Sør Afrika

                         29.10-14 Reunion til Richards Bay (Sør Afrika)

Wooden Birds

   

    Da er det vel på tide å oppdatere bloggen igjen. Jeg ble som tidligere nevnt ikke så lenge på Reunion siden jeg hadde fått opplyst at det kostet ca 200 Nkr.- pr.døgn å ligge der. Det viste seg at da jeg skulle betale så fikk jeg en rabatt på nesten 60 prosent,  men likevell kostet det mere en det smakte.  Hadde jeg visst dette på forhånd så hadde jeg kansje blitt der noen dager lengre, slik at jeg kunne ha tatt meg en tur innover i fjellene et par dager , men det hjelper ikke å gråte over spillt melk J

   Da jeg seilte fra Reunion så varslet værmeldingene lette vinder fra s.ø  de neste seks dagene og dette stemte med hva jeg opplevde. Når du skal seile fra Reunion og over til Sør Afrika så er det to ting du må passe på. Den første er å seile ca 140 nm.sør for Madegaskar pga. sterke strømmer og grunt vann som kan resultere i såkalte ”freek waves” på opp mot 20 meters høyde. Det neste grunnen er å ikke gå inn til kysten av Sør Afrika dersom det er meldt om lavtrykk med sterk sørlig vind. Grunnen til dette er den samme som ved sørspissen av Madegaskar, men her  går det en enda kraftigere sørgående strøm  som heter ”Agulhas Current” og dermed er faren for ”Freek waves” enda større her.

   Vel..., etter seks fine dager så hadde jeg kommet de 140 nm sør for Madegaskar og det var på tide å seile mere rett vestover. Værmeldingene sa nå at jeg ville få minst to lavtrykk mot meg de neste seks dagene og dermed hadde jeg kommet i en situasjon jeg helst ville ungått. Gribb-filene varslet ikke så kraftige vinder (23-30 knop), men det blåste adskillig mer en varslet. Utfordringen var imidlertid bølgene på ca.7-8 meters høyde. Normalt er ikke dette noe å snakke om siden avstanden mellom bølgetoppene normalt er 12-15 sekunder med den vinden som nå blåste, men nå er ikke bølgesystemet det samme her nede som andre steder. Her kom bølgene med bare 7-8 sekunders mellomrom og de ble derfor adskillig brattere og kom mye hurtigere en jeg noen gang før har opplevd. Resultatet ble at selv når vinden blåste fra sør så kunne jeg ikke seile vestover da bølgene ble for grove til å ta inn fra siden. Dermed måtte jeg legge meg på været og vente på at det første lavtrykket skulle passere. Etter to døgn kunne jeg begynne å seile igjen, men det tok bare 24 timer før det neste og kraftigere lavtrykket meldte sin annkomst. Denne gangen fikk jeg en rift i storseilet rett under det tredje revet da jeg la meg været og dermed kunne jeg bare bruke en liten del av storseilet på resten av seilasen. Da jeg hadde fått tatt et tredje rev i storseilet så ble jeg liggende å vente på hva dette lavtrykket ville føre med seg av vind og bølger. Det ble etter hvert fasinerende å se hvor hurtig de 7-8 meter høye bølgene kom tordnende mot lille ”Snorre Viking”. De var som store lokomotiver der de kom jagende mot meg og jeg må innrømme at det kilte litt i magen når de største kom dundrene, men ”Snorre Viking” lå trygt og godt opp mot vinden og red av den ene bølgen større enn den andre. Etter å ha sett adskillige videofilmer, blitt kaldt opp på VHF,n av en fiskebåt som lurte på om alt var i orden (siden han hadde sett meg to dager tidligere på nesten samme sted), og enda  to døgn liggende på været kunne jeg begynne å seile igjen. Siden jeg nå bare kunne bruke en liten del av storseilet og det var varslet ett nytt lavtrykk om 5-6 dager, så valgte jeg å bruke motoren en del på vei inn til Richards Bay. Jeg oppdaget da til min ergrelse at det hadde begynt å lekke vann inn i pakk-boksen til propell-akslingen igjen og dermed må jeg vel sansynligvis ta båten opp på land. Det er ikke så lenge siden jeg skiftet dem i Kudat,( nord på Borneo) så jeg vet ikke sikkert hvorfor det har oppstått lekasje igjen. Jeg velger nå å tro at gummihylsen jeg byttet rett før jeg seilte fra Norge er for stiv og at dette hindrer pakkboksen å bevege seg fritt nok på propellakslingen. Det kan også være at simmer-ringene jeg kjøpte i Chile er for myke eller av for dårlig kvalitet og at dette kan være en medvirkende årsak. Uansett så har jeg nå ringt til min sønn Ståle og bedt ham om han kjøpt de orginale simmer-ringene og også den originale gummi-hylsen og sende de ned hit sammen med de nye bankkortene som jeg måtte skaffe meg etter at det gamle sluttet å virke i Grande Bay på Mauritius. (Det er godt å ha en som hjelper til når man trenger det så takk skal du ha Ståle, Jeg vil også takke min eldste bror Bernt Olaf for oppdatering om værforholdene og oppdatering av bloggen når jeg er under seil.)

