kraftige påhengsmotorer, så finnes det også noen få”eldre” fiskere med tradisjonelle utrigger-kanoer. Da jeg gikk en tur langs stranden i går så jeg flere utrigger-kanoer laget av uthulte trestammer som lå i skyggen av palmene. En jeg snakket med fortalte også at dersom noen av ungdommene ønsket å lære seg å bygge en tradisjonelle kano, så fikk de hjelp til dette av et lite ”båtbyggeri”. Det arrangeres også regattaer for tradisjonelle utrigger-kanoer med jevne mellomrom.
På vei til slakterbenken.
   Nå får jeg avslutte for denne gang  for i dag kl 14.00 kommer det et fly  og det skal være en liten
begivenhet hver gang. Da kjører en brannbil opp og ned  for fulle sirener for å skremme bort hunder , griser og mennesker fra rullebanen. Noen fortalte meg at for en tid tilbake så var det en hund som forvillet seg ut på rullebanen idet et fly var i ferd med å lande og da fikk befolkningen klar beskjed at dersom dette hendte igjen så ville flyselskapet slutte med flyvninger hit. Derfor så hadde de nå  begynt  å avlive dem for at dette ikke skal hende igjen, men fremdeles ser jeg at det er mange løs-bikkjer langs veiene her.
Ha en god dag.

Onsdag 23.10-13

         Jeg sitter nå ute i cocpiten og skriver, klokka er 06.00 og sola er på vei opp. Den samme gamle fiskeren som seilte forbi i utriggerkanoen for noen dager siden kommer nå forbi og hilser på meg igjen, men denne gangen bruker han en liten påhengsmotor da det er blikk stille og ingen utsikt til vind. Jeg hører og ser store fisker (Bonitoer ?) som jager småfisk rundt båten. Med jevne mellomrom kommer det stimer med småfisk og etter en stund dukker det opp 13-14 ”Bonitoer” som i lynraske og vel koordinerte angrep  forsyner seg grovt av fiskestimen. Etter en stund dukker Ternene opp og angriper de stakkars småfiskene fra luften og dermed er de under dobbel ild. Da søker fiskestimen tett inntil skroget på Snorre Viking eller oppunder bunnen på jolla for å prøve å komme seg unna angriperne. Etter en liten stund forsvinner de plutselig, men så begynner det hele  igjen på andre siden av båten.
En heller medtatt havgående kano
       Da jeg var over og hilste på ”Svensken” i går, (han har ankret opp ett stykke unna resten av oss) så oppdaget jeg at det lå en kopi av en havgående kano et stykke bortenfor ham. Jeg har derfor bestemt meg for å dra tilbake for å filme og også ta noen bilder av den i dag.  Nå er det utrolig tregt Internett her, så jeg kommer bare til å legge ut noen komprimerte bilder og så får jeg se om jeg kan få lastet opp filmen senere.

         I går så gikk jeg til flyplassen for å filme begivenheten men så viste det seg at batteriet var utlandet og det ble ikke så mye filming likevel.  Historien med brannbilen som kjørte opp og ned rullebanen for fulle sirener og blinkende lys viste seg å være sann. Men jeg kunne også se en hund sette seg rolig ned ved siden av brannbilen mens den sto parkert med sirenene og lysene på uten at dette plaget hunden det minste. Så effekten av sirenene på hundene er nok ikke slik som forventet lengre J .
      Det er godt å ligge på en ankringsplass med god avstand til nabobåten og rikelig plass å svinge på. Ingen bekymring over korallhoder, bilvrak og annet skrot som ankeret kan sette seg fast i, slik som i A.Samoa. Dersom det skulle blåse opp så kraftig vind at jeg skulle begynne å dregge så er det likevel rikelig plass til å manøvrere på. Jeg har dykket ned til ankrene og de har gravd seg godt ned i bunnen så jeg tror ikke at det er noen sjanse for at de skal begynne å dregge uansett.

