Amerikansk Samoa til Tuvalu

14. oktober 2013

Lagt inn av Bernt Olaf

 

 

Tirsdag 22.10-13 

Tuvalu 

       Ja da er jeg kommet fram til Funafuti som er en av atollene i Tuvalu gruppen. Da jeg seilte fra A.Samoa så fikk jeg god vind fra SØ. de tre første dagene (20-24 kn.).  Jeg hadde et  kraftige squall på ca 45-50 knop den andre natten og båten fosset avsted med opp til 9 knop som er mye for Snorre Viking. Når det kommer slike kraftige squall på nattestid og du stikker hodet opp av luka og ser sjøen og skumsprøyten rase forbi i lyset av hodelykten, så kan det hende at jeg blir litt usikker på om riggen ville gå overbord. Men det er for seint å prøve å ta ned stor-seilet og det er bare å vente på at squallet skal gi seg. Det tar normalt 15-20 minutter med kraftig vind før regnet kommer og vinden begynner å roe seg ned. Mange seilere velger å slå på radaren om natten for da kan de se squallene komme, men jeg har jo ikke radar. Etter de tre første dagene så forsvant vinden og siden det hadde blåst friskt så ble det en del rulling p.g.a krappe bølger. Derfor så valgte jeg å brukte jernhesten  de neste 24 timene, for bevegelsene i  båten blir mye roligere når skroget er i fart gjennom vannet. Deretter så fikk jeg to døgn med vind fra Øst på 13-15 knop med en del mindre squall opp til Funafuti  og dermed så kunne jeg ankre opp utenfor admistrasjonsbygget etter enda en fin seilas.         

            Ankerplassen er beskyttet mot vind/bølger fra NØ til SØ og består av sand-bunn med godt hold. Her er ingen korallhoder på bunnen så jeg slipper å bekymre meg over om ankerene skal sette seg fast så jeg ikke får dem opp igjen.  Jeg har som vanlig to anker på samme kjetting og det er så god plass her at jeg ikke trenger å bekymre meg for å dregge inn i andre båter.  Det er ingen beskyttende rev mot vest å ankre opp bakom, så dersom vinden kommer fra den retningen så kan det sikkert bli en del bølger her siden det er langt over til den andre siden av atollen. Når jeg ser meg rundt så ser jeg at vi er syv langtur-seilere her og en av dem er Svensken som jeg hilste på i A.Samoa.

         Etter å ha ankret opp og montert gummi-jolla  så tenkte jeg som vanlig at jeg måtte sjekke inn og dro derfor i land for å finne de forskjellige kontorene. Jeg hadde prøvd å kalle opp ”Port controll” flere ganger, men hadde ikke fått noe svar. Da jeg kom i land så oppdaget jeg at kontorene og butikkene var stengte.  Jeg kom da på at jeg hadde krysset datolinjen og dermed hoppet over lørdagen og at det nå var Søndag og derfor ikke muligt å sjekke inn.  På mandag fikk jeg  sjekket  inn og dermed kan jeg oppholde meg i Tuvalo i 30 dager. Jeg planlegger  å seile videre nordover til atollen Tarawa i Kiribati-gruppen ved første gode vær-vindu. Området mellom Tuvalu og Kiribati ligger i ITCZ-sonen og det gjelder derfor å utnytte de vær-vinduene som måtte dukke opp best muligt. Fra November-Desember kan man risikere sterke vinder fra sør-vest til nord-vest og derfor  ønsker jeg å komme meg videre nordover og over ekvator før disse vindene begynner å blåse.

      Den første dagen jeg gikk i land så lå jeg merke til at her hadde ikke folk mye å rutte med. I Fransk-polynesia bruker Frankrike mye penger på å holde  liv i økonomien, men her i Tuvalo  får de minimalt med økonomisk hjelp utenfra. Det er en god del søppel og skrot på øya og de fleste bor i finer og bølgeblikk hus. Men befolkningen er vennlige og hilser meg med et smil og ”God dag” når jeg passerer dem på veien.