       Da jeg så nærmet meg kysten så spaknet vinden og jeg skjønte at jeg nok en gang ville komme inn i en fremmed havn etter mørkets frembrudd. (Å bli liggende og vente på dagslys hadde jeg ikke mye lyst til, siden det var meldt om vind opp mot 30 knop og sjøen allerede var ganske rotete) Jeg kalte opp ”Port kontroll” flere ganger på både kanal 16 og 12 men fikk ikke noe svar tilbake. Jeg ventet derfor til jeg kunne se på AIS,n at et lasteskip hadde kommet seg ut gjennom moloen og lå meg deretter i hælene på et annet skip som skulle inn i havna. Innseilingen viste seg å være veldig enkel med navigasjons-lykter som fungerte helt inn i småbåthavnen så det bød ikke på problemer å finne fram dit. Det er godt å være ferdig med dette strekket, nå kan jeg senke skuldrene og glede meg til oppholdet her i Sør Afrika.

Snorre Viking trygt fortøyd i Richards Bay
etter en litt røff seilas.

    Jeg har nå vært her i snart fire dager og har fått orjentert meg litt om forholdene her. Det viser seg at man kan ligge gratisJ langs betong-utstikkeren hvor det er både vann og strøm. Havnen ligger litt isolert til , men siden jeg har sykkel så byr ikke dette på noe problem for meg. Det går sjeldent busser her (en om morgenen og en om ettermiddagen) så de fleste velger å bruke taxi eller leier egen bil. (hva dette koster vet jeg ikke ennå). En god ting er at du finner det meste du trenger til båten i en ganske stor båtbutikk rett over på andre siden av elva. Det finnes også flere fine spisesteder her hvor maten ikke koster all verden. En meget god middag med steik, ribbe og  bakt potet og litt grønnsaker pluss en Coka Cola, koster ca 60 Nkr, men du kan finne billigere og enklere middager en dette dersom du ønsker det. Hele havnen minner litt om ”Aker brygge” med alle de fine spiseplassene som serverer både Italiensk /Meksikansk /Afrikansk mat o.s.v.

      Rett på andre siden av elva ligger Zulu marina hvor man kan ta båten opp på land. Der er det en slipp som tilhører klubben og den er rimelig å bruke, men er desverre fullbooket fram til desember. Alternativet er en eldre trawel-lift, men den koster adskilli mere å benytte seg av. (2500 Nkr opp på land og 2500 for å komme på vannet igjen.) Havna er forresten veldig godt beskyttet og man kan godt forlate båten her mens man besøker noen av nasjonalparkene i nærheten. Når jeg vet at pakken fra Norge er på vei, så kommer jeg sansynligvis til å besøke et par av disse parkene mens jeg er her. Jeg planlegger å bli her i 2-3 uker dersom jeg finner en løsning på å få båten opp på land, avhengig av når pakken kommer fram.

Teremitt tue

     Det var forresten en båt som seilte dagen før meg fra Reunion og han fikk alvorlige problemer med vær og bølger og måtte til slutt taues i land av det lokale rednings-selskapet. Ellers så har nå tre båter (”Kind of Blue”, ”Aurora” (den norske båten) og "Noe Hassle")  av den gamle gjengen kommet ned hit og flere skal være på vei. Så langt ser det ut til at det har gått bra med de som har kommet fram. ”Kind of Blue” hadde fått cockpiten fylt med vann av en stor bølge og hadde tatt inn litt vann gjennom noen lufteventiler på innsiden av denne. ”Aurora” hadde fått blåst i filler genoaen sin, men ellers ingen skader. Jeg slapp unna

Den første apekatten jeg så i Sør Africa,

med en rift i storseilet og en kjetting som røk da en større bølge fikk tak i klyverbommen og belastningen sideveis ble for stor. Det viste seg at ene leddet i kjettingen var kraftig svekket, sannsynligvis etter møte med fjellveggen i Chile.
     

Det var alt for denne gangen.

Mandag 03.11-14

     Noen har nevnt at jeg burde skrive litt mer om seilasen ned hit, men det er ærlig talt ikke så mye å skrive om. Jeg måtte som før nevnt legge meg på været i fire døgn og her er noen ord  om hvordan jeg gjør dette. Jeg tar inn to eller tre rev i storseilet og haler det deretter midt-skips. Deretter tar jeg ned fokken og fester ror-kulten helt nede i le. Båten legger seg da med baugen i ca 45 grader opp mot vinden og slutter å seile fremover. Når man ser at båten ligger støtt opp mot vinden, lukker man alle luker og går ned. Der setter man seg til å vente på at forholdene bedrer seg(ser video eller leser noen bøker). Med jevne mellomrom stikker man hode opp av luka for å passe på at det ikke er noen båter i nærheten og det er det hele. Noen ganger får bølgene inn en fulltreffer når en stor bølge har skubbet baugen ned i le man en kort stund ligger med bresiden mot bølgene og det smeller høyt i skutesiden. Egentlig er det litt kjedelig å ligge slik i flere døgn, men båten ligger forbausende rolig når den har vindpress i storseilet, så det gjelder bare å finne på noe som får tiden til å gå. Av og til blir jeg stående i luka og skue ut over havet for det kan være fascinerende å se hvordan bølgene bygger seg opp. Jeg kan også føle at det kribler litt i magen når en spesielt stor bølge kommer tordnende, men Snorre Viking er en stødig båt og den blir bare liggende og ri på bølgene som en leke-and i badekaret.
      Ellers så har jeg nå funnet en kafe (Porky) som har god Internett tilgang så nå kan jeg laste opp bilder mens jeg holder et øye med båten som ligger bare 50 meter unna. Dermed kan jeg også laste opp bilder fra nasjonalparkene når jeg har besøkt disse :-). Det er også så hurtig at jeg kan bruke "Skype" til å snakke med familien.
      Jeg har bestemt meg for å ta det litt rolig fremover og heller bruke mindre tid i Karibien. Jeg hadde  egentlig tenkt å bruke litt tid sammen med familien til broren min der, men p.g.a en trafikk-ulykke så er de nå flyttet hjem til Norge igjen. Dermed så har jeg bedre tid på meg og den kommer jeg sannsynligvis til å bruke her i Sør Afrika.(Veien blir til mens jeg seiler:-) Det eneste jeg må passe på er å være ute av Karibien til orkansesongen begynner der i mai måned.