     

 

Søndag 27.10-13


     Jeg  venter på et nytt vær-vindu som skal ta meg videre opp til Tarawa som er hovedøya i Gilbert Islands-Kirabati. Tarawa ligger rett nord for ekvator og det er ca 700 nm. (ca 7 døgn) opp dit. Jeg har nå vært her i en uke og ”Svensken” seilte videre oppover for noen dager siden. Gribb-filene meldte da om svake vinder (4-8 kn.) fra NØ. men han liker å seile med ikke alt for sterk vind.            Jeg undret meg mer over  en annen båt som bestemte seg for å seile videre i går. Nå er det meldt om enda svakere vinder (2-4 kn) dreiende mot nord som jo er den retningen Tarawa ligger i. Jeg var bortom og snakket med ham og han sa at han ville videre p.g.a høye priser her og jeg forstod at han hadde et stramt budsjett.
      Jeg har undret meg litt over hvordan de klarer å leve her med den forholdsvis høye prisen på matvarer.  Jeg kan nevne at en loff (det eneste brødet du får kjøpt hos bakeren)koster 3 dollar som er ca: 18 norske kroner og at en bunt med bananer (4-6 stk.) koster det samme. I A.Samoa hvor alle vet at det er dyrt, koster et grovbrød ca 2 dollar og en bunt med bananer ca 1,5 dollar. Det er også dyrt å kjøpe middag.  På et utested hvor noen seilere og jeg bestilte middag  kostet det til vår store overraskelse ca. 14 dollar og det for en heller liten porsjon ”fish and chips” med ørlite grann grønnsaker. Da de også hadde trådløst Internett der så spurte jeg om hvor mye det kostet og fikk da beskjed at det kostet 8 dollar for 30 minutter og det for et utrolig tregt nett. Hvordan de lokale innbyggerne kan betale så mye for matvarene forstår jeg ikke, men kanskje er det en økonomi for lokalbefolkningen og en for turistene ?
    Ellers så er været fint med noen få regnskurer som har gjort at jeg har fått fylt opp vanntanken igjen. Temperaturen er på ca 32-35 C og jeg har etter hvert begynt å venne meg til den. Det eneste ”problemet” er at jeg får små røde”kviser” oppover på leggene og på armene (betennelse i hår-sekkene ?).Dette er noe som jeg ikke har opplevd før,men jeg tror det kommer av varmen og av at jeg hele tiden svetter ganske mye. Det er ikke plagsomt og derfor bryr jeg meg ikke om det.
       Jeg har nå oppdaget hvorfor de har problemer med griser på rullebanan og det er p.g.a at det er en ”grisefarm” 40 meter fra selve landingsplassen og det eneste som hindrer de ca. 80 grisene fra å rømme er et rustent gjerde av hønsenetting.
       Jeg tror jeg nå har sett det som er å se på Funafuti og venter som sagt på et vær-vindu, men det ser ikke så bra ut den kommende uken. Jeg har tatt noen turer med jolla for å snorkle, men det er ikke så mye å se.  Jeg leser derfor en del bøker og prøver også å oppdatere meg på neste havn.  Etter som jeg har forstått så er Tarawa enda mindre enn Funafuti men tettere befolket. Det har blitt rapportert om stor arbeidsløshet og en del tyverier  fra besøkende seilbåter, så  jeg tror ikke jeg kommer til å bli der så lenge før jeg seiler videre vestover. Jeg håper at nord-øst passaten blir mer stabil nord for ekvator enn sør-øst passaten har vært her på den sydlige delen av stillehavet og at det dermed blir litt lettere å finne passende seil-vinder videre vestover. Stillehavet er stort og jeg har fremdeles et godt stykke igjen før jeg er over på den andre siden.
    Nå får jeg slutte for denne gangen og så får jeg se om jeg får lastet dette opp i løpet av mandag. Jeg må også få laget en papirkopi av forsikringen, selv om Chile er det siste landet som har spurt etter dette dokumentet. Jeg beklager at jeg ikke har noe spennende å rapportere hjem  om, men det skjer ikke så mye her for tiden.