      For første gang har jeg nå fått sett en utrigger-kano av den tradisjonelle typen med seil. J Da jeg våknet

Båtbyggeriet hvor de unge kunne lære
 seg å bygge utrigger-kanoer

 opp i dag tidlig kom det en utrigger-kano seilende opp langs skutesiden av Snorre Viking med en smilende mann ombord som skulle ut for å fiske. Selv om de fleste fiskerne bruker åpne båter med kraftige påhengsmotorer, så finnes det også noen få”eldre” fiskere med tradisjonelle utrigger-kanoer. Da jeg gikk en tur langs stranden i går så jeg flere utrigger-kanoer laget av uthulte trestammer som lå i skyggen av palmene. En jeg snakket med fortalte også at dersom noen av ungdommene ønsket å lære seg å bygge en tradisjonelle kano, så fikk de hjelp til dette av et lite ”båtbyggeri”. Det arrangeres også regattaer for tradisjonelle utrigger-kanoer med jevne mellomrom.

På vei til slakterbenken.

   Nå får jeg avslutte for denne gang  for i dag kl 14.00 kommer det et fly  og det skal være en liten
begivenhet hver gang. Da kjører en brannbil opp og ned  for fulle sirener for å skremme bort hunder , griser og mennesker fra rullebanen. Noen fortalte meg at for en tid tilbake så var det en hund som forvillet seg ut på rullebanen idet et fly var i ferd med å lande og da fikk befolkningen klar beskjed at dersom dette hendte igjen så ville flyselskapet slutte med flyvninger hit. Derfor så hadde de nå  begynt  å avlive dem for at dette ikke skal hende igjen, men fremdeles ser jeg at det er mange løs-bikkjer langs veiene her.

Ha en god dag.

Onsdag 23.10-13

         Jeg sitter nå ute i cocpiten og skriver, klokka er 06.00 og sola er på vei opp. Den samme gamle fiskeren som seilte forbi i utriggerkanoen for noen dager siden kommer nå forbi og hilser på meg igjen, men denne gangen bruker han en liten påhengsmotor da det er blikk stille og ingen utsikt til vind. Jeg hører og ser store fisker (Bonitoer ?) som jager småfisk rundt båten. Med jevne mellomrom kommer det stimer med småfisk og etter en stund dukker det opp 13-14 ”Bonitoer” som i lynraske og vel koordinerte angrep  forsyner seg grovt av fiskestimen. Etter en stund dukker Ternene opp og angriper de stakkars småfiskene fra luften og dermed er de under dobbel ild. Da søker fiskestimen tett inntil skroget på Snorre Viking eller oppunder bunnen på jolla for å prøve å komme seg unna angriperne. Etter en liten stund forsvinner de plutselig, men så begynner det hele  igjen på andre siden av båten.

En heller medtatt havgående kano

       Da jeg var over og hilste på ”Svensken” i går, (han har ankret opp ett stykke unna resten av oss) så oppdaget jeg at det lå en kopi av en havgående kano et stykke bortenfor ham. Jeg har derfor bestemt meg for å dra tilbake for å filme og også ta noen bilder av den i dag.  Nå er det utrolig tregt Internett her, så jeg kommer bare til å legge ut noen komprimerte bilder og så får jeg se om jeg kan få lastet opp filmen senere.

         I går så gikk jeg til flyplassen for å filme begivenheten men så viste det seg at batteriet var utlandet og det ble ikke så mye filming likevel.  Historien med brannbilen som kjørte opp og ned rullebanen for fulle sirener og blinkende lys viste seg å være sann. Men jeg kunne også se en hund sette seg rolig ned ved siden av brannbilen mens den sto parkert med sirenene og lysene på uten at dette plaget hunden det minste. Så effekten av sirenene på hundene er nok ikke slik som forventet lengre J .