Det var alt for denne gangen.

Onsdag 05.11-14

      

        I går tidlig når jeg kikket opp av luka så jeg båten ”Gratis” ligge på moloen bak meg. Jeg tuslet derfor over til dem og spør hvordan turen hadde vært. De kunne fortelle at de stort sett hadde fint vær hele veien, men at bølgene hadde vært litt rotete. Dermed hadde enda en av den gamle gjengen som møttes på Coccos Keeling/Rodrigues kommet trygt fram hit til Richards Bay.

      J

  I dag tidlig så tok  jeg meg en fottur på en grusvei rett ved siden av selve havna. Det ble en fin og fredelig tur ide sola kom opp over horisonten. Da jeg hadde gått en halv times tid så gikk veien over fra å være en grusvei til å bestå stort sett av den karakteristiske røde Afrikanske jord. Langs veikanten vokser det lave trær og tornebusker hvor jeg ser forskjellige småfugler.

Vervet aper

Da jeg kom rundt en sving på veien var det en liten åpen slette hvor jeg fikk  øye på flere aper og var heldig og fikk tatt noen fine nærbilder av en liten apefamilie med en nyfødt unge. Da jeg hadde gått en ny halvtime kommer jeg ned til stranden hvor veien fortsetter langs strandkanten ut mot innløpet av Richards Bay.

I noen små vann-dammer  piler det noen merkelige små krabber fram og tilbake.  De er røde i fargen og har en stor klo på venstre side som virker alt for stor for de små krabbene. Etter å ha studer dem en stund fortsetter jeg langs veien som nå består mest av sand. Jeg kommer etter en stund til et lite elvedelta som jeg krysser, for på andre siden ligger selve havnen. Deretter følger jeg et jernbanespor tilbake til asfaltveien som fører inn i selve havne-ommerådet og ser at klokken er blitt 09.00 og sola har så smått begynt å varme. En fin start på en ny dag her i Sør Afrika.
Her er noen flere bilder av apene:

Vervet ape med nyfødt unge

Fredag 07.11-14

  Bare en rask oppdatering, Vi er nå fire seilere som planlegger en tur til to "game parks" i neste uke. Jeg vil da oppdatere bloggen når jeg kommer tilbake fra denne turen som vil vare i ca fem dager. Ellers så sliter jeg med tilgang på penger siden Skandiabanken/posten ikke har klart å levere nye bankkort til adressen min hjemme i Norge i løpet av 45 dager.Tenk dere 45 dager i Afrika eller hjemme for den del uten penger..... Jeg fikk levert seil fra Hong Kong i løpet av to dager etter at jeg ba om dem i Brunei på den andre siden av Sørkina-havet, men å levere to små bank-kort fra Bergen til Oslo ble vist litt for krevende for Posten/Skandiabanken :-). Jeg håper nå at dette vil løse seg, men man vet aldri....
Ha en fin dag alle sammen

          Tirsdag 18.11-14.  På tur til nasjonalparkene nord for Richards Bay.

      Hei, nå er jeg kommet tilbake til båten etter en fem dagers tur til forskjellige nasjonalparker nord for Richards Bay. Egentlig trodde jeg ikke at jeg ville kunne komme meg avgårde p.g.a  det evigvarende rotet  med utsendelser av visa-kort fra banken min. Men da gutta på den Norske båten Aurora sa at jeg kan få overføre penger til bank-kontoen deres og deretter kunne de ta ut penger til meg via den ene minibanken som virker her, så ble vi enige om å leie bil og dra for å besøke "iMfolozi  Game Par, Lake St.Lucia og iSimsngaliso Wetland Park

Andreas som har drevet med fangst på Svalbard i fire år
til venstre og Aril eier og skipper på båten Aurora til høyre.

.

     Da Ron som er mannskap på båten ”Nie Hassle” også ønsket å besøke disse parkene så ble vi fire stykker som kjørt avgårde på Tirsdags morgen kl:05.00. Det er bare to timers kjøretur fra Richards Bay til den første ”Game parken” som de kaller nasjonalreservatene for her nede, så derfor valgte vi en tidlig avgang for å komme inn i parken mens det fremdeles var tidlig morgen siden dette er den tiden dyrene er mest aktive.

       Jeg var den ”heldige” som ble valgt til å være sjåfør på den første biten opp til iMfolozi Game Park og lærekurven ble litt bratt siden det er venstrekjøring og en litt spesiell kjørekultur her nede. Det hjalp vel heller ikke på nervene til de andre gutta at jeg informerte dem om at det var 3,5 år siden jeg sist kjørte en bil. Men langtur-seilere er modige mennesker og de lot meg få kjøre litt seinere på turen også. 