Tirsdag 29.10-13
    I dag da jeg  enda en gang leste boken til Terje Dahl (Det siste paradis), så ser jeg at det har skjedd store forandringer her på Funafuti siden han skrev boken på 80 tallet. Han forteller om en øy med gater av korallsand med lave hekker langs veien og bare et fåtallig biler. I dag ca 30 år senere er det asfalt på veiene
og jeg vil gjette på ca 250 motorsykler/mopeder på ei øy som er så liten at jeg brukte tre kvarter på å sykle fra den ene enden til den andre. Siden Tuvalu er nært knyttet til Australia så har de venstrekjøring her, men dette er ikke alle trafikantene så nøye på. Når det gjelder mopeder/motorsykler så er det helt vanlig at mor kommer kjørende med sin nesten nyfødte baby på fanget. Når barna blir litt større så sitter de på fanget og holder seg fast i styret på sykkelen. Ingen bruker hjem og jeg så flere ganger tre voksne på en moped.
    
I boken forteller Terje Dahl også om et ballspill som kalles ”ano”. Han forteller der at ballen består av en stein som er flettet inn med pandanus-blader og at spillet består av ett lag som slynger ”ballen” så høyt som muligt og så skal det andre laget prøve å fange ballen før den når bakken.  Under spillets gang hendte det at noen brakk fingrene eller fikk hodeskader.  I dag består ballen av en myk sprettball som er pakket inn i pandanus-blader og minner mer om en kombinasjon av volleyball og kanonball, men fremdeles bruker de deler av rullebanen til idrettsplass.
     Terje forteller også om sin venn Talamony som på den tiden jobbet som politimann. En morgen da jeg var på vei til bakeren for å kjøpe meg brød, kom jeg tilfeldigvis i prat med en politimann i 40-50 års alderen og jeg spør om han husker en mann som heter Talamony og som jobbet i politiet på den tiden. Han ser overasket på meg, men forteller deretter at Talamony hadde valgt å ta livet av seg for en del år siden. Han peker deretter på et hus litt bort i gaten og sa at der var det Talamony bodde. Han forteller også at han husket Terje Dahl og at Terje pleide å skrive notater i en liten bok.  Dette imponerer meg siden det er snart 30 år siden Terje skrev boken om sitt besøk i stillehavet.
   Jeg ønsker å besøke en av de nordligste atollene ”Nanumea” på vei nordover til Tarawa for å se om de der har bevart mer av den tradisjonelle livsstilen, men det ser det ut til at jeg bare kan glemme. En annen seiler hadde prøvd å få tillatelse til dette i tre uker nå, men hadde bare fått nei til svar uten noen begrunnelse.
   Jeg ser nå at det kommer et værvindu på Fredag, så da seiler jeg sannsynligvis videre oppover til Tarawa.

Ha en god dag.

Fredag 1. november 2013

(Lagt inn av Bernt Olaf)
Stig Arne seiler fra Tuvalu i dag og skal seile til "Tarawa som er hovedøya i Gilbert Islands-Kiribati. Tarawa ligger rett nord for ekvator og det er ca 700 nm. (ca 7 døgn) opp dit".

lørdag 21. september 2013

Suwarrow til Amerikansk Samoa

     Lørdag 21.09-13 Pago Pago


Pago Pago havn.
  

Jeg kom hit i går etter enda en problemfri seilas. Etter å ha sagt farvel til seilerne og parkvokterne på Suwarrow, fikk jeg opp ankrene uten problemer og seilte ut passet med-strøms. Deretter hadde jeg en fredfull seilas rundt den nordlige  delen av Suwarrow og gikk deretter ned for å lage meg litt mat. Mens jeg satt og spiste lente Snorre Viking seg en god del over på siden og når jeg kikket ut av luka så oppdaget jeg at det kom en kraftig byge med mye vind. Heldigvis så hadde jeg to rev i storseilet og fokken var for øyeblikket på samme side som storseilet så dermed kunne jeg bare lense unna med vinden bakfra til lavtrykket hadde passert. Deretter hørte jeg seilbåten ”Full Monty” kalle opp noen andre seilbåter på VHF,n for å advare dem om squallet som kom. Han kunne opplyse om at vinden hadde hoppet direkte opp fra 17 kn. til 45 kn.(liten storm) på få sekunder, så han anbefalte dem å redusere seilføringen før bygen nådde dem. Snorre Viking gikk fra  4 kn. til 8 kn. i løpet av 20 sekunder, men hadde ingen problemer med å lense unna de 15 minuttene det sto på. Enda en gang har jeg fått erfare at det lønner seg for en soloseiler å seile passivt og ikke ha for mye seil oppe. (Better safe then sorry) Resten av seilasen gikk stort sett ut på å ikke seile for fort (vinden blåste jevnt 20-25 kn.) slik at jeg kunne ankomme Pago Pago i dagslys, fire dager etter at jeg seilte fra Suwarrow.  
     Etter å ha prøvd å kalle opp havnesjefen i Pago Pago flere ganger,  fortøyde jeg båten til en brygge og sjekket deretter inn på de forskjellige kontorene. Tollen  skulle ha 100 dollar (ca. 600 N.kr) for å ta seg av papirarbeidet og det koster 12,5 dollar for å ankre i en måned.  Deretter ankret jeg opp med to anker etter hverandre, for i losboken står det at bunnforholdene består av løs grus og at ankeret dermed ikke sitter så godt fast. Når jeg ankret merket jeg at de skrapte langs noe jeg tror må være koraller, men etter hvert festet de seg godt fast. Et mulig problem er at det er mye søppel på bunnen her etter at Pago Pago ble truffet av en Tyfon for noen år siden. Dermed kan ankrene feste seg i alt fra kjøleskap og smårusk,  til biler som blåste på sjøen og båter som sank under uværet. Jeg håper nok en gang at ankrene skal komme opp uten problemer når den tiden kommer. J.
    Nå er det meldt at vinden skal roe seg  de kommende dagene og jeg tror derfor at jeg kommer til  å bli her en liten uke før jeg seiler videre på neste gode værmelding.
      Pago Pago er en naturskjønn havn med høye fjell rundt seg, men det er også en industrihavn hvor det er fiskeindustrien som dominerer. Jeg håper på å få tatt noen bussturer rundt på øya, slik at jeg kan få sett hvordan det ser ut her utenfor selve havneområde. Jeg vil da komme tilbake med bilder og beskrivelser om hvilken inntrykk som har festet seg på disse turene.

    Lørdag 28.09-13
     


Jeg har nå vært her i Pago Pago i en uke og har tatt meg noen turer rundt på øya. Først tok jeg en sykkeltur til nasjonalparken nord på øya. Dette ble en fin sykkeltur i flott landskap, men ellers ikke så mye spennende å se på. Jeg fikk tatt noen bilder og litt film av firfirsler og fugler, men ellers var det landskapet som imponerte mest.

     Den neste dagen dro jeg for å se på en koloni med frukt-flaggermus og dette var morsomt. Jeg har aldri sett slike flaggermus før og jeg trodde først at det var fugler som fløy over hodet på meg. Vingeslagene var langsomme på samme måte som når større fugler flyr og de er store  som kråker. Etter hvert så oppdaget jeg at det var ganske mange av dem også i Pago Pago, jeg hadde tatt dem for å være fugler før jeg begynte å se nærmere etter og oppdaget at det var flaggermus. Dessverre så holdt kolonien til høyt oppe i et tre, så bildene ble ikke så fine.
  
         






    I går dro jeg for å snorkle i en bukt hvor det skulle være både havskilpadder og også større haier. Da jeg kom til bukta etter en halvtimes busstur viste det seg at det ikke var noe beskyttende rev utenfor bukta og dønningene var ganske store. Det var en liten strand der stien sluttet, med et grunt rev hvor bølgene brøt over rett utenfor. Etter litt plunder og noen skraper i skinn-leggen kom jeg meg over det grunne revet og ut på dypere vann. Dessverre var det ikke noen havskilpadder eller hai å se og det var vanskelig å studere småfiskene på revet p.g.a bølgene som brøt over det, så etter et par timer krabbet jeg på land og satte kursen hjemover igjen.
     
Ellers så er det morsomt å være her og menneskene er vennlige. På torget selges det frukt og noen grønnsaker og på veiene ruller det busser i alle mulige farger og fasonger.Bussene er laget av varebiler/lastebiler som man har fjernet det originale  karosseriet og deretter snekret opp et nytt av planker og finerplater. Det koster bare 1 dollar (6 NKr) på bussene og da kan du sitte på så langt du ønsker. Dersom du blir med bussen til der den snur , så må du betale 1 dollar for å sitte på tilbake til Pago Pago.
     Vinden blåste kraftig de første dagene og en større seilbåt rev seg løs fra moringen den var festet til og endte opp på et rev innerst i bukta.  Heldigvis var det en sterk stålbåt og etter å ha blitt hjulpet av revet av en annen seilbåt med kraftig motor, så ble den fortøyd utenpå noen lektere. Det var en liten lekkasje i en sveiseskjøt under vannlinjen, men de klarte å tette den så alt gikk bra. Nå har vinden roet seg ned og det blåser bare 11-15 knop med noen kraftigere byger innimellom.
     Da jeg stakk innom en liten malerbutikk her om dagen, så var jeg heldig og fant ” International ” sitt selvpolerende bunnstoff, så nå har jeg bunnstoff til neste gang jeg må bunnsmøre båten. Jeg har lagt merke til at det gror kraftig i det forurensede vannet her, så når jeg kommer til neste havn med reint vann så må jeg regne med å skrape bunnen på båten igjen med plaststekespaden min.
    I morgen skal jeg ta meg en tur sammen med to brødre i nabobåten, for å se på noen fosser som skal være spesielt fine. Deretter skal vi ta oss en tur over fjellet og ned til Pago Pago igjen, dersom vi  finner stien som etter som vi forsto  ikke har vært i bruk på lenge.

Ha en god dag.Torsdag 01.10-13
   

         Det skjer ikke så mye for tiden.  Jeg har begynt å handle inn og gjøre meg klar til å seile videre til Vestre Samoa eller dersom jeg får en god syv dagers værmelding direkte til Tuvalu. Jeg har truffet på en svensk seilbåt som skal følge samme rute som meg opp til Filippinene og han skal også rundt Sør-Afrika omtrent på samme tiden som jeg skal. Sannsynligvis kommer jeg til å møte han i noen av havnene underveis. 
         På søndag dro brødrene Boz og Dane i nabobåten og jeg for å se på noen fosser som skal være fine å se på. Siden det var søndag så skulle egentlig ikke bussene kjøre ?? men da en buss  kom forbi stoppet sjåføren og tok oss med selv om han kunne bli bøtelagt. Da vi kom fram til et steinbrudd måtte vi gå på utsiden av porten for å komme oss opp til der de første fossene var.  Fossene var ikke så store at det gjorde noe men var ellers fine å se på. Deretter begynte vi å klatre oppover en bratt skråning for å komme oss rundt fossene og opp til elven ovenfor. Til å begynne med virket det enkelt å komme seg oppover, men etter hvert ble det mindre fast grunn og mer og mer løse steiner. Jeg begynte å bli redd for at vi ville gå oss fast, men etter en halv time kom vi oss velberget opp den første fjellsiden og fortsatte videre oppover. Vi hadde hørt at det skulle gå en sti fra der elva begynte og over til Pago Pago på den andre siden. 
       Vi måtte vasse i elva stort sett hele tiden da det ikke var mulig å komme seg frem langs elvebredden. Elva gikk i bunnen av en trang kløft og vi traff på flere mindre fosser. Når vi kom til en ny  foss så hendte det at vi måtte gå et godt stykke tilbake for å finne et sted å klatre opp og rundt fossen. 
Boz
Dane
      Etter cirka fire timer kom vi opp til en demning som var ca 20 meter høy. Vi var nå sikre på at vi var kommet til turens høyeste punkt og når vi nå bare kom oss opp til toppen av demningen, så skulle det gå en sti nedover på den andre siden. Etter å ha sett oss om etter en måte å komme oss opp på toppen av demningen oppdaget vi en rusten stige som gikk helt opp til toppen. Stigen var delvis løsnet fra betongveggen så vi valgte å gå en om gangen oppover. Da vi kom opp så oppdaget vi at det ikke var mulig å komme seg videre. Fremfor oss lå det en stor dam med så bratte fjell på begge sider av dammen at det var umulig å gå langs dem over til den andre siden. 


Dane svømte over til den andre siden av vannet, men der var det bare en bratt fjellvegg hvor det kom en elv ned og det var umulig å komme seg videre oppover der. Dessuten så hadde vi med oss kameraer og kunne derfor ikke få dem med oss uten at de ville bli ødelagt. Vi vurderte å prøve å klatre opp den ene fjellsiden, men siden klokken nå var blitt to på ettermiddagen så var det bare fire timer igjen av dagslyset så vi valgte å følge elva nedover den samme veien som vi var kommet. Dessuten så ble vi klar over at det ikke kunne gå noen sti fra der vi var og ned til Pago Pago igjen slik som vi var blitt fortalt. Men vi hadde hatt en flott tur i regnskogen og selv om det ble litt vell spennende å komme seg nedover den siste fjellskrenten igjen så var det vell verdt det.