      Det er godt å ligge på en ankringsplass med god avstand til nabobåten og rikelig plass å svinge på. Ingen bekymring over korallhoder, bilvrak og annet skrot som ankeret kan sette seg fast i, slik som i A.Samoa. Dersom det skulle blåse opp så kraftig vind at jeg skulle begynne å dregge så er det likevel rikelig plass til å manøvrere på. Jeg har dykket ned til ankrene og de har gravd seg godt ned i bunnen så jeg tror ikke at det er noen sjanse for at de skal begynne å dregge uansett.

     

 

Søndag 27.10-13

     Jeg  venter på et nytt vær-vindu som skal ta meg videre opp til Tarawa som er hovedøya i Gilbert Islands-Kirabati. Tarawa ligger rett nord for ekvator og det er ca 700 nm. (ca 7 døgn) opp dit. Jeg har nå vært her i en uke og ”Svensken” seilte videre oppover for noen dager siden. Gribb-filene meldte da om svake vinder (4-8 kn.) fra NØ. men han liker å seile med ikke alt for sterk vind.            Jeg undret meg mer over  en annen båt som bestemte seg for å seile videre i går. Nå er det meldt om enda svakere vinder (2-4 kn) dreiende mot nord som jo er den retningen Tarawa ligger i. Jeg var bortom og snakket med ham og han sa at han ville videre p.g.a høye priser her og jeg forstod at han hadde et stramt budsjett.

      Jeg har undret meg litt over hvordan de klarer å leve her med den forholdsvis høye prisen på matvarer.  Jeg kan nevne at en loff (det eneste brødet du får kjøpt hos bakeren)koster 3 dollar som er ca: 18 norske kroner og at en bunt med bananer (4-6 stk.) koster det samme. I A.Samoa hvor alle vet at det er dyrt, koster et grovbrød ca 2 dollar og en bunt med bananer ca 1,5 dollar. Det er også dyrt å kjøpe middag.  På et utested hvor noen seilere og jeg bestilte middag  kostet det til vår store overraskelse ca. 14 dollar og det for en heller liten porsjon ”fish and chips” med ørlite grann grønnsaker. Da de også hadde trådløst Internett der så spurte jeg om hvor mye det kostet og fikk da beskjed at det kostet 8 dollar for 30 minutter og det for et utrolig tregt nett. Hvordan de lokale innbyggerne kan betale så mye for matvarene forstår jeg ikke, men kanskje er det en økonomi for lokalbefolkningen og en for turistene ?

    Ellers så er været fint med noen få regnskurer som har gjort at jeg har fått fylt opp vanntanken igjen. Temperaturen er på ca 32-35 C og jeg har etter hvert begynt å venne meg til den. Det eneste ”problemet” er at jeg får små røde”kviser” oppover på leggene og på armene (betennelse i hår-sekkene ?).Dette er noe som jeg ikke har opplevd før,men jeg tror det kommer av varmen og av at jeg hele tiden svetter ganske mye. Det er ikke plagsomt og derfor bryr jeg meg ikke om det.

       Jeg har nå oppdaget hvorfor de har problemer med griser på rullebanan og det er p.g.a at det er en ”grisefarm” 40 meter fra selve landingsplassen og det eneste som hindrer de ca. 80 grisene fra å rømme er et rustent gjerde av hønsenetting.

       Jeg tror jeg nå har sett det som er å se på Funafuti og venter som sagt på et vær-vindu, men det ser ikke så bra ut den kommende uken. Jeg har tatt noen turer med jolla for å snorkle, men det er ikke så mye å se.  Jeg leser derfor en del bøker og prøver også å oppdatere meg på neste havn.  Etter som jeg har forstått så er Tarawa enda mindre enn Funafuti men tettere befolket. Det har blitt rapportert om stor arbeidsløshet og en del tyverier  fra besøkende seilbåter, så  jeg tror ikke jeg kommer til å bli der så lenge før jeg seiler videre vestover. Jeg håper at nord-øst passaten blir mer stabil nord for ekvator enn sør-øst passaten har vært her på den sydlige delen av stillehavet og at det dermed blir litt lettere å finne passende seil-vinder videre vestover. Stillehavet er stort og jeg har fremdeles et godt stykke igjen før jeg er over på den andre siden.

    Nå får jeg slutte for denne gangen og så får jeg se om jeg får lastet dette opp i løpet av mandag. Jeg må også få laget en papirkopi av forsikringen, selv om Chile er det siste landet som har spurt etter dette dokumentet. Jeg beklager at jeg ikke har noe spennende å rapportere hjem  om, men det skjer ikke så mye her for tiden.

Tirsdag 29.10-13

    I dag da jeg  enda en gang leste boken til Terje Dahl (Det siste paradis), så ser jeg at det har skjedd store forandringer her på Funafuti siden han skrev boken på 80 tallet. Han forteller om en øy med gater av korallsand med lave hekker langs veien og bare et fåtallig biler. I dag ca 30 år senere er det asfalt på veiene

og jeg vil gjette på ca 250 motorsykler/mopeder på ei øy som er så liten at jeg brukte tre kvarter på å sykle fra den ene enden til den andre. Siden Tuvalu er nært knyttet til Australia så har de venstrekjøring her, men dette er ikke alle trafikantene så nøye på. Når det gjelder mopeder/motorsykler så er det helt vanlig at mor kommer kjørende med sin nesten nyfødte baby på fanget. Når barna blir litt større så sitter de på fanget og holder seg fast i styret på sykkelen. Ingen bruker hjem og jeg så flere ganger tre voksne på en moped.

    

I boken forteller Terje Dahl også om et ballspill som kalles ”ano”. Han forteller der at ballen består av en stein som er flettet inn med pandanus-blader og at spillet består av ett lag som slynger ”ballen” så høyt som muligt og så skal det andre laget prøve å fange ballen før den når bakken.  Under spillets gang hendte det at noen brakk fingrene eller fikk hodeskader.  I dag består ballen av en myk sprettball som er pakket inn i pandanus-blader og minner mer om en kombinasjon av volleyball og kanonball, men fremdeles bruker de deler av rullebanen til idrettsplass.

     Terje forteller også om sin venn Talamony som på den tiden jobbet som politimann. En morgen da jeg var på vei til bakeren for å kjøpe meg brød, kom jeg tilfeldigvis i prat med en politimann i 40-50 års alderen og jeg spør om han husker en mann som heter Talamony og som jobbet i politiet på den tiden. Han ser overasket på meg, men forteller deretter at Talamony hadde valgt å ta livet av seg for en del år siden. Han peker deretter på et hus litt bort i gaten og sa at der var det Talamony bodde. Han forteller også at han husket Terje Dahl og at Terje pleide å skrive notater i en liten bok.  Dette imponerer meg siden det er snart 30 år siden Terje skrev boken om sitt besøk i stillehavet.

   Jeg ønsker å besøke en av de nordligste atollene ”Nanumea” på vei nordover til Tarawa for å se om de der har bevart mer av den tradisjonelle livsstilen, men det ser det ut til at jeg bare kan glemme. En annen seiler hadde prøvd å få tillatelse til dette i tre uker nå, men hadde bare fått nei til svar uten noen begrunnelse.

   Jeg ser nå at det kommer et værvindu på Fredag, så da seiler jeg sannsynligvis videre oppover til Tarawa.

Ha en god dag.

Fredag 1. november 2013

(Lagt inn av Bernt Olaf)

Stig Arne seiler fra Tuvalu i dag og skal seile til "Tarawa som er hovedøya i Gilbert Islands-Kiribati. Tarawa ligger rett nord for ekvator og det er ca 700 nm. (ca 7 døgn) opp dit".