       For mange år siden nå så besøkte jeg min  bror Svein da han og kona Kirsti bodde i Kenya sammen med sin nyfødte datter Marie. De jobbet og bodde tett sammen med en stamme som kalles Masaier som  lever av kvegdrift og de bodde da i ”bushen” med masse dyreliv rundt seg. Mens jeg var der dro vi også over grensen til Tanzania nær  foten av Kilimanjaro og besøkte noen nasjonalparker der ( Lake Manjaro og Ngoro-goro krateret). Jeg ble utrolig fascinert og glemmer aldri denne turen og disse ”parkene”. Det var som om man var omringet av ville dyr hele tiden og uansett hvor man snudde seg så  man elefanter, giraffer,aper,løver og store flokker av gnu og gaseller o.s.v  Disse nasjonalparkene var egentlig bare et ommeråde hvor dyrene var fredet og det fantes ikke noe gjerder rundt dem. Dyrene kunne derfor komme og gå ut av disse parkene etter egent ønske og det var en naturlig balanse mellom rovdyr og byttedyr. Jeg var derfor spent på hvordan disse ”Game-Parkene” her i Sør Afrika ville være siden jeg hadde fått vite at de var inn-gjerdet og  jeg var derfor litt redd for at det ville være som å besøke en ”dyrepark”. Egentlig var vel parkene en blanding av begge deler. Dyrene går fritt omkring og rovdyr jakter på byttedyr på samme måte som i vill tilstand, men det er mennesker som regulerer og passer på å opprettholde balansen innenfor parkens grenser. Men parkene er store og man legger egentlig ikke merke til at man befinner seg innenfor et  gjerde når man er der.

Impalaer

     Vell.... vi kom da fram til iMfolozi nasjonalpark i livet og etter å ha funnet igjen en hjulkapsel som vi mistet da vi kjørte over en ”ku-rist”, registrerte vi oss ved porten inn til parken.  Aril hadde nå overtatt rattet og så fortsatte vi videre innover. Det første jeg fikk øye på var noen gnuer som gikk og gresset rett innenfor  porten og fotoapparatet ble funnet fram, fra nå av ble det liggende klart til bruk for det viste seg å være mange dyr her. Etter en times tid hvor vi så noen giraffer på lang avstand en gribb oppe i et tre, noen små flokker med Sebra, Nyalaer og Impalaer tett ved veien kom vi fram til

Nyala

Lodgen og bestilte en overnatting i telt for fire personer. Deretter bestemte vi oss for å kjøre en tur nordover og rundt en sløyfe som kalles ”Sontuli Loop” for deretter å returnere til Lodgen på kvelden.

Det ser ikke fint ut men det virket ikke som det plaget
neshornet noe særligt.

    Vi hadde ikke kjørt langt før vi så en liten flokk Waterbuck som sto på venstre side av veien og gresset fredelig, deretter kom vi fram til en avkjørsel hvor vi fikk se et neshorn som ruslet rundt. Jeg tok noen bilder av det og så at det hadde en del sår på siden av kroppen. Noe jeg ikke la merke til før jeg så gjennom bildene senere på kvelden var at det hadde et stort hull i kinnet hvor en del av gresset  den tygde på falt ut. Sannsynligvis har det vært i kamp med et annet neshorn og dermed blitt skadet av dette.  Jeg synes
alltid at det er fascinerende å komme på nært hold av ville dyr og å få tatt bilder av dem, men etter en stund måtte vi komme oss videre for vi hadde fremdeles et godt stykke igjen å kjøre før vi kom tilbake til Lodgen. Vi hadde ikke kjørt så langt før vi kom fram til liten gress-slette hvor vi fikk se en ganske stor flokk av Wild Dog,s. Disse vill hundene hadde jeg bare sett på lang avstand tidligere, men nå fikk jeg tatt noen fine nærbilder av dem mens de lekte seg bare et kort stykke unna der vi stod. Nå begynte vi å

Vill-hund

bli sultne og bestemte oss for å stoppe på en rasteplass (Sontuli Picnic spot)hvor det var toaletter og også griller som vi kunne benytte oss av etter eget ønske.  På vei dit fikk vi øye på noen Nyalaer som sto oppe på en liten høyde, men avstanden var egentlig litt for stor for gode bilder. Mer spennende var elefanten som kom gående mot oss på veien og som passerte bare noen meter unna der vi sto med bilen. 

Elefanten som kom mot meg og bare var ca 30 meter unna

  Da vi kom fram til rasteplassen grillet vi pølser,kjøtt og bakte poteter og mens jeg ventet på at potetene skulle bli ferdige så tok jeg meg en tur rundt på rasteplassen. Da jeg kom til enden av denne så skrånet bakken nedover mot en elv som rant forbi og der oppdaget jeg en elefant
som kom gående mot meg.  Da den er  ca 30 meter unna svinger den av fra elva og går opp fra elvebredden. Den er så nærme at jeg kunne høre pusten fra den før den forsvinner inn i krattskogen.  Jeg ble stående og tenke på hvor privilegert jeg er som kan få oppleve noe slikt og hvor heldig jeg er som har klart å komme meg avgårde på en slik seilas som jeg nå er på. Deretter spiser vi og returnere til Lodgen igjen og på vei dit passerer vi enda en gang villhundene og

får tatt noen flere bilder av dem og noen villsvin som roter rundt på en liten åpning i tornekrattet.

