Tarawa til Kosrae i Mikronesia

Lørdag 16. november

Lagt inn av Bernt Olaf

Stig Arne drar i dag videre til Kosrae. Det tar cirka seks døgn med stabil vind å komme dit, så det er ikke så langt.

Kosrae ligger rundt 3 800 km øst for Filippinene, er den østligste av øygruppen Karolinene. Kosrae er hovedøya i ei øygruppen Kosraeøyene, som foruten Kosrae også består av øyene Lelu, Malem, Tafunsak, Tofol og Utwa. Øygruppa er omringet av et korallrev. Delstaten Kosrae består av Kosraeøyene og noen omkringliggende revområder.
Øyene er av vulkansk opprinnelse, og har et totalt areal på rundt 110 km². Det høyeste punktet er Mount Finkol på 640 meter over havet.
Befolkningen i delstaten Kosrae er på rundt 8 000 innbyggere, og alle bor på Kosraeøyene. Hovedstaden Tofol ligger på hovedøyas sørøstre del, og har ca. 1 000 innbyggere.


Fredag 22, november
Lagt inn av Bernt Olaf

Stig Arne ankom Kosrae i dag. Ligger ved Lelu øya ikke langt fra hovedstaden Tofol.

 Lørdag 30.11-13

     Jeg har nå vært her på Kosrae i en uke og det er vel på tide å skrive litt i bloggen.  Jeg seilte fra Tarawa sammen med den svenske båten ”Ora Del”.  De tre første dagene hadde vi god vind og gode dagsetapper og jeg håpte på at vi hadde kommet oss gjennom ITCZ sonen, men der tok jeg feil. Den fjerde dagen forsvant vinden og vi kom inn i et omeråde med mange og til dels kraftige squalls. Jeg valgte da å starte motoren og etter 16 timer var jeg kommet opp til der N-Ø passaten var og kunne deretter seile rett vestover til Kosrae som er en stat i Federated States of Micronesia (FSM) med ca 7200 innbyggere. Jeg fikk et kraftige squall den femte dagen, med små ”tornadoer” på undersiden, men ellers hadde jeg en fin seilas.  Den svenske båten  ”Ora Del” valgte å seile hele veien og kom derfor 2,5 døgn etter meg. For meg er det ikke så viktig å bare bruke seil når man risikerer å bli liggende uten vind i flere døgn, men noen seilere ser det som en utfordring å bare bruke seil og ikke motor.

    Jeg kom fram til Kosrae klokken 13.00 på fredag 22. november og prøvde å kalla opp Port Controll flere ganger, men jeg fikk ikke noe svar. Da jeg kom til passet inn til Lelu Harbor viste det seg at kartet og GPS signalene ikke stemte overens med hverandre. Det var hele 500 meter forskjell og siden ingen av navigasjons-lysene virket så var jeg glad for at jeg ikke kom her etter mørkets frembrudd. Jeg ankret opp fremfor kirken hvor det lå fire andre seilbåter og det virker som det er godt feste for ankeret her. Ankerplassen er beskyttet mot NØ vinder av den lille øya Lelu og mot SV vinder av fjellene på Kosrae. Det er en del strøm her men ellers virker det som en god havn.

