14. oktober 2013
Lagt inn av Bernt Olaf
Tirsdag 22.10-13
Tuvalu
Ja da er jeg kommet fram til Funafuti
som er en av atollene i Tuvalu gruppen. Da jeg seilte fra A.Samoa så fikk jeg
god vind fra SØ. de tre første dagene (20-24 kn.). Jeg hadde et kraftige squall på ca 45-50 knop den andre
natten og båten fosset avsted med opp til 9 knop som er mye for Snorre Viking.
Når det kommer slike kraftige squall på nattestid og du stikker hodet opp av
luka og ser sjøen og skumsprøyten rase forbi i lyset av hodelykten, så kan det
hende at jeg blir litt usikker på om riggen ville gå overbord. Men det er for
seint å prøve å ta ned stor-seilet og det er bare å vente på at squallet skal
gi seg. Det tar normalt 15-20 minutter med kraftig vind før regnet kommer og
vinden begynner å roe seg ned. Mange seilere velger å slå på radaren om natten
for da kan de se squallene komme, men jeg har jo ikke radar. Etter de tre
første dagene så forsvant vinden og siden det hadde blåst friskt så ble det en
del rulling p.g.a krappe bølger. Derfor så valgte jeg å brukte jernhesten de neste 24 timene, for bevegelsene i båten blir mye roligere når skroget er i fart
gjennom vannet. Deretter så fikk jeg to døgn med vind fra Øst på 13-15 knop med
en del mindre squall opp til Funafuti og
dermed så kunne jeg ankre opp utenfor admistrasjonsbygget etter enda en fin
seilas.
Ankerplassen er beskyttet mot vind/bølger
fra NØ til SØ og består av sand-bunn med godt hold. Her er ingen korallhoder på
bunnen så jeg slipper å bekymre meg over om ankerene skal sette seg fast så jeg
ikke får dem opp igjen. Jeg har som
vanlig to anker på samme kjetting og det er så god plass her at jeg ikke
trenger å bekymre meg for å dregge inn i andre båter. Det er ingen beskyttende rev mot vest å ankre
opp bakom, så dersom vinden kommer fra den retningen så kan det sikkert bli en
del bølger her siden det er langt over til den andre siden av atollen. Når jeg
ser meg rundt så ser jeg at vi er syv langtur-seilere her og en av dem er
Svensken som jeg hilste på i A.Samoa.
Etter å ha ankret opp og montert gummi-jolla
så tenkte jeg som vanlig at jeg måtte
sjekke inn og dro derfor i land for å finne de forskjellige kontorene. Jeg
hadde prøvd å kalle opp ”Port controll” flere ganger, men hadde ikke fått noe
svar. Da jeg kom i land så oppdaget jeg at kontorene og butikkene var stengte. Jeg kom da på at jeg hadde krysset datolinjen
og dermed hoppet over lørdagen og at det nå var Søndag og derfor ikke muligt å
sjekke inn. På mandag fikk jeg sjekket
inn og dermed kan jeg oppholde meg i Tuvalo i 30 dager. Jeg planlegger å seile videre nordover til atollen Tarawa i
Kiribati-gruppen ved første gode vær-vindu. Området mellom Tuvalu og Kiribati
ligger i ITCZ-sonen og det gjelder derfor å utnytte de vær-vinduene som måtte
dukke opp best muligt. Fra November-Desember kan man risikere sterke vinder fra
sør-vest til nord-vest og derfor ønsker jeg å komme meg videre nordover og over ekvator før disse vindene begynner å
blåse.
Den første dagen jeg gikk i land så lå
jeg merke til at her hadde ikke folk mye å rutte med. I Fransk-polynesia bruker
Frankrike mye penger på å holde liv i økonomien,
men her i Tuvalo får de minimalt med
økonomisk hjelp utenfra. Det er en god del søppel og skrot på øya og de fleste
bor i finer og bølgeblikk hus. Men befolkningen er vennlige og hilser meg med
et smil og ”God dag” når jeg passerer dem på veien.
For
første gang har jeg nå fått sett en utrigger-kano av den tradisjonelle typen med
seil. J Da jeg våknet
opp i dag tidlig kom det en
utrigger-kano seilende opp langs skutesiden av Snorre Viking med en smilende
mann ombord som skulle ut for å fiske. Selv om de fleste fiskerne bruker åpne
båter med kraftige påhengsmotorer, så finnes det også noen få”eldre” fiskere
med tradisjonelle utrigger-kanoer. Da jeg gikk en tur langs stranden i går så
jeg flere utrigger-kanoer laget av uthulte trestammer som lå i skyggen av
palmene. En jeg snakket med fortalte også at dersom noen av ungdommene ønsket å
lære seg å bygge en tradisjonelle kano, så fikk de hjelp til dette av et lite
”båtbyggeri”. Det arrangeres også regattaer for tradisjonelle utrigger-kanoer
med jevne mellomrom.