     Da vi skulle finne teltene som vi hadde booket så trodde jeg først at vi var på feil plass. ”Teltene” var nesten som hytter og det var både vannklosetter/dusj og en kjøkkenavdeling med kjøleskap/fryser o.s.v. Det eneste som skilte disse ”teltene” fra hytter var at veggene var laget av stoff. Gulvene var av betong/tre og soverommene var innredet som helt vanlige soverom med  nattbord og vanlige senger og ikke feltsenger som jeg hadde regnet med. Med en gang vi hadde pakket ut så begynte vi å lage middag. Vi hadde fremdeles kjøtt igjen så middagen besto av grillet kjøtt og poteter.  Deretter satte vi oss på terrassen og slappet av og mens vi gjør det så hører vi noen lyder nede fra der grillen står. Andreas slår på hodelykten sin og i lyskjeglen fra denne ser vi en hyene som snuser på grillen vi nettopp hadde brukt. Det er en ganske stor hyene og den virker ikke mye redd. Etter en stund så tusler den videre inn i mørke, men den kommer tilbake et par ganger før den forsvinner helt.

Neshornet som tvang oss til å snu

     Neste morgen står vi tidlig opp (kl:04.30) for vi håper på å få sett når dyrene samler seg rundt

Villsvin eller Warthog som den heter på engelsk

vannhullene. Det er Aril som er sjåfør i dag også. Han er en god sjåfør og vi andre får dermed hendene frie til å ta bilder uten å måtte konsentrere oss om veien. Veien er god og består stort sett av grus, noen større hull er det men det går fint å kjøre med vanlig bil uten firehjuls-trekk. Vi hadde egentlig tenkt å kjøre direkte til elven vi var med i går for deretter å bruke resten av dagen på å kjøre i en stor sløyfe som går rundt hele parken, men det viser seg snart at her er det ikke vi som bestemmer. Vi hadde vel kjørt i ca 45 minutter og har akkurat rundet en sving da det er full stopp. På veien fremfor oss ligger det et svært neshorn og han ser ikke ut til å være villig til å flytte på seg.  Etter en stund bestemmer Ron som sitter i baksetet seg for å åpne døren for å få tatt noen gode bilder, men idet han åpner døra reiser neshornet seg forbausende raskt og Ron skvetter inn i bilen igjen. Neshornet ser ikke særlig fornøyd ut og vi finner det best å rygge før det angriper oss. Ron som er en meget forsiktig person er den som har kvittert for leiebilen og han er ikke sikker på om forsikringen dekker neshorn-angrep. Dermed må vi forandre plan og snur og kjører den andre veien rundt. Vi er litt skuffet for vi

hadde håpet på å se dyr nede ved elva, men Andreas sier at det er en
grunn  for allting og det får han  rett i.  Etter å ha sett noen små flokker med antiloper og villsvin så oppdager vi plutselig to løver som ligger i gresset et lite stykke fra veien. Det er en hannløve med en flott manke og en hunnløve som ligger og soler seg i gresset. Jeg tar en del bilder før de reiser seg opp og krysser veien rett fremfor oss. Nå kommer de over på Andreas sin side og mens han studerer  løvene og terrenget rundt i kikkerten ser han noe merkelig. Først

Høyt henger de, men heldigvis er de ikke sure.

forstår han ikke helt hva han ser, men så går det opp for ham at det sitter fire hunn løver i oppe i et tre ikke så langt unna der vi er. Han gjør oss oppmerksomme på løvene og dermed er det opp med fotoapparatene igjen for å få tatt best mulig bilder. Avstanden er litt stor, men noen bilder blir brukbare. Vi blir stående der en lang stund å se på løvene før vi fortsetter videre. På resten av turen får vi sett flere små flokker av Vilsvin,Impala,Gnuer og et Neshorn med kalv. Vi får også et lite glimt av et lite dyr som heter Banded Mongoosenoe  innimellom noe tornekratt. Da vi kom tilbake til Lodgen så ønsket vi å overnatte en natt til, men det viste seg dessverre at alt var fullbooket. Dermed så forandret vi plan og bestemmer oss for å dra videre til

Giraffene vi møtte på vei ut av parken

en liten by som heter St.Lucia ute ved kysten. På vei ut av parken er vi heldige og ser noen Giraffer et stykke nedenfor hoved-veien. Vi tar en liten avstikker på en liten grusvei for å komme nærmere der de er og heldigvis for oss så går den lille veien rett mot der giraffene befinner seg.  Etter en liten stund dukker de opp på veien framfor oss og vi får tatt noen gode bilder før de grasiøst forsvinner innimellom trærne igjen.

    St.Lucia viser seg å være en typisk turist-by. Alle butikker,kontorer og overnattinger er tett knyttet opp mot turistnæringen. Grunnen til dette er at ”byen” ligger ved et elvedelta hvor man finner både krokkodiller og flodhester i stort antall. Game Parken ”Isimangaliso wetland park” ligger også  bare et steinkast unna. Vi bestemmer oss for å ta en dag ”fri” fra kjøringen og utforske St.Lucia til fots. Deretter skalle vi møtes i firetiden for å ta et elve-crusie oppover elva for å se på krokodillene og flodhestene.

      Jeg selv velger å ta en fot-tur nedover langs elvebredden  for å se om jeg kan få tatt noen bilder av krokodiller eller flodhester på land, men selv om jeg ser mange skilt med advarsel om krokodiller så ser jeg ikke snurten av dem.  Jeg får likevel en fin tur og ser både Vervet-apekatter og et lite hjortedyr

Buchbuch

som heter Bushbuch. Deretter går jeg inn til sentrum igjen og ser på forskjellige salgsboder langs hovedgaten hvor de selger alt fra frukt til utskjæringer i tre og såkalte håndmalte strutse-egg. Jeg oppdager dessverre fort at det er mye av dette som er importert og ikke laget her i Sør Afrika.