   Jeg pumpet deretter opp gummibåten og rodde over til nabobåten for å høre hvordan jeg skulle forholde meg til innsjekkingen. De fortalte at jeg måtte gå til jernvareforhandleren og spørre om de kunne ringe til immigrasjonen og be om å bli sjekket inn. Da jeg hadde snakket med immigrasjonen så sa de at representantene for immigrasjon/toll og karantene ville møte opp på kaien klokken 15.00 for å sjekke meg inn. Jeg møtte opp på kaien klokken 15.00, men ingen kom og etter en time bestemte jeg meg for å dra tilbake til båten for å sove siden jeg ikke hadde sovet mye de siste 48 timene. Da jeg var på vei ut til båten igjen dukket det opp en bil på kaien og det viste seg å være representanten til karantene-kontoret som var kommet. Jeg rodde tilbake og tok han med ut til båten for en kontroll av hvilken matvarer jeg hadde ombord. Når jeg hadde betalt 25 dollar i gebyr fikk jeg klarerings papirene fra ham og jeg rodde ham inn til bryggen igjen.  Der hadde en mann fra immigrasjonen kommet og jeg spurte om han ville bli med ut til båten eller om vi kunne gjøre papirarbeidet på kaien. Han sa da at jeg måtte ta opp ankeret og ta båten inn til kaien, da dette var den korrekte måten å sjekke inn på her på Kosrae. Jeg fortalte ham at jeg bare hadde manuell ankervinsj og at det ville ta meg en liten time å få opp 50 meter med kjetting og to ankere, så det ville være fint om han kunne bli med meg ut til båten i jolla da dette bare ville ta et par minutter. Han ble da ergerlig og spurte om jeg prøvde å fortelle ham hvordan han skulle gjøre jobben sin og sa deretter at det ikke var noen unnskyldning at det ville ta meg en times arbeid å få opp ankeret og komme inn til kaien. Jeg fortalte da at jeg hadde prøvd å kalle ham opp flere ganger på VHF.n for å få vite hvordan prosedyren var når jeg skulle sjekke inn.  Siden han ikke hadde svart på anropene mine og forklart at jeg skulle ha gått direkte til brygga  kunne han ikke klandre meg for at jeg hadde ankret opp . Da jeg så  skulle til å ro ut til båten for å ta opp ankeret, så  han i passet at jeg var fra Norge og at jeg var ”Viking”. Da han oppdaget dette så smilte han og tonen ble en helt annen. Han sa da at vi kunne gjøre papirarbeidet i bilen hans og at jeg ikke trengte å  ta båten inn til kaien. Han fortalte deretter at han hadde lest mye om vikingene og han visste at de hadde vært i Amerika 500 år før Columbus.  Deretter gikk alt greit med innsjekkingen men jeg måtte vente med å gå i land til han hadde fått bekreftet seiling-tillatelsen min fra Pohnpei,  og  dette ikke var mulig å gjøre før på mandag. Han ville da også sørge for at tollen sin representant ville komme samtidig med ham. På Mandag etter å ha ventet på båten i tre dager så gledet jeg meg til å komme i land, men ingen dukket opp på kaien som lovet .    I mellomtid var ”Ora Del” kommet og  jeg fortalte dem at de måtte gå direkte til brygga  for å foreta innsjekkingen der før de  ankret opp.  På tirsdag kalte ”Ora Del” meg på VHF,n og sa at representantene fra migrasjon og tollkontoret sto på kaien. Jeg hoppet i jolla og endelig  etter fire dagers venting kunne jeg  gå i land.  Senere samme dag (Tirsdag) dukket det en representant fra ”Port Controll” som sa at vi måtte møte opp på kontoret deres som lå på flyplassen en halvtimes kjøring fra havnen. Svensken og jeg fikk haik med en bil og kjørte ut neste dag til kontoret og der fikk vi vite at vi måtte betale 25 dollar i ankeravgift, 25 dollar i enter avgift, to dollar pr. fot  (inkludert klyver-bommen ??) og en avgift til som jeg ikke husker hva de kalte. Tilsammen ble det ca: 150 dollar (900 Nkr) som måtte betales før vi ville få utklarerings-papirene stemplet. Vi prøvde å argumentere med at det på Internett sto det at vi bare skulle betale 25 dollar til karantene-kontoret og at det ellers ikke skulle betales andre avgifter. Vi prøvede også å forklare at dersom man tok havneavgift så var det normalt å få noe igjen for pengene (feks. vann,elektrisitet,toalett/dusj eller  WeeFee) Vi gjorde han også oppmerksom på at ingen av lyktene virket i innseilingen og at en av lyktene manglet totalt, men vi kom ikke noen vei med argumentene våre. Jeg skriver dette for å gjøre andre seilere oppmerksom på hvordan det egentlig fungerer her. Det hører også med til historien at Port Control  vurderer  å ta 25 dollar dagen for ankring i havnen og at immigrasjonen rotet vekk det originale ”Nasjonalitetsbeviset” på båten min og deretter nektet for å ha tatt det. Heldigvis så fant de det igjen i papirene sine noen dager senere. ( Ikke gi dem noen originalpapirer for kopiering, ta heller selv turen til kontoret deres og la de ta kopiene som de trenger der.)

      For noen dager siden så kom det en ny seilbåt inn i havna og eieren kunne fortelle at da han var på ”Vestern Samoa” så var det 6 båter som nektet å betale de høye avgiftene og som i protest forlot ankerplassen uten å betale avgiftene til ”Harbormaster”. Dette bare for å vise at det er mange seilere som nå reagerer på de alt for høye avgiftene og ikke bare meg.