Båtbyggeriet hvor de unge kunne lære seg å bygge utrigger-kanoer |
På vei til slakterbenken. |
begivenhet hver gang. Da kjører en brannbil opp og ned for fulle sirener for å skremme bort hunder , griser og mennesker fra rullebanen. Noen fortalte meg at for en tid tilbake så var det en hund som forvillet seg ut på rullebanen idet et fly var i ferd med å lande og da fikk befolkningen klar beskjed at dersom dette hendte igjen så ville flyselskapet slutte med flyvninger hit. Derfor så hadde de nå begynt å avlive dem for at dette ikke skal hende igjen, men fremdeles ser jeg at det er mange løs-bikkjer langs veiene her.
Ha en god dag.
Onsdag 23.10-13
Jeg sitter nå ute i cocpiten og skriver,
klokka er 06.00 og sola er på vei opp. Den samme gamle fiskeren som seilte
forbi i utriggerkanoen for noen dager siden kommer nå forbi og hilser på meg
igjen, men denne gangen bruker han en liten påhengsmotor da det er blikk stille
og ingen utsikt til vind. Jeg hører og ser store fisker (Bonitoer ?) som jager
småfisk rundt båten. Med jevne mellomrom kommer det stimer med småfisk og etter
en stund dukker det opp 13-14 ”Bonitoer” som i lynraske og vel koordinerte
angrep forsyner seg grovt av fiskestimen.
Etter en stund dukker Ternene opp og angriper de stakkars småfiskene fra luften
og dermed er de under dobbel ild. Da søker fiskestimen tett inntil skroget på
Snorre Viking eller oppunder bunnen på jolla for å prøve å komme seg unna
angriperne. Etter en liten stund forsvinner de plutselig, men så begynner det
hele igjen på andre siden av båten.
En heller medtatt havgående kano |
I går så gikk jeg til flyplassen for å filme
begivenheten men så viste det seg at batteriet var utlandet og det ble ikke så
mye filming likevel. Historien med brannbilen
som kjørte opp og ned rullebanen for fulle sirener og blinkende lys viste seg å
være sann. Men jeg kunne også se en hund sette seg rolig ned ved siden av
brannbilen mens den sto parkert med sirenene og lysene på uten at dette plaget
hunden det minste. Så effekten av sirenene på hundene er nok ikke slik som
forventet lengre J .
Det er godt å ligge på en ankringsplass
med god avstand til nabobåten og rikelig plass å svinge på. Ingen bekymring
over korallhoder, bilvrak og annet skrot som ankeret kan sette seg fast i, slik
som i A.Samoa. Dersom det skulle blåse opp så kraftig vind at jeg skulle
begynne å dregge så er det likevel rikelig plass til å manøvrere på. Jeg har
dykket ned til ankrene og de har gravd seg godt ned i bunnen så jeg tror ikke
at det er noen sjanse for at de skal begynne å dregge uansett.
Søndag 27.10-13
Jeg venter på et nytt vær-vindu som skal ta meg
videre opp til Tarawa som er hovedøya i Gilbert Islands-Kirabati. Tarawa ligger
rett nord for ekvator og det er ca 700 nm. (ca 7 døgn) opp dit. Jeg har nå vært
her i en uke og ”Svensken” seilte videre oppover for noen dager siden.
Gribb-filene meldte da om svake vinder (4-8 kn.) fra NØ. men han liker å seile
med ikke alt for sterk vind. Jeg
undret meg mer over en annen båt som
bestemte seg for å seile videre i går. Nå er det meldt om enda svakere vinder
(2-4 kn) dreiende mot nord som jo er den retningen Tarawa ligger i. Jeg var
bortom og snakket med ham og han sa at han ville videre p.g.a høye priser her
og jeg forstod at han hadde et stramt budsjett.
Jeg
har undret meg litt over hvordan de klarer å leve her med den forholdsvis høye
prisen på matvarer. Jeg kan nevne at en
loff (det eneste brødet du får kjøpt hos bakeren)koster 3 dollar som er ca: 18
norske kroner og at en bunt med bananer (4-6 stk.) koster det samme. I A.Samoa
hvor alle vet at det er dyrt, koster et grovbrød ca 2 dollar og en bunt med
bananer ca 1,5 dollar. Det er også dyrt å kjøpe middag. På et utested hvor noen seilere og jeg
bestilte middag kostet det til vår store
overraskelse ca. 14 dollar og det for en heller liten porsjon ”fish and chips”
med ørlite grann grønnsaker. Da de også hadde trådløst Internett der så spurte
jeg om hvor mye det kostet og fikk da beskjed at det kostet 8 dollar for 30
minutter og det for et utrolig tregt nett. Hvordan de lokale innbyggerne kan
betale så mye for matvarene forstår jeg ikke, men kanskje er det en økonomi for
lokalbefolkningen og en for turistene ?
Ellers så er været fint med noen få
regnskurer som har gjort at jeg har fått fylt opp vanntanken igjen.