Den eneste krokodillen jeg så på elve-crusiet

      Klokken halv fire møtes vi som avtalt på kaien og er klare til en krokodille og flodhest safari. Vi er noen av de første som går ombord og det ser ut til å bli godt med plass, men rett før vi skal dra så kommer det noen busser med turister og dermed fylles båten helt opp. Istedenfor noen få passasjerer så er vi nå plutselig 46 mennesker ombord og følelsen av å ha blitt fanget i en turistmaskin kommer snikende. Etter en kort seilas oppover elva så stopper vi rett etter en bro for å se på noen gule vever-fugler som har bygget reder på siv langs elvebanken. Deretter
oppdager noen en krokodille i en åpning i sivet og 45 turister stiller seg opp framme i båten for å få tatt bilder. Jeg må klatre opp på rekken for i det hele tatt å få sett krokodillen, men jeg tenker at vi får sikkert sett mange flere senere og setter meg ned igjen. Dessverre så er dette

den eneste krokodillen vi får sett på hele turen. Jeg hadde gledet meg til å få sett krokodiller på sandbanken langs elva, for dette hadde guiden lovet da jeg spurte ham, men dette viste seg å ikke stemme. Elvebredden er dekket av et sivbelte omtrent hele veien, men vi får nå likevel sett mange flodhester. Vi seiler omtrent i kø og følelsen av å sitte fast i en turistmaskin forsterker seg. Det er to båter framfor oss og en båt bak oss og disse venter på tur for å komme bort til dyrene. Som du sikkert forstår så ble jeg litt skuffet over denne båt-turen og når vi er tilbake til kaien så går jeg bak til guiden og spør hvor krokodillene befinner seg. Han svarer da at det er lavvann og at krokodillene oppholder seg  på sandbankene ute med havgapet og at de ikke kommer opp i elva på denne tiden. Han sier også at siden det er overskyet så kryper ikke krokodillene opp på land. Men vi fikk nå sett en god del flodhester og tatt noen bilder av disse i elva så turen var nå ikke helt bortkastet likevel.

        Etter å ha overnattet i et lite motell så velger Andreas og Aril å slappe av, mens Ron og jeg
bestemmer oss for å besøke ”Ismangaliso wetland Park” som ligger rett utenfor St.Lucia. Vi er oppe i fem tiden og er framme i parken en time senere. Håpet er at vi denne gangen skal få sjansen til å ta bilder av dyrene når de kommer ned til vannhullene, men enda en gang så blir vi snytt for denne opplevelsen. Det viser seg at de få vannhullene som finnes er tørket opp og dermed kommer det selvsagt ikke dyr dit heller. Men etter en times kjøring uten å ha sett annet en noen få Impalaer og Sebraer så kommer vi til et skogholt hvor en flokk på 8-12 giraffer beiter på trekronene. Vi stopper motoren og sitter lenge og ser på disse flotte og elegante dyrene. To av dem går rett på siden av bilen og vi kunne nesten strekke ut hånden og ta på dem fra vinduet. Siden vi ikke hadde sett hverken Løver eller andre farlige dyr så gikk vi ut av bilen og tok en liten fot-tur for å få tatt noen flere bilder av dem. Deretter kjørte vi videre til en planke-sti  for å få strukket litt på beina og sett litt på utsikten over et våt-lands ommeråde for deretter å setter oss i bilen og kjører tilbake til St.Lucia.

   Da Ron og jeg kom tilbake til St.Lucia så var murmel-dyrene fra ”Aurora” endelig våkne og klare til

å kjøre videre oppover kysten. Vi ønsket å se en ekte  Zulu-landsby, men det viste seg å være en ny turist-felle, så etter å ha tatt noen bilder av landsbyen og ”skuespillerene” kjørte vi avgårde for å finne et sted å overnatte. Vi fant et Backpakker sted som var billig og som lå tett ved en Cheetah (Geopard) park som drev med oppdrett av geoparder for deretter å sette dem ut i det fri. Samtidig tok de vare på dyr som ikke

ville kunne klare seg på egen hånd, på samme måte som parken på Borneo som tok vare på Orangutangene der. Aril valgte å bli igjen i ”Lodgen” for Backpakkere mens Ron,Andreas og  jeg kjørte 10 min nedover en grusvei til vi kom fram til Cheetah parken.

  

    Det viste seg at det ikke bare var Geoparder i denne parken men også flere typer kattedyr som hører til i den  Sør Afrikanske ”Bushen”.  Vi tok en guidet tur og det var interresant å høre hva guiden kunne fortelle om de forskjellige kattedyrene. Vi fikk sett både Serval,Afrikansk villkatt,Caracal, og noen flere kattedyr, men det mest
spennende var å få komme inn i en inhegning med to geoparder. Der fikk vi lov til å se og ta på geopardene uten at vi hadde et gjerde mellom oss og dyrene. Vi hadde en dyktig og engasjert guide som var flink til å fortelle og vi var alle tre enige om at det hadde vært en fin opplevelse å besøke parken.

Ron og geoparden

    

Andreas Olsen med geoparden

Undertegnede med geoparden
(Alle kommentarer om økende livvidde vil automatisk
bli slettet :-) Uansett så tror jeg at sjøluften har krympet buksa)

Buchbaby

    Etter at besøket i parken var over så kjørte vi tilbake til Lodgen hvor vi skulle overnatte. Der fikk vi servert en god middag og deretter slappet vi av med et slag biljard. Vi fikk forresten se noen morsomme dyr som heter ”Buchbaby” her, da det kom 3-4 av dem for å bli matet med bananer av personellet som jobbet på kjøkkenet. Disse dyrene er nattdyr og er derfor bare aktive etter mørkets

frembrudd.

      Neste morgen var vi tidlig oppe for vi hadde bestemt oss for å kjøre gjennom ”Wetland parken” igjen på vei hjem, slik at

Andreas og Aril skulle få sett noen flere giraffer.  (Vi hadde ikke sett så mange av dem i iMfolozi Game Park). Desverre så fikk vi ikke
sett noe til giraffene som Ron og jeg hadde sett så mange av dagen i forrveien,  dermed bar det tilbake til Richards Bay og båtene som ventet på oss mens regnet høljet ned.

    Selv synes jeg at det var en fin tur og jeg tror også de andre likte den. Vi fikk sett mange forskjellige dyr på nært hold og tatt mange fine bilder. Det var bare Leoparden vi ikke fikk sett av de 5 store og det må vi kunne si oss fornøyd med.

      

       Nå blir det for meg å vente på bankkortene og reservedelene før jeg fortsetter videre langs kysten av Sør Afrika. Sansynligvis blir ”Port Elisabet” den neste havnen jeg stopper i mendet er helt avhengig av hvor godt værvindu jeg får. Det kommer et godt værvindu i løpet av noen dager, men dette kan jeg ikke benytte meg av p.g.a kortene og reservedelene. Det er tre uker siden det forrige gode værvinduet, men jeg håper ikke at jeg må vente like lenge på det neste. Sommeren nærmer seg her nede og da skal det bli lengre mellomrom mellom lavtrykkene fra sør og dermed øker sjansen for gode værvinduer.  Forsto jeg gutta på Aurora så kommer de også til å bli liggende her en stund, for de venter på nye seil.

Ha en god dag.

Her er noen flere bilder fra Game Parkene

Vi traff på flere elefanter inne i parken

Tre glade seilere langt oppe på landjorda

Helmeteed Guineafugl

Andreas med en flodhest tann

 Aril med en elefant gjemt i buskene bak ham

Lørdag 29.11-14   

     Da er vi klar til å seile videre ned mot Durban. Med vi mener jeg gutta på Aurora og meg. Skipper og Reder Aril har fått sydd nye seil og jeg har etter 60 dagers mas på Skandiabanken, endelig mottatt nytt bank-kort. ( nå har jeg tilgang til pengene på kontoen min igjen :-)

      Jeg vurderte å vente på delene til tettingen på propell-akslingen, men slo det raskt fra meg når Ståle kunne fortelle at BUKH Dannmark skulle ha over 1000,- Nkr .+ moms for en helt enkel slange-stuss på ca 20 cm. BUKH er seg selv lik og jeg fortsetter å undre meg på hvordan de fremdeles kan ha kunder som kjøper motorene de produserer. Veldig gode motorer, men en ELENDIG servise og skyhøye priser på reserve/slite deler. Denne gangen brukte de ”bare” 4 uker på å komme opp med dette ”strålende” tibudet etter gjentatte purringer fra Ståle på BUKH- forhandleren i Oslo. I tillegg skulle de ha den nette summen av 300 Nkr + moms for  tre simmer-ringer som til sammenligning kostet 25 Nkr i Chile. Sukk...

      Fra nå av kommer vi til å ”hoppe” fra havn til havn rundt Sør Afrika og jeg regner med å være framme ved Cape Town rundt juletider dersom været tillater det. Vi vil få god hjelp av Agulhas strømmen den første delen ned til Port Elisabeth, men så avtar strømmen gradvis i styrke etterhvert som vi setter kursen vestover mot sørspissen av Afrika (kapp det gode håp) og opp til Cape Town. Deretter må jeg klargjøre båten og proviantere til den lange seilasen opp til Caribien via øya St.Helena hvor Napoleon satt fengslet. Denne seilasen er på ca 54 døgn og dermed den lengste på jordomseilingen. Heldigvis skal turen opp til ekvator  være behagelig med en stødig og mild passat-vind i ryggen, så får jeg se hvordan det blir å krysse stillebeltet for fjerde gang for deretter å seile opp til Caribien.

   Værvinduet som begynner i morgen tidlig ser så langt ut til å vare i omtrent to døgn og på den tiden regner vi med å komme oss greit ned til  Durban 

Thor

Ha det bra så lenge.

                             

                          Tirsdag 02.12-14 Richards Bay til Durban

Stig Arne er på vei inn til Durban kl. 08.30 UTC

       

     Seilasen ned hit ble ikke helt som forventet. Værmeldingene begynte å forandre seg rett etter att vi hadde sjekket ut på fredag og fortsatte å forandre seg fram til søndag. Innen vi skulle seile så hadde værvinduet begynt å lukke seg og siden vi egentlig hadde tenkt å gå til East London(345 Nm) så måtte vi forandre planene og bestemte oss for å seile til Durban istedenfor. Til Durban var det bare 85 Nm og dermed hadde vi rikelig tid til å rekke ned dit. Da vi seilte fra Richards Bay så satte vi kursen direkte mot 200 meters linjen (dybden)for å finne den berømmelige strømmen som setter sørover med en fart på opp til 5 Kn. Dessverre så fant vi aldri strømmen og vinden uteble, dermed ble det en del motorkjøring og for min del håndstyring hele veien ned til Durban (20 timer)