Her er en videosnutt fra turen. Jeg vet at sønnen min Ståle vil le seg halvt ihjel av engelsken min, men skitt skitt...... :-)


Filmet av Boz

Onsdag 02.10-13
       
     Har nettopp lastet ned en ny gribb-fil og det ser ikke så bra ut angående vinden. Det ser ut som et stort lavtrykk har stanset opp rett over Samoa/Tuvalo og det ser ikke ut til at vinden vil komme tilbake før tidligst lørdag i neste uke da et nytt høytrykk muligens kommer. Da jeg kom hit for snart 12 dager siden så blåste det jevnt 20-26 knop i flere dager, men etter dette har det nesten ikke vært vind her i det hele tatt. Jeg vet jeg beveger meg inn i et vanskelig omeråde når det gjelder vind, men jeg håpte å komme meg til Tuvalo før lite vind skulle bli et problem. Da jeg sjekket på Internett i går så oppdaget jeg at det nå må betales ca.100 kr døgnet å ligge i havn i Apia på V.Samoa uansett om du ligger i marinaen eller for anker. L Siden dette er eneste” Port of enter” på V.Samoa, så er jeg nødt til å sjekke inn i denne havnen.  Jeg vil undersøke om jeg også må betale for å ligge for anker i Asui havn helt nord på øya Savai,i som er den nordligste øya i V.Samoa. Dersom det er gratis å ankre opp der så kommer jeg muligens til å seile over  for å vente på høytrykket der etter å ha sjekket inn i Apia. Dermed vil turen opp til Tuvalo bli 1.5 døgn kortere og muligheten for å få et langt nok vær-vindu vil bli bedre. 
   I går handlet jeg inn en god del proviant og jeg hadde tenkt å gjøre det samme i dag, men siden det har regnet nesten hele dagen så valgte jeg heller å lese en bok istedenfor. Jeg skal se om jeg kan få satt sammen en liten filmsnut fra turen oppover elva med fossene i morgen dersom det fortsetter å regne like mye som i dag.




  Torsdag 10.10-13
      
    Da jeg skulle forlate A.Samoa i dag så begynte det å blåse kraftig samtidig som det høljet ned med regn. Det begynte mens jeg var i gummi-jolla på vei ut til båten  etter å ha sjekket ut . Jeg så da at en Fransk seil- båt som lå ankret opp rett fremfor meg begynte å dregge.  Heldigvis oppdaget også noen andre seilere det og dermed kunne jeg komme meg ombord i Snorre Viking, slik at jeg kunne styre unna i tilfelle den skulle drive ned på meg. De andre seilerne fikk start på motoren til den franske båten og dro så opp ankeret for hånd. Deretter fikk de fortøyd den i en moring som var ledig et stykke lengre inne i bukta. Litt senere på ettermiddagen/kvelden så økte vinden på og en katamaran begynte å dregge ned mot meg, men de fikk startet motoren og fikk ankret opp lengre borte. Deretter  begynte jeg å dregge med to anker og 50 meter med kjetting ute. Jeg dregget ned mot en båt som lå på moring og jeg hørte det knaket i vindroret når akterenden av Snorre Viking ble presset mot baugen på den andre båten, men med hjelp fra to mannskaper på båten ”Wind Which” kom jeg meg klar av den uten synlige skader på noen av båtene og kunne begynne å ta inn ankrene. Ved hjelp av en annen seiler kom jeg meg til en ledig kai og er nå trygt fortøyd til denne. Alt dette tok tid og jeg må derfor vente til i morgen tidlig med å komme meg videre.  Men alt gikk bra og jeg kan bare glede meg over at båten er like hel. På meg virker det som at den største faren på en jordomseiling er hva som kan hende mens du ligger oppankret i en havn og ikke hva som kan skje mens du seiler.
     



Ha det bra så lenge.