    

      Ellers så er befolkningen vennlige og stopper gjerne for å slå av en prat. Det ligger også en  ”Lodge” et par kilometer nordover på hovedøya som drives av en tidligere seiler. Her kan du kjøpe middag om du ønsker og han selger også  gode pizzaer til 10 dollar stk. Det skal også være tilgang på internett der, men jeg må først finne ut hvor jeg kan få kjøpt kort for å opprette en konto og fylle på noen dollar (pre-paid). Det er også mulig å ta jolla fra ankerplassen og opp en ”elv” og fram til Lodgen, men da må du passe på å returnere før det blir lav-vann.

    Mandag 02.12-13

      I dag tok Rolf og Jin på Ora Del og jeg en tur for å se på  ”ruins of Insaru”, bostedet til de gamle kongene som bodde her. Men det meste var overgrodd og  det var ikke så mye å se. Vi tok deretter turen opp på toppen av Mt.Fenkofuru (en liten fjelltopp på Lelu island) for å se på noen gamle Japanske  militære stillinger, men også disse var overgrodd av planter og dermed fikk vi ikke sett så mye av dem heller men det ble en fin spasertur uansett.  Deretter sjekket vi muligheten for å leie en bil i morgen for å ta en tur for å se på resten av øya. Det finnes ikke offentlig transport her, så den eneste måten å komme seg rundt på er leiebil eller Taxi. Vi fant ut at det kostet ca. 30 dollar for en leiebil, men vi måtte da gå tre kilometer for å komme til bilutleier-firmaet. Vi bestemte oss derfor for å prøve å haike istedenfor, dersom de ikke regner    for mye.

     Det ser ut som ”Ora Del” og ”Snorre Viking” kommer til å seile den samme ruten fram til Manila på Filippinene. Vi vil derfor forsøke å holde følge så godt som det lar seg gjøre på denne strekningen. Det neste stoppet vil bli på Pohnpei (3-4 døgn seilas) og så får vi se hvor vi seiler derfra.Vi vil prøve å unngå å måtte sjekke inn på ”Chuuk” da det rapporteres om mye kriminalitet og ran av seilbåter der nylig.

Tirsdag 03.12-13

      I dag tok vi oss en tur til sørsiden av øya for å snorkle på revet og det ble en fin opplevelse. Vi var heldige og fikk haik med en veteran fra det Amerikanske militæret helt fram til der vi ville snorkle. Han kunne fortelle at han hadde blant annet vært i Afganistan tre ganger, men at han nå var pensjonert og kunne leve rimelig greit på pensjonen her på Kosrae.

       Da vi kom fram hoppet jeg i vannet og fikk se endel nye fisker som jeg ikke hadde sett tidligere, men det som imponerte mest var alle de fargerike korall-artene. Jeg har aldri sett så mange forskjellige og fargerike koraller før så dette ble en helt ny opplevelse for meg.   Etter å ha snorklet i en liten time så valgte vi å ta taxi tilbake til Lelu, dette kostet bare 3 dollar pr. person for en tur på ca. 20 km. I morgen planlegger vi å enten gå en tur opp til en av fjell- toppene her, eller å dra til en større foss på sørsiden av øya.  Vi får se hva det blir til. Siden det regner hver dag her så må vi velge aktiviteter etter hvor mye regn det er. Vi er også invitert til et møte med en av senatorene her for å snakke om de høye avgiftene og hva de kan gjøre for å legge bedre tilrette for seilbåter i fremtiden. De har merket at det kommer stadig mindre båter på besøk her, samtidig som øyene lengre sørøst får flere og flere besøkende. Det pleide også å komme båter hit for å vente på at tyfon-sesongen skulle slutte, men nå velger de aller fleste å seile sydover til New Zeland eller Australia for å vente der  på at syklon-sesongen skal ta slutt.

    Ellers så er det ikke så mye å fortelle om. Det regner som sagt mye og det blir dermed til at man blir sittende endel å se på film ombord i båten, eller man drar på land for å se om man trenger noe i den forholdsvis godt utrustede jernvareforhandleren eller handler litt på supermarkedet. Her er ikke noen båt-butikk, så ikke regn med å finne reservedeler til båten.

(Internett er veldig sakte her så jeg får ikke lastet opp bilder)