Bora Bora til Suwarow

   Suwarrow

Mandag 02.09.13

   Jeg kom hit på Lørdag etter en problemfri og rolig seilas. Vindstyrken var gjennomsnittlig ca.12 kn. fra  SØ.  de fire første dagene, for så å øke til ca 17 kn fra Ø-NØ på Torsdag og deretter ned igjen til 11 kn. Lørdag.  Siden det skulle være lav-vann kl 11.00 på Lørdag, så måtte jeg redusere seilføringen til bare fokken de siste 12 timene for å ha minst mulig strøm gjennom passet.  Strømmen skal ikke være mer enn maksimum 3 kn. i passet, men jeg ville være på den sikre siden.

     Det eneste som skjedde på overfarten var at jeg oppdaget at AIS,n bare mottok signaler, men den sendte ikke ut min posisjon. Broren min (Bernt Olav) gjorde meg oppmerksom på at han ikke kunne se AIS signalene mine på Bora-Bora, men han kunne se andre båter sine AIS signaler og dette gjorde meg litt usikker. Men siden jeg mottok signalene fra de andre båtene så regnet jeg med at alt var i orden. På Fredag så oppdaget jeg at det ikke lengre var grønt lys på AIS,n som det normalt skal være når den har mottatt GPS posisjonen og sendt denne videre til andre AIS mottakere.   På Lørdag etter å ha ankret opp, så koblet jeg derfor PC,n til AIS enheten for å kjøre en diagnose og det viste seg  at den ikke fikk inn noen GPS

signaler. Selvsagt så sjekket jeg om det var brudd på ledningen mellom AIS,n og GPS antennen, men da jeg målte motstanden i kjernen så var alt i orden. Jeg trodde dermed at feilen lå i selve antennen og prøvde derfor med den eksterne antennen til satellitt-telefonen direkte koblet til AIS enheten.  Da fikk jeg inn GPS signalene og jeg ble enda mere overbevist om at det var AIS,n sin GPS antennen det var feil på. Jeg begynte da å tenke på hvor lang tid det ville ta å skaffe en ny GPS antenne på Amerikansk Samoa da jeg tilfeldigvis også  sjekket  motstanden i skjermen på ledningen  og der viste det seg at det var brudd.  Ledningen så helt fin ut ved koblingen til antennen, men en halv meter inn på ledningen viste det seg at skjermen var fullstendig tæret opp og dermed fikk ikke antennen jording. Det var ingen synlig skade utvendig på ledningen, men jeg husket at den ble strukket kraftig da wirene til mesan-masten røk for ca 1,5 år siden på vei over Atlanteren og muligens har dette ført til at det oppsto små sprekker i isolasjonen og at det derved trengte saltvann inn. Uansett så kappet jeg av ca. 1,5 meter av ledningen og satte på en ny kontakt som jeg heldigvis hadde kjøpt i Rio og dermed fungerte AIS,n normalt igjen. J

      
     Da jeg kom fram til ankerplassen på Suwarrow, så viste det seg at det lå åtte andre båter for anker her. Jeg trodde ikke at denne atollen fikk så mange besøk, men etter å ha snakket med nasjonalpark vokterne Chalie og Harry så fikk jeg vite at det var et populært stoppested for seilbåter på vei til Samoa.  Ankerplassen er beskyttet fra vind fra SØ-Ø-NØ men er ellers åpen fra de andre retningene. Jeg bestemte meg for å legge ut to ankrer etter hverandre på samme kjetting da jeg hadde lest at bunnforholdene ikke var de beste, men etter å ha sjekket ankerne så viste det seg at bare hovedankeret hadde gravd seg ned etter jeg hadde kjørt motoren de vanlige 2000 o/m  bakover. Kjettingen fra hovedankeret til ekstra-ankeret hadde ikke fått anledning til å strekke seg ut, så det hadde ikke fått muligheten til å grave seg ned i det hele tatt. Det er en del korallhoder på bunnen, så jeg håper ikke kjettingen setter seg fast i noen av disse når jeg skal ha ankeret opp igjen.

  Jeg trodde ikke jeg måtte sjekke inn i Cook Islands, men det viste seg at alle papirer måtte fylles ut og at de også sprayet båten med insekts-drepende midler.  Det koster 50 US-dollar for å sjekke inn her, men ellers er det gratis. Dersom du ønsker å se en fuglkoloni og også en øy med mange kokosnøtt-krabber, så koster det 10 US-dollar pr. person og også noen liter bensin. Jeg kommer sannsynligvis til å bli her en liten uke, da u-grib værmeldingene varsler om et lavtrykk som vil passere over oss og dermed vil det bli vindstille i 4-5 dager.  Jeg oppdaget forresten at det vrimler av små hai her da jeg sjekket ankeret, men de er heldigvis

av den fredelige sorten.  I morgen (Tirsdag) skal noen av de andre seilerne,  den ene av  park-vokterne (Charlie) og  jeg dra over lagunen til noen små  øyer på revet hvor det skal være mange kokosnøtt-krabber og også en stor koloni med sjøfugler,  dette gleder jeg meg til. Jeg sjekket også et lite” bibliotek” i den ene hytten her og der fant jeg fem bøker som var skrevet på norsk så det har tydeligvis vært andre norske båter her før. Biblioteket er egentlig bare noen hyller i den ene av to hytter på hovedøya (Ankorage Isle), hvor seilerne kan bytte en bok med en annen.

  Nå holder jeg på med å steke meg noen brød så nå får jeg slutte for denne gangen, men Suwarrow ser ut til å bli den fineste og minst påvirkede atollen jeg har besøkt så langt. Her er det barede to park-voktere som passer på nasjonal-parken og intet annet. Ingen biler eller veier, bare et par stier av kvit korallsand, lyden fra bølgene som bryter mot revet og suset av vinden i palmekronene. J Det tar bare 4-5 minutter å gå tvers over øya så den er ikke så stor. Charlie som vokste opp her sammen med foreldrene sine for mange år

Charlie er en av park-vokterene

siden, fortalte meg at da han var liten guttunge ble øya truffet av en tyfon og hele øya ble oversvømmet av store bølger. Han viste meg et tre midt på øya og sa at de hadde klatret opp i dette treet og dermed berget livet. Alt annet på øya var blitt vasket vekk av bølgene og det var nesten ikke noen palmer igjen her. Nå er det ingen som får oppholde seg her i tyfon-sesongen fra Desember til Juni, i denne perioden må park-vokterene forlate Suwarrow og ingen seibåter får stoppe her. Nå er det uansett ikke noen fornuftig seiler som vil oppholde seg her i denne perioden, da en liten seilbåt ikke vil ha store sjansen til å overleve en direkte treff av en tyfon. 

Torsdag 05.09-13

        Nå må jeg bare skrive litt i bloggen igjen. Jeg har akkurat kommet tilbake etter å ha tatt jolla på tur for å se på Mantaer. Jeg sto opp i  grålysningen kl: 06.30 og spiste en lett frokost før jeg hoppet i jolla og etter fem minutter festet tauet i en boye rett utenfor ankerplassen. Da jeg hoppet i vannet så jeg straks to svarte Mantaer som sirklet rundt et korallhode mens flere svarte og blåstripete pussefisk renset dem for parasitter. Jeg grep tak i tauet til boyen og halte meg ca.5 meter nedover og satte meg på toppen av korallhodet og bare nøt synet av dem. Innimellom måtte jeg jo ta en tur opp for å trekke luft, men jeg var snar til å dykke ned igjen da jeg var redd de skulle svømme sin vei. Noen ganger kom de så nærme at jeg kunne berøre vinge spissen på dem og mer en noen gang ønsket jeg at jeg hadde et undervanns-kamera, slik at dere kunne få se hvor fantastisk undervanns-livet er her i stillehavet.  Det var fantastisk å se disse store grasiøse fiskene svømme rundt meg samtidig som det svinset småfisk i alle regnbuens farger rundt dykkermasken. Mantaene er nesten helt svarte og kan minne om Amerikanske ”Stealth bombefly”. De har to store ”skovler”på siden av den breie munnen og disse ”skovlene”styrer store mengder vann inn gjennom  gapet på dem slik at den kan sile ut plankton og små krepsdyr på samme måte som barde hvalene gjør det. For meg som er  glad i natur og villmarksliv så var dette en helt fantastisk opplevelse og bare denne tidlige morgenstunden var verd alle strabaser på turen så langt. J 

    
   

Maske Sule

For to dager siden var jeg på tur med fire franskmenn og Charlie for å se en fuglkoloni  med Maske Sule/Rødfot Sule/Fregattfugler/Havsvaler og Terner, for deretter å dra videre til en annen øy på rev kanten hvor det skulle være mange kokosnøtt-krabber. Vi dro avsted i aluminiums båten til park-vokterne klokken 07.30 og etter en rask tur over passet så kom vi til fugleøya. Vi måtte vasse i land da det var langgrunt og en del korallhoder foran stranden. Da jeg gikk i land kvapp jeg til da en fugl skrek meg rett inn i øret. Reiret

Rødfoot Sule

var plassert omtrent  1.5 meter over bakken i en  busk. Siden det ikke finnes trær på denne holmen som fuglene kan bygge reder i, så er de fleste reirene på bakken. Etter å ha tatt noen bilder skulle jeg til å fortsette da jeg oppdaget at det lå flere egg i sanden rundt meg og at det krydde av små kyllinger i buskene,  her gjaldt det å se seg for hvor man satte beina. Disse eggene og kyllingene tilhørte Terner som fløy over oss, men i motsetning til Ternene i Norge så kom det ikke mange skrikene fra dem og de stupte heller ikke ned mot meg slik som de norske Ternene pleier å gjøre.  Bare 20 meter bortenfor så jeg en svart Fregattfugl med en unge i reiret, jeg har

Fregatt fugl

prøvd å få tatt nærbilder av disse grasiøse og dyktige flygerne fra første gang jeg så dem i Rio de Janeiro i Brasil, men de har alltid holdt seg på god avstand. Her lå de på reir bare noen få meter fra meg og fantes ikke redde i det hele tatt. J  Etter å ha studert Fregattfuglen en god stund oppdaget jeg en fugl som ihvertfall lignet veldig på en Sule, den lå på reir rett bortenfor og jeg tok også noen bilder av den. Slik fortsatte det i en time med den ene fantastiske opplevelsen etter den andre, det var tusen fugler i luften og like mange lå på reir rundt meg. Da jeg spurte Charlie om det var hekkesesong nå, så svarte han at fuglene hekket hele året rundt her på øya.

    Vi dro deretter videre og etter å ha passert et rustent vrak av en fiskebåt som hadde stått lenge på revet,

så kom vi fram til kokosnøtt-krabbe øya. Her tok Charlie oss med litt inn i buskene for deretter å peke på et hull i bakken. ”Kokos-Krabbe” sa han og begynte å grave med masjeten sin. Etter en stund så vi klørne på krabben og Charlie puttet masjeten inn i dem, slik at  krabben klemte den fast med de to store klørne sine. Da tok han tak i krabben som ikke hadde flere klør å forsvare seg med og dro den ut av hullet. Den hadde et blått mønster på kroppen og Charlie fortalte at dette var en hannkrabbe, hunnkrabben hadde et rødt mønster. Da jeg senere fikk øye på noen småkrabber så hadde de mønster i både blå,gul,oransje og røde farger på en gang.

    Vi gikk deretter tilbake til stranden for å spise litt mens Charlie stakk inn i bushen igjen for å hente ned en del kokosnøtter som han skulle bruke til å lage ”øl” med. Han tok da drikkenøtter og kløyvde dem og silte vannet gjennom et tøystykke ned i et tyve liters spann. Skallet av kokosnøtten heiv han på bakken og etter en stund kom det krypende frem fra buskaset en hel liten hær av krabber. I vannet fra kokkosnøtten hadde han i gjær og etter 4-5 dager var ølet ferdig

fortalte han. Han fortalte også at på fredag skulle han og Harry (den andre parkvokteren) ha strandfest for seileren, da ville det bli servert  kokosnøtt krabber til alle sammen. Etter å ha studert krabbene og slukket tørsten med et par nøtter og vandret rundt på øya i et par timer, dro vi videre for å snorkel på revet. Vi hoppet i vannet mens Charlie dro 3-400 meter videre med-strøms langs revet for å plukke oss opp der. Mens jeg svømte langs revet så jeg store korallhoder som strakte seg rett opp fra bunnen med mange forskjellige fisker rundt seg. Da jeg hadde svømt en stund langs revet, så fikk jeg se min første hav-skilpadde svømme forbi på ca. ti meters avstand.  Jeg fikk også se en Sting-Ray som lå i sanden fire-

fem meter under meg og når jeg dykket ned mot den, ristet den korall-sanden av seg og svevde elegant bortover sandbunnen.  Da vi kom fram til båten hoppet vi ombord og så bar det tilbake til Anchorage-isleland.

    Jeg har så langt hatt en fantastisk tid her på Suwarrow og jeg håper at resten av oppholdet blir like flott.  Muligens blir jeg her  lengre enn planlagt dersom været tillater det, men uansett er det ikke lov til å bli her mer en 14 dager. Dette er noe av det jeg har drømte om å få oppleve her i stillehavet, så jeg vil heller bruke litt ekstra tid her og dermed litt mindre tid i Amerikansk Samoa.

Ha det bra så lenge.

Lørdag  07.09-13

    I går ettermiddag lagde de to park-vokterne strandfest for oss seilere hvor det ble servert både Barrakuda og kokosnøtt-krabber. De stekte fiskestykkene av Barracuda smakte godt, men mest spent var jeg på hvordan kokosnøtt-krabbene smakte. Både fisken og krabbene ble grillet over et oljefat og der fant jeg meg en krabbeklo som jeg syntes smakte riktig  godt. Siden krabbene bare lever på land så hadde de ikke den salte smaken som jeg er vant til at krabbene hjemme i Norge har.  Deretter fant jeg meg en ”krabbe-hale” som jeg klemte ut en gul olje fra, denne oljen kommer stort sett fra kokosnøttene som krabbene spiser. Oljen smakte godt på fiskestykkene, men jeg tror den ville ha smakt enda bedre på ris. Det ble også servert mye annen mat som seilerne hadde leget istand og festen varte til seint på kvelden. En god stund etter mørkets frembrudd avsluttet vi festen og mens park-vokterne trakk seg tilbake til hyttene sine, rodde vi andre hjem til båtene våre i den svale natte-brisen.

Søndag 08.09-13

 I dag tidlig dro jeg avsted med jolla for å se på Mantaene igjen, men jeg kom nok litt for seint for ingen Manta var å se. Uansett så var det mange andre fargerike og artige fisker å se på, så turen var likevel vellykket.   Jeg hadde egentlig planlagt å seile videre i dag siden vinden igjen har begynt å blåse fra øst, men jeg liker meg så godt her at jeg har bestemt meg for å bli her noen dager til. Vinden skal etter værmeldingene blåse friskt (20-26 kn) fra øst resten av uken, så jeg vil prøve å komme meg avsted på slutten av dette høytrykket når vinden har roet seg litt. Jeg trenger bare fire dager over til Amerikansk Samoa, så det skulle ikke bli noe problem å komme seg dit på restene av det høytrykket som nå passerer. Ankerplassen er godt beskyttet for vind fra øst så jeg regner ikke med å få problemer med at ankerne skal begynne å dregge.

  Livet er godt å leve og nå skal jeg lage meg litt middag før jeg fortsetter å lese i en av bøkene jeg byttet til meg i biblioteket.

Fredag 13.09-13

  I går hadde vi film-aften på stranden hvor ”Master of the Comander” ble vist. Nesten alle seilerne (ca.26 stk.)møtte opp sammen med barna sine (ca.7 stk.) og vi koste oss med popkorn og saft. Vinden har vært frisk og det har etter hvert hopet seg opp med seilbåter her. De som normalt ville ha seilt videre,  venter på at vinden og bølgene skal roe seg ned.  (Det blåser som tidligere meldt mellom 21-26 kn. og bølgehøyden er på ca 4,5 meter). Samtidig så kom det andre båter inn for å finne ly for været og nå ligger det 13 båter her.

     Jeg har snakket litt med Harry og han sier det er i orden at jeg venter her til værforholdene roer seg ned, selv om jeg da vil ha passert de 14 dagene som skal være maksimum tiden det er lov å ligge for anker her. 
      Jeg har hatt en flott tid her på Suwarrow og har samtidig vært heldig med vindretningen.Vinden har hele tiden vært fra øst og jeg har dermed kunne ligge i ly bak ”Ancorage Isle” hele tiden. Nå sier værmeldingene at vinden skal roe seg på søndag , da skal det kommer et nytt lavtrykk og jeg regner dermed med å komme meg avgårde så snart vinden stabiliserer seg på øst etter at dette har passert.  Så lenge vinden blåser fra øst, så er jo Suwarrow slett ikke det verste stedet å ligge værfast på J.

   Siden det er fredag i dag, så skal Harry og Charlie holde strandfest for oss igjen. I mellomtiden skal jeg snorkle ute med Mantaene, bake nye brød og lese litt i en bok. Livet er noen ganger et slit for en seiler. J

    

Dersom du klikker på linken under, så får du se litt av undervannslivet på Suwarrow..Jeg var så heldig å få et lite  "GoPro action camera." fra seilbåten Wizard's eye   som er sponset av Go Pro produsenten. De kom over til Snorre Viking for at jeg skulle kopiere noen filmer de hadde laget fra diverse ekstremsport aktiviteter de holder på med da jeg kom til å nevne at videokameraet mitt ikke fungerte. De tilbød meg da straks et av deres GoPro kameraer da de hadde 6-7 stykker liggende p.g.a. at de var sponset av produsenten.  Jeg spurte hvor mye de skulle ha for det, men de bare ristet på hodet og sa at de ikke ville ha noe. Dermed kan jeg begynne å filme litt under vann siden disse kameraene er vanntette ned til 10 meter. :-) 

  

Her er en video fra livet under vann på Suwarrow

  

      Og her er noen bilder og videoklipp fra livet over vann på Suwarrow

Onsdag 18. September 2013

(Lagt inn av Bernt Olaf)
Stig Arne drog fra Suwarrow National Park Mandag 16. september og er i dag ca halveis mellom Sawarrow og Amerikansk Samoa som er målet.