Temperaturen er på ca 32-35 C og jeg har etter hvert begynt å venne meg til
den. Det eneste ”problemet” er at jeg får små røde”kviser” oppover på leggene
og på armene (betennelse i hår-sekkene ?).Dette er noe som jeg ikke har opplevd
før,men jeg tror det kommer av varmen og av at jeg hele tiden svetter ganske
mye. Det er ikke plagsomt og derfor bryr jeg meg ikke om det.
Jeg har nå oppdaget hvorfor de har
problemer med griser på rullebanan og det er p.g.a at det er en ”grisefarm” 40
meter fra selve landingsplassen og det eneste som hindrer de ca. 80 grisene fra
å rømme er et rustent gjerde av hønsenetting.
Jeg tror jeg nå har sett det som er å se på
Funafuti og venter som sagt på et vær-vindu, men det ser ikke så bra ut den
kommende uken. Jeg har tatt noen turer med jolla for å snorkle, men det er ikke
så mye å se. Jeg leser derfor en del
bøker og prøver også å oppdatere meg på neste havn. Etter som jeg har forstått så er Tarawa enda
mindre enn Funafuti men tettere befolket. Det har blitt rapportert om stor
arbeidsløshet og en del tyverier fra
besøkende seilbåter, så jeg tror ikke
jeg kommer til å bli der så lenge før jeg seiler videre vestover. Jeg håper at
nord-øst passaten blir mer stabil nord for ekvator enn sør-øst passaten har
vært her på den sydlige delen av stillehavet og at det dermed blir litt lettere
å finne passende seil-vinder videre vestover. Stillehavet er stort og jeg har
fremdeles et godt stykke igjen før jeg er over på den andre siden.
Nå får jeg slutte for denne gangen og så
får jeg se om jeg får lastet dette opp i løpet av mandag. Jeg må også få laget
en papirkopi av forsikringen, selv om Chile er det siste landet som har spurt
etter dette dokumentet. Jeg beklager at jeg ikke har noe spennende å rapportere
hjem om, men det skjer ikke så mye her for
tiden.
I boken forteller Terje Dahl også om et
ballspill som kalles ”ano”. Han forteller der at ballen består av en stein som
er flettet inn med pandanus-blader og at spillet består av ett lag som slynger
”ballen” så høyt som muligt og så skal det andre laget prøve å fange ballen før
den når bakken. Under spillets gang
hendte det at noen brakk fingrene eller fikk hodeskader. I dag består ballen av en myk sprettball som
er pakket inn i pandanus-blader og minner mer om en kombinasjon av volleyball
og kanonball, men fremdeles bruker de deler av rullebanen til idrettsplass.
Tirsdag 29.10-13
I dag da jeg enda en gang leste boken til Terje Dahl (Det
siste paradis), så ser jeg at det har skjedd store forandringer her på Funafuti
siden han skrev boken på 80 tallet. Han forteller om en øy med gater av
korallsand med lave hekker langs veien og bare et fåtallig biler. I dag
ca 30 år senere er det asfalt på veiene
og jeg vil gjette på ca 250
motorsykler/mopeder på ei øy som er så liten at jeg brukte tre kvarter på å
sykle fra den ene enden til den andre. Siden Tuvalu er nært knyttet til
Australia så har de venstrekjøring her, men dette er ikke alle trafikantene så nøye
på. Når det gjelder mopeder/motorsykler så er det helt vanlig at mor kommer
kjørende med sin nesten nyfødte baby på fanget. Når barna blir litt større så
sitter de på fanget og holder seg fast i styret på sykkelen. Ingen bruker hjem
og jeg så flere ganger tre voksne på en moped.
Terje forteller også om sin venn Talamony
som på den tiden jobbet som politimann. En morgen da jeg var på vei til bakeren
for å kjøpe meg brød, kom jeg tilfeldigvis i prat med en politimann i 40-50 års
alderen og jeg spør om han husker en mann som heter Talamony og som jobbet i
politiet på den tiden. Han ser overasket på meg, men forteller deretter at
Talamony hadde valgt å ta livet av seg for en del år siden. Han peker deretter
på et hus litt bort i gaten og sa at der var det Talamony bodde. Han forteller
også at han husket Terje Dahl og at Terje pleide å skrive notater i en liten
bok. Dette imponerer meg siden det er
snart 30 år siden Terje skrev boken om sitt besøk i stillehavet.
Jeg ønsker å besøke en av de nordligste
atollene ”Nanumea” på vei nordover til Tarawa for å se om de der har bevart
mer av den tradisjonelle livsstilen, men det ser det ut til at jeg bare kan
glemme. En annen seiler hadde prøvd å få tillatelse til dette i tre uker nå,
men hadde bare fått nei til svar uten noen begrunnelse.
Jeg ser nå at det kommer et værvindu på
Fredag, så da seiler jeg sannsynligvis videre oppover til Tarawa.
Ha en god dag.
Fredag 1. november 2013
(Lagt inn av Bernt Olaf)
Stig Arne seiler fra Tuvalu i dag og skal seile til "Tarawa som er hovedøya i Gilbert Islands-Kiribati. Tarawa ligger rett nord for ekvator og det er ca 700 nm. (ca 7 døgn) opp dit".
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar