lørdag 21. september 2013

Suwarrow til Amerikansk Samoa

     Lørdag 21.09-13 Pago Pago


Pago Pago havn.
  

Jeg kom hit i går etter enda en problemfri seilas. Etter å ha sagt farvel til seilerne og parkvokterne på Suwarrow, fikk jeg opp ankrene uten problemer og seilte ut passet med-strøms. Deretter hadde jeg en fredfull seilas rundt den nordlige  delen av Suwarrow og gikk deretter ned for å lage meg litt mat. Mens jeg satt og spiste lente Snorre Viking seg en god del over på siden og når jeg kikket ut av luka så oppdaget jeg at det kom en kraftig byge med mye vind. Heldigvis så hadde jeg to rev i storseilet og fokken var for øyeblikket på samme side som storseilet så dermed kunne jeg bare lense unna med vinden bakfra til lavtrykket hadde passert. Deretter hørte jeg seilbåten ”Full Monty” kalle opp noen andre seilbåter på VHF,n for å advare dem om squallet som kom. Han kunne opplyse om at vinden hadde hoppet direkte opp fra 17 kn. til 45 kn.(liten storm) på få sekunder, så han anbefalte dem å redusere seilføringen før bygen nådde dem. Snorre Viking gikk fra  4 kn. til 8 kn. i løpet av 20 sekunder, men hadde ingen problemer med å lense unna de 15 minuttene det sto på. Enda en gang har jeg fått erfare at det lønner seg for en soloseiler å seile passivt og ikke ha for mye seil oppe. (Better safe then sorry) Resten av seilasen gikk stort sett ut på å ikke seile for fort (vinden blåste jevnt 20-25 kn.) slik at jeg kunne ankomme Pago Pago i dagslys, fire dager etter at jeg seilte fra Suwarrow.  
     Etter å ha prøvd å kalle opp havnesjefen i Pago Pago flere ganger,  fortøyde jeg båten til en brygge og sjekket deretter inn på de forskjellige kontorene. Tollen  skulle ha 100 dollar (ca. 600 N.kr) for å ta seg av papirarbeidet og det koster 12,5 dollar for å ankre i en måned.  Deretter ankret jeg opp med to anker etter hverandre, for i losboken står det at bunnforholdene består av løs grus og at ankeret dermed ikke sitter så godt fast. Når jeg ankret merket jeg at de skrapte langs noe jeg tror må være koraller, men etter hvert festet de seg godt fast. Et mulig problem er at det er mye søppel på bunnen her etter at Pago Pago ble truffet av en Tyfon for noen år siden. Dermed kan ankrene feste seg i alt fra kjøleskap og smårusk,  til biler som blåste på sjøen og båter som sank under uværet. Jeg håper nok en gang at ankrene skal komme opp uten problemer når den tiden kommer. J.
    Nå er det meldt at vinden skal roe seg  de kommende dagene og jeg tror derfor at jeg kommer til  å bli her en liten uke før jeg seiler videre på neste gode værmelding.
      Pago Pago er en naturskjønn havn med høye fjell rundt seg, men det er også en industrihavn hvor det er fiskeindustrien som dominerer. Jeg håper på å få tatt noen bussturer rundt på øya, slik at jeg kan få sett hvordan det ser ut her utenfor selve havneområde. Jeg vil da komme tilbake med bilder og beskrivelser om hvilken inntrykk som har festet seg på disse turene.

    Lørdag 28.09-13
     


Jeg har nå vært her i Pago Pago i en uke og har tatt meg noen turer rundt på øya. Først tok jeg en sykkeltur til nasjonalparken nord på øya. Dette ble en fin sykkeltur i flott landskap, men ellers ikke så mye spennende å se på. Jeg fikk tatt noen bilder og litt film av firfirsler og fugler, men ellers var det landskapet som imponerte mest.

     Den neste dagen dro jeg for å se på en koloni med frukt-flaggermus og dette var morsomt. Jeg har aldri sett slike flaggermus før og jeg trodde først at det var fugler som fløy over hodet på meg. Vingeslagene var langsomme på samme måte som når større fugler flyr og de er store  som kråker. Etter hvert så oppdaget jeg at det var ganske mange av dem også i Pago Pago, jeg hadde tatt dem for å være fugler før jeg begynte å se nærmere etter og oppdaget at det var flaggermus. Dessverre så holdt kolonien til høyt oppe i et tre, så bildene ble ikke så fine.
  
         






    I går dro jeg for å snorkle i en bukt hvor det skulle være både havskilpadder og også større haier. Da jeg kom til bukta etter en halvtimes busstur viste det seg at det ikke var noe beskyttende rev utenfor bukta og dønningene var ganske store. Det var en liten strand der stien sluttet, med et grunt rev hvor bølgene brøt over rett utenfor. Etter litt plunder og noen skraper i skinn-leggen kom jeg meg over det grunne revet og ut på dypere vann. Dessverre var det ikke noen havskilpadder eller hai å se og det var vanskelig å studere småfiskene på revet p.g.a bølgene som brøt over det, så etter et par timer krabbet jeg på land og satte kursen hjemover igjen.
     
Ellers så er det morsomt å være her og menneskene er vennlige. På torget selges det frukt og noen grønnsaker og på veiene ruller det busser i alle mulige farger og fasonger.Bussene er laget av varebiler/lastebiler som man har fjernet det originale  karosseriet og deretter snekret opp et nytt av planker og finerplater. Det koster bare 1 dollar (6 NKr) på bussene og da kan du sitte på så langt du ønsker. Dersom du blir med bussen til der den snur , så må du betale 1 dollar for å sitte på tilbake til Pago Pago.
     Vinden blåste kraftig de første dagene og en større seilbåt rev seg løs fra moringen den var festet til og endte opp på et rev innerst i bukta.  Heldigvis var det en sterk stålbåt og etter å ha blitt hjulpet av revet av en annen seilbåt med kraftig motor, så ble den fortøyd utenpå noen lektere. Det var en liten lekkasje i en sveiseskjøt under vannlinjen, men de klarte å tette den så alt gikk bra. Nå har vinden roet seg ned og det blåser bare 11-15 knop med noen kraftigere byger innimellom.
     Da jeg stakk innom en liten malerbutikk her om dagen, så var jeg heldig og fant ” International ” sitt selvpolerende bunnstoff, så nå har jeg bunnstoff til neste gang jeg må bunnsmøre båten. Jeg har lagt merke til at det gror kraftig i det forurensede vannet her, så når jeg kommer til neste havn med reint vann så må jeg regne med å skrape bunnen på båten igjen med plaststekespaden min.
    I morgen skal jeg ta meg en tur sammen med to brødre i nabobåten, for å se på noen fosser som skal være spesielt fine. Deretter skal vi ta oss en tur over fjellet og ned til Pago Pago igjen, dersom vi  finner stien som etter som vi forsto  ikke har vært i bruk på lenge.

Ha en god dag.Torsdag 01.10-13
   

         Det skjer ikke så mye for tiden.  Jeg har begynt å handle inn og gjøre meg klar til å seile videre til Vestre Samoa eller dersom jeg får en god syv dagers værmelding direkte til Tuvalu. Jeg har truffet på en svensk seilbåt som skal følge samme rute som meg opp til Filippinene og han skal også rundt Sør-Afrika omtrent på samme tiden som jeg skal. Sannsynligvis kommer jeg til å møte han i noen av havnene underveis. 
         På søndag dro brødrene Boz og Dane i nabobåten og jeg for å se på noen fosser som skal være fine å se på. Siden det var søndag så skulle egentlig ikke bussene kjøre ?? men da en buss  kom forbi stoppet sjåføren og tok oss med selv om han kunne bli bøtelagt. Da vi kom fram til et steinbrudd måtte vi gå på utsiden av porten for å komme oss opp til der de første fossene var.  Fossene var ikke så store at det gjorde noe men var ellers fine å se på. Deretter begynte vi å klatre oppover en bratt skråning for å komme oss rundt fossene og opp til elven ovenfor. Til å begynne med virket det enkelt å komme seg oppover, men etter hvert ble det mindre fast grunn og mer og mer løse steiner. Jeg begynte å bli redd for at vi ville gå oss fast, men etter en halv time kom vi oss velberget opp den første fjellsiden og fortsatte videre oppover. Vi hadde hørt at det skulle gå en sti fra der elva begynte og over til Pago Pago på den andre siden. 
       Vi måtte vasse i elva stort sett hele tiden da det ikke var mulig å komme seg frem langs elvebredden. Elva gikk i bunnen av en trang kløft og vi traff på flere mindre fosser. Når vi kom til en ny  foss så hendte det at vi måtte gå et godt stykke tilbake for å finne et sted å klatre opp og rundt fossen. 
Boz
Dane
      Etter cirka fire timer kom vi opp til en demning som var ca 20 meter høy. Vi var nå sikre på at vi var kommet til turens høyeste punkt og når vi nå bare kom oss opp til toppen av demningen, så skulle det gå en sti nedover på den andre siden. Etter å ha sett oss om etter en måte å komme oss opp på toppen av demningen oppdaget vi en rusten stige som gikk helt opp til toppen. Stigen var delvis løsnet fra betongveggen så vi valgte å gå en om gangen oppover. Da vi kom opp så oppdaget vi at det ikke var mulig å komme seg videre. Fremfor oss lå det en stor dam med så bratte fjell på begge sider av dammen at det var umulig å gå langs dem over til den andre siden. 


Dane svømte over til den andre siden av vannet, men der var det bare en bratt fjellvegg hvor det kom en elv ned og det var umulig å komme seg videre oppover der. Dessuten så hadde vi med oss kameraer og kunne derfor ikke få dem med oss uten at de ville bli ødelagt. Vi vurderte å prøve å klatre opp den ene fjellsiden, men siden klokken nå var blitt to på ettermiddagen så var det bare fire timer igjen av dagslyset så vi valgte å følge elva nedover den samme veien som vi var kommet. Dessuten så ble vi klar over at det ikke kunne gå noen sti fra der vi var og ned til Pago Pago igjen slik som vi var blitt fortalt. Men vi hadde hatt en flott tur i regnskogen og selv om det ble litt vell spennende å komme seg nedover den siste fjellskrenten igjen så var det vell verdt det.

Her er en videosnutt fra turen. Jeg vet at sønnen min Ståle vil le seg halvt ihjel av engelsken min, men skitt skitt...... :-)


Filmet av Boz

Onsdag 02.10-13
       
     Har nettopp lastet ned en ny gribb-fil og det ser ikke så bra ut angående vinden. Det ser ut som et stort lavtrykk har stanset opp rett over Samoa/Tuvalo og det ser ikke ut til at vinden vil komme tilbake før tidligst lørdag i neste uke da et nytt høytrykk muligens kommer. Da jeg kom hit for snart 12 dager siden så blåste det jevnt 20-26 knop i flere dager, men etter dette har det nesten ikke vært vind her i det hele tatt. Jeg vet jeg beveger meg inn i et vanskelig omeråde når det gjelder vind, men jeg håpte å komme meg til Tuvalo før lite vind skulle bli et problem. Da jeg sjekket på Internett i går så oppdaget jeg at det nå må betales ca.100 kr døgnet å ligge i havn i Apia på V.Samoa uansett om du ligger i marinaen eller for anker. L Siden dette er eneste” Port of enter” på V.Samoa, så er jeg nødt til å sjekke inn i denne havnen.  Jeg vil undersøke om jeg også må betale for å ligge for anker i Asui havn helt nord på øya Savai,i som er den nordligste øya i V.Samoa. Dersom det er gratis å ankre opp der så kommer jeg muligens til å seile over  for å vente på høytrykket der etter å ha sjekket inn i Apia. Dermed vil turen opp til Tuvalo bli 1.5 døgn kortere og muligheten for å få et langt nok vær-vindu vil bli bedre. 
   I går handlet jeg inn en god del proviant og jeg hadde tenkt å gjøre det samme i dag, men siden det har regnet nesten hele dagen så valgte jeg heller å lese en bok istedenfor. Jeg skal se om jeg kan få satt sammen en liten filmsnut fra turen oppover elva med fossene i morgen dersom det fortsetter å regne like mye som i dag.




  Torsdag 10.10-13
      
    Da jeg skulle forlate A.Samoa i dag så begynte det å blåse kraftig samtidig som det høljet ned med regn. Det begynte mens jeg var i gummi-jolla på vei ut til båten  etter å ha sjekket ut . Jeg så da at en Fransk seil- båt som lå ankret opp rett fremfor meg begynte å dregge.  Heldigvis oppdaget også noen andre seilere det og dermed kunne jeg komme meg ombord i Snorre Viking, slik at jeg kunne styre unna i tilfelle den skulle drive ned på meg. De andre seilerne fikk start på motoren til den franske båten og dro så opp ankeret for hånd. Deretter fikk de fortøyd den i en moring som var ledig et stykke lengre inne i bukta. Litt senere på ettermiddagen/kvelden så økte vinden på og en katamaran begynte å dregge ned mot meg, men de fikk startet motoren og fikk ankret opp lengre borte. Deretter  begynte jeg å dregge med to anker og 50 meter med kjetting ute. Jeg dregget ned mot en båt som lå på moring og jeg hørte det knaket i vindroret når akterenden av Snorre Viking ble presset mot baugen på den andre båten, men med hjelp fra to mannskaper på båten ”Wind Which” kom jeg meg klar av den uten synlige skader på noen av båtene og kunne begynne å ta inn ankrene. Ved hjelp av en annen seiler kom jeg meg til en ledig kai og er nå trygt fortøyd til denne. Alt dette tok tid og jeg må derfor vente til i morgen tidlig med å komme meg videre.  Men alt gikk bra og jeg kan bare glede meg over at båten er like hel. På meg virker det som at den største faren på en jordomseiling er hva som kan hende mens du ligger oppankret i en havn og ikke hva som kan skje mens du seiler.
     



Ha det bra så lenge.

onsdag 18. september 2013

Bora Bora til Suwarow


   Suwarrow

Mandag 02.09.13
   Jeg kom hit på Lørdag etter en problemfri og rolig seilas. Vindstyrken var gjennomsnittlig ca.12 kn. fra  SØ.  de fire første dagene, for så å øke til ca 17 kn fra Ø-NØ på Torsdag og deretter ned igjen til 11 kn. Lørdag.  Siden det skulle være lav-vann kl 11.00 på Lørdag, så måtte jeg redusere seilføringen til bare fokken de siste 12 timene for å ha minst mulig strøm gjennom passet.  Strømmen skal ikke være mer enn maksimum 3 kn. i passet, men jeg ville være på den sikre siden.
     Det eneste som skjedde på overfarten var at jeg oppdaget at AIS,n bare mottok signaler, men den sendte ikke ut min posisjon. Broren min (Bernt Olav) gjorde meg oppmerksom på at han ikke kunne se AIS signalene mine på Bora-Bora, men han kunne se andre båter sine AIS signaler og dette gjorde meg litt usikker. Men siden jeg mottok signalene fra de andre båtene så regnet jeg med at alt var i orden. På Fredag så oppdaget jeg at det ikke lengre var grønt lys på AIS,n som det normalt skal være når den har mottatt GPS posisjonen og sendt denne videre til andre AIS mottakere.   På Lørdag etter å ha ankret opp, så koblet jeg derfor PC,n til AIS enheten for å kjøre en diagnose og det viste seg  at den ikke fikk inn noen GPS
signaler. Selvsagt så sjekket jeg om det var brudd på ledningen mellom AIS,n og GPS antennen, men da jeg målte motstanden i kjernen så var alt i orden. Jeg trodde dermed at feilen lå i selve antennen og prøvde derfor med den eksterne antennen til satellitt-telefonen direkte koblet til AIS enheten.  Da fikk jeg inn GPS signalene og jeg ble enda mere overbevist om at det var AIS,n sin GPS antennen det var feil på. Jeg begynte da å tenke på hvor lang tid det ville ta å skaffe en ny GPS antenne på Amerikansk Samoa da jeg tilfeldigvis også  sjekket  motstanden i skjermen på ledningen  og der viste det seg at det var brudd.  Ledningen så helt fin ut ved koblingen til antennen, men en halv meter inn på ledningen viste det seg at skjermen var fullstendig tæret opp og dermed fikk ikke antennen jording. Det var ingen synlig skade utvendig på ledningen, men jeg husket at den ble strukket kraftig da wirene til mesan-masten røk for ca 1,5 år siden på vei over Atlanteren og muligens har dette ført til at det oppsto små sprekker i isolasjonen og at det derved trengte saltvann inn. Uansett så kappet jeg av ca. 1,5 meter av ledningen og satte på en ny kontakt som jeg heldigvis hadde kjøpt i Rio og dermed fungerte AIS,n normalt igjen. J
      
     Da jeg kom fram til ankerplassen på Suwarrow, så viste det seg at det lå åtte andre båter for anker her. Jeg trodde ikke at denne atollen fikk så mange besøk, men etter å ha snakket med nasjonalpark vokterne Chalie og Harry så fikk jeg vite at det var et populært stoppested for seilbåter på vei til Samoa.  Ankerplassen er beskyttet fra vind fra SØ-Ø-NØ men er ellers åpen fra de andre retningene. Jeg bestemte meg for å legge ut to ankrer etter hverandre på samme kjetting da jeg hadde lest at bunnforholdene ikke var de beste, men etter å ha sjekket ankerne så viste det seg at bare hovedankeret hadde gravd seg ned etter jeg hadde kjørt motoren de vanlige 2000 o/m  bakover. Kjettingen fra hovedankeret til ekstra-ankeret hadde ikke fått anledning til å strekke seg ut, så det hadde ikke fått muligheten til å grave seg ned i det hele tatt. Det er en del korallhoder på bunnen, så jeg håper ikke kjettingen setter seg fast i noen av disse når jeg skal ha ankeret opp igjen.
  Jeg trodde ikke jeg måtte sjekke inn i Cook Islands, men det viste seg at alle papirer måtte fylles ut og at de også sprayet båten med insekts-drepende midler.  Det koster 50 US-dollar for å sjekke inn her, men ellers er det gratis. Dersom du ønsker å se en fuglkoloni og også en øy med mange kokosnøtt-krabber, så koster det 10 US-dollar pr. person og også noen liter bensin. Jeg kommer sannsynligvis til å bli her en liten uke, da u-grib værmeldingene varsler om et lavtrykk som vil passere over oss og dermed vil det bli vindstille i 4-5 dager.  Jeg oppdaget forresten at det vrimler av små hai her da jeg sjekket ankeret, men de er heldigvis
av den fredelige sorten.  I morgen (Tirsdag) skal noen av de andre seilerne,  den ene av  park-vokterne (Charlie) og  jeg dra over lagunen til noen små  øyer på revet hvor det skal være mange kokosnøtt-krabber og også en stor koloni med sjøfugler,  dette gleder jeg meg til. Jeg sjekket også et lite” bibliotek” i den ene hytten her og der fant jeg fem bøker som var skrevet på norsk så det har tydeligvis vært andre norske båter her før. Biblioteket er egentlig bare noen hyller i den ene av to hytter på hovedøya (Ankorage Isle), hvor seilerne kan bytte en bok med en annen.
  Nå holder jeg på med å steke meg noen brød så nå får jeg slutte for denne gangen, men Suwarrow ser ut til å bli den fineste og minst påvirkede atollen jeg har besøkt så langt. Her er det barede to park-voktere som passer på nasjonal-parken og intet annet. Ingen biler eller veier, bare et par stier av kvit korallsand, lyden fra bølgene som bryter mot revet og suset av vinden i palmekronene. J Det tar bare 4-5 minutter å gå tvers over øya så den er ikke så stor. Charlie som vokste opp her sammen med foreldrene sine for mange år
Charlie er en av park-vokterene
siden, fortalte meg at da han var liten guttunge ble øya truffet av en tyfon og hele øya ble oversvømmet av store bølger. Han viste meg et tre midt på øya og sa at de hadde klatret opp i dette treet og dermed berget livet. Alt annet på øya var blitt vasket vekk av bølgene og det var nesten ikke noen palmer igjen her. Nå er det ingen som får oppholde seg her i tyfon-sesongen fra Desember til Juni, i denne perioden må park-vokterene forlate Suwarrow og ingen seibåter får stoppe her. Nå er det uansett ikke noen fornuftig seiler som vil oppholde seg her i denne perioden, da en liten seilbåt ikke vil ha store sjansen til å overleve en direkte treff av en tyfon. 

Torsdag 05.09-13
        Nå må jeg bare skrive litt i bloggen igjen. Jeg har akkurat kommet tilbake etter å ha tatt jolla på tur for å se på Mantaer. Jeg sto opp i  grålysningen kl: 06.30 og spiste en lett frokost før jeg hoppet i jolla og etter fem minutter festet tauet i en boye rett utenfor ankerplassen. Da jeg hoppet i vannet så jeg straks to svarte Mantaer som sirklet rundt et korallhode mens flere svarte og blåstripete pussefisk renset dem for parasitter. Jeg grep tak i tauet til boyen og halte meg ca.5 meter nedover og satte meg på toppen av korallhodet og bare nøt synet av dem. Innimellom måtte jeg jo ta en tur opp for å trekke luft, men jeg var snar til å dykke ned igjen da jeg var redd de skulle svømme sin vei. Noen ganger kom de så nærme at jeg kunne berøre vinge spissen på dem og mer en noen gang ønsket jeg at jeg hadde et undervanns-kamera, slik at dere kunne få se hvor fantastisk undervanns-livet er her i stillehavet.  Det var fantastisk å se disse store grasiøse fiskene svømme rundt meg samtidig som det svinset småfisk i alle regnbuens farger rundt dykkermasken. Mantaene er nesten helt svarte og kan minne om Amerikanske ”Stealth bombefly”. De har to store ”skovler”på siden av den breie munnen og disse ”skovlene”styrer store mengder vann inn gjennom  gapet på dem slik at den kan sile ut plankton og små krepsdyr på samme måte som barde hvalene gjør det. For meg som er  glad i natur og villmarksliv så var dette en helt fantastisk opplevelse og bare denne tidlige morgenstunden var verd alle strabaser på turen så langt. J 
    
   
Maske Sule
For to dager siden var jeg på tur med fire franskmenn og Charlie for å se en fuglkoloni  med Maske Sule/Rødfot Sule
/Fregattfugler/Havsvaler og Terner, for deretter å dra videre til en annen øy på rev kanten hvor det skulle være mange kokosnøtt-krabber. Vi dro avsted i aluminiums båten til park-vokterne klokken 07.30 og etter en rask tur over passet så kom vi til fugleøya. Vi måtte vasse i land da det var langgrunt og en del korallhoder foran stranden. Da jeg gikk i land kvapp jeg til da en fugl skrek meg rett inn i øret. Reiret
Rødfoot Sule
var plassert omtrent  1.5 meter over bakken i en  busk. Siden det ikke finnes trær på denne holmen som fuglene kan bygge reder i, så er de fleste reirene på bakken. Etter å ha tatt noen bilder skulle jeg til å fortsette da jeg oppdaget at det lå flere egg i sanden rundt meg og at det krydde av små kyllinger i buskene,  her gjaldt det å se seg for hvor man satte beina. Disse eggene og kyllingene tilhørte Terner som fløy over oss, men i motsetning til Ternene i Norge så kom det ikke mange skrikene fra dem og de stupte heller ikke ned mot meg slik som de norske Ternene pleier å gjøre.  Bare 20 meter bortenfor så jeg en svart Fregattfugl med en unge i reiret, jeg har
Fregatt fugl
prøvd å få tatt nærbilder av disse grasiøse og dyktige flygerne fra første gang jeg så dem i Rio de Janeiro i Brasil, men de har alltid holdt seg på god avstand. Her lå de på reir bare noen få meter fra meg og fantes ikke redde i det hele tatt. J  Etter å ha studert Fregattfuglen en god stund oppdaget jeg en fugl som ihvertfall lignet veldig på en Sule, den lå på reir rett bortenfor og jeg tok også noen bilder av den. Slik fortsatte det i en time med den ene fantastiske opplevelsen etter den andre, det var tusen fugler i luften og like mange lå på reir rundt meg. Da jeg spurte Charlie om det var hekkesesong nå, så svarte han at fuglene hekket hele året rundt her på øya.
    Vi dro deretter videre og etter å ha passert et rustent vrak av en fiskebåt som hadde stått lenge på revet,
så kom vi fram til kokosnøtt-krabbe øya. Her tok Charlie oss med litt inn i buskene for deretter å peke på et hull i bakken. ”Kokos-Krabbe” sa han og begynte å grave med masjeten sin. Etter en stund så vi klørne på krabben og Charlie puttet masjeten inn i dem, slik at  krabben klemte den fast med de to store klørne sine. Da tok han tak i krabben som ikke hadde flere klør å forsvare seg med og dro den ut av hullet. Den hadde et blått mønster på kroppen og Charlie fortalte at dette var en hannkrabbe, hunnkrabben hadde et rødt mønster. Da jeg senere fikk øye på noen småkrabber så hadde de mønster i både blå,gul,oransje og røde farger på en gang.
    Vi gikk deretter tilbake til stranden for å spise litt mens Charlie stakk inn i bushen igjen for å hente ned en del kokosnøtter som han skulle bruke til å lage ”øl” med. Han tok da drikkenøtter og kløyvde dem og silte vannet gjennom et tøystykke ned i et tyve liters spann. Skallet av kokosnøtten heiv han på bakken og etter en stund kom det krypende frem fra buskaset en hel liten hær av krabber. I vannet fra kokkosnøtten hadde han i gjær og etter 4-5 dager var ølet ferdig
fortalte han. Han fortalte også at på fredag skulle han og Harry (den andre parkvokteren) ha strandfest for seileren, da ville det bli servert  kokosnøtt krabber til alle sammen. Etter å ha studert krabbene og slukket tørsten med et par nøtter og vandret rundt på øya i et par timer, dro vi videre for å snorkel på revet. Vi hoppet i vannet mens Charlie dro 3-400 meter videre med-strøms langs revet for å plukke oss opp der. Mens jeg svømte langs revet så jeg store korallhoder som strakte seg rett opp fra bunnen med mange forskjellige fisker rundt seg. Da jeg hadde svømt en stund langs revet, så fikk jeg se min første hav-skilpadde svømme forbi på ca. ti meters avstand.  Jeg fikk også se en Sting-Ray som lå i sanden fire-
fem meter under meg og når jeg dykket ned mot den, ristet den korall-sanden av seg og svevde elegant bortover sandbunnen.  Da vi kom fram til båten hoppet vi ombord og så bar det tilbake til Anchorage-isleland.
    Jeg har så langt hatt en fantastisk tid her på Suwarrow og jeg håper at resten av oppholdet blir like flott.  Muligens blir jeg her  lengre enn planlagt dersom været tillater det, men uansett er det ikke lov til å bli her mer en 14 dager. Dette er noe av det jeg har drømte om å få oppleve her i stillehavet, så jeg vil heller bruke litt ekstra tid her og dermed litt mindre tid i Amerikansk Samoa.
Ha det bra så lenge.


Lørdag  07.09-13

    I går ettermiddag lagde de to park-vokterne strandfest for oss seilere hvor det ble servert både Barrakuda og kokosnøtt-krabber. De stekte fiskestykkene av Barracuda smakte godt, men mest spent var jeg på hvordan kokosnøtt-krabbene smakte. Både fisken og krabbene ble grillet over et oljefat og der fant jeg meg en krabbeklo som jeg syntes smakte riktig  godt. Siden krabbene bare lever på land så hadde de ikke den salte smaken som jeg er vant til at krabbene hjemme i Norge har.  Deretter fant jeg meg en ”krabbe-hale” som jeg klemte ut en gul olje fra, denne oljen kommer stort sett fra kokosnøttene som krabbene spiser. Oljen smakte godt på fiskestykkene, men jeg tror den ville ha smakt enda bedre på ris. Det ble også servert mye annen mat som seilerne hadde leget istand og festen varte til seint på kvelden. En god stund etter mørkets frembrudd avsluttet vi festen og mens park-vokterne trakk seg tilbake til hyttene sine, rodde vi andre hjem til båtene våre i den svale natte-brisen.
Søndag 08.09-13
 I dag tidlig dro jeg avsted med jolla for å se på Mantaene igjen, men jeg kom nok litt for seint for ingen Manta var å se. Uansett så var det mange andre fargerike og artige fisker å se på, så turen var likevel vellykket.   Jeg hadde egentlig planlagt å seile videre i dag siden vinden igjen har begynt å blåse fra øst, men jeg liker meg så godt her at jeg har bestemt meg for å bli her noen dager til. Vinden skal etter værmeldingene blåse friskt (20-26 kn) fra øst resten av uken, så jeg vil prøve å komme meg avsted på slutten av dette høytrykket når vinden har roet seg litt. Jeg trenger bare fire dager over til Amerikansk Samoa, så det skulle ikke bli noe problem å komme seg dit på restene av det høytrykket som nå passerer. Ankerplassen er godt beskyttet for vind fra øst så jeg regner ikke med å få problemer med at ankerne skal begynne å dregge.
  Livet er godt å leve og nå skal jeg lage meg litt middag før jeg fortsetter å lese i en av bøkene jeg byttet til meg i biblioteket.

Fredag 13.09-13
  I går hadde vi film-aften på stranden hvor ”Master of the Comander” ble vist. Nesten alle seilerne (ca.26 stk.)møtte opp sammen med barna sine (ca.7 stk.) og vi koste oss med popkorn og saft. Vinden har vært frisk og det har etter hvert hopet seg opp med seilbåter her. De som normalt ville ha seilt videre,  venter på at vinden og bølgene skal roe seg ned.  (Det blåser som tidligere meldt mellom 21-26 kn. og bølgehøyden er på ca 4,5 meter). Samtidig så kom det andre båter inn for å finne ly for været og nå ligger det 13 båter her.
     Jeg har snakket litt med Harry og han sier det er i orden at jeg venter her til værforholdene roer seg ned, selv om jeg da vil ha passert de 14 dagene som skal være maksimum tiden det er lov å ligge for anker her. 
      Jeg har hatt en flott tid her på Suwarrow og har samtidig vært heldig med vindretningen.Vinden har hele tiden vært fra øst og jeg har dermed kunne ligge i ly bak ”Ancorage Isle” hele tiden. Nå sier værmeldingene at vinden skal roe seg på søndag , da skal det kommer et nytt lavtrykk og jeg regner dermed med å komme meg avgårde så snart vinden stabiliserer seg på øst etter at dette har passert.  Så lenge vinden blåser fra øst, så er jo Suwarrow slett ikke det verste stedet å ligge værfast på J.

   Siden det er fredag i dag, så skal Harry og Charlie holde strandfest for oss igjen. I mellomtiden skal jeg snorkle ute med Mantaene, bake nye brød og lese litt i en bok. Livet er noen ganger et slit for en seiler. J
    
Dersom du klikker på linken under, så får du se litt av undervannslivet på Suwarrow..Jeg var så heldig å få et lite  "GoPro action camera." fra seilbåten Wizard's eye   som er sponset av Go Pro produsenten. De kom over til Snorre Viking for at jeg skulle kopiere noen filmer de hadde laget fra diverse ekstremsport aktiviteter de holder på med da jeg kom til å nevne at videokameraet mitt ikke fungerte. De tilbød meg da straks et av deres GoPro kameraer da de hadde 6-7 stykker liggende p.g.a. at de var sponset av produsenten.  Jeg spurte hvor mye de skulle ha for det, men de bare ristet på hodet og sa at de ikke ville ha noe. Dermed kan jeg begynne å filme litt under vann siden disse kameraene er vanntette ned til 10 meter. :-) 
  
Her er en video fra livet under vann på Suwarrow
  
      Og her er noen bilder og videoklipp fra livet over vann på Suwarrow



Onsdag 18. September 2013
(Lagt inn av Bernt Olaf)
Stig Arne drog fra Suwarrow National Park Mandag 16. september og er i dag ca halveis mellom Sawarrow og Amerikansk Samoa som er målet.