      Innseilingen til Durban var lett med godt merket seilingsled og gav oss ingen problemer. Vel inne i havnebassenget fant vi marinaen (Point Yate Club) og var heldige og fikk plass ved flytebryggen. Her kostet det 160 rand pr.døgn, men siden jeg hadde ligget gratis i Richards Bay i over en måned så tok jeg meg råd til å ligge ved bryggen istedenfor å anker.(Det var ingen som valgte å ligge på anker her)

     Point Yate Club ligger rett framfor et lite elveutløp midt inne i byen og det luktet ikke godt for å si det slik. Dermed ble ikke førsteinntrykket det beste, men det skulle vise seg å være en riktig trivelig marina med alle fasiliteter på land. Som besøkende får man 2 ukers gratis medlemskap og kan dermed bruke alle fasiliteter som marinaen har å tilby (Internett,mat,biljard,dusj toaletter osv.) Det hendte et par tre ganger at strømmen gikk mens vi var der men ellers fungerte alt.

    Derimot så ble vi litt skeptiske til selve byen Durban da det haglet med advarsler fra flere ansatte i marinaen om farene ved å gå rundt i byen til fots. Vi ble rådet til å ta taxi dersom vi ville bevege oss utenfor gjerdet til marinaen og for all del ikke gå ut om kvelden. Selvsagt så ble vi nysgjerrige på dette og bestemte oss for å gå ”undercower” og tok på oss slitte T-skjorter og gamle kortbokser ( avklippet dongeri-bukse for min del) og dermed bar det ut på byen. Andreas var vel den mest skeptiske da han hadde fått en telefonbeskjed om at en venninne av en venninne var blitt knivstukket for noen dager siden i relativt fredelige Richards Bay (Se hans litt fargerike innlegg som gjesteskribent litt lengre nede i bloggen J ) og hvordan ville det da være her hvor vi ble fortalt av daglig leder av marinaen om daglige kniv ran/mord og voldtekt av kvinner hvert tiende minutt ?? . 

      Vell.... turen rundt i sentrum ble fredelig og hvem som ble mest skremt av oss og innbyggerne er

jeg ikke sikker på, men vi ble iallefall fotfulgt av sikkerhetsvakter når vi var inne i diverse butikker da de var redde vi skulle stjele alt som var der. Etter noen flere runder på byen med turer til blant annet en flott strand-prommenad følte vi oss tryggere og slappet mer av og gledet oss over å kunne utforske enda en eksotisk by her i Sør Afrika. Om det var ”forkledningen” vår som hjalp vet jeg ikke men jeg opplevde aldri noen truende situasjoner mens vi var her. Folk var stort sett vennlige og hjelpsomme når jeg spurte dem om noe og var aldri truende mot meg. Selve Durban overrasket meg også med å være forholdsvis rein med ingen kloakk-lukt eller lignende i sentrum i alle fall. Kvaliteten på bygningene virket god med

Heldigvis var det ingen i bilen da veggen kom rasende ned

flere gamle erverdige bygg selv om vi kom over en bil som var totalt knust under murstein som hadde løsnet fra en høyblokk midt i sentrum. Vi besøkte også det Maritime museumet og det var morsomt å bli møtt av en harpun-kanon ved ingangen som var laget av kongsberg våpenfabrikk. Det viste seg at det har vært mange norske hvalfangere her i gamle dager og dette var nevnt ved flere av utstillings montrene.
       Jeg har nå bestilt et nytt storseil da det gamle (1,5 år) begynte å få flere små rifter i Dakron-duken. Nå vil jeg prøve en annen seilmaker (Ullman Sail), for nå synes jeg at Lee Sail har fått mange nok sjanser til å lage et storseil som holder mer enn to år. Normalt skal et seil ha en levetid på minst 10 år og dette er også minimum forventet levetid på Ullman Seilene er jeg blitt fortalt av representanten deres her i Durban. Det nye seilet vil bli sterkere enn det gamle og vil bli sydd med en spesialtråd som tåler sol ekstra godt. Lee Sail bruker duk som sannsynligvis er laget i Kina og denne er ikke av god nok kvalitet etter min erfaring. Ullman Seil lager seilene av duk produsert i Europa og denne er ifølge seilmakeren av mye bedre kvalitet. (Tiden vil vise om dette stemmer),

     Jeg kommer til å seile videre langs kysten av Sør Afrika med det gamle stor-seilet for deretter å hente det nye seilet i Cape Town før jeg seiler opp til Caribien via St. Helena. Dersom jeg får tid senere, så vil jeg skrive litt om hvordan det er her i Durban
Ha en god dag.

   Ps. Jeg planlegger å skrive et innlegg etter endt jordomseiling angående hvilket båt-utstyr som har fungert godt ombord og hva som ikke har vært av god nok kvalitet.

  03.12-14 Innlegg fra Durban av gjesteskribent Andreas R Olsen.

Tiden er kommet for å utforske Durban. Snakker med folk på marinaen om sikkerhet. Hvor vi bør gå, og hvilke områder vi bør unngå. Det blir satt mange kryss i kartet over områder vi ikke bør gå i. Rådene vi får er å ikke gå alene, og ikke gå ute når det er mørkt.
Aril, Stig og Andreas gjør seg klare til å gå ut. Vi tar på oss utslitte og skitne klær for å ikke skille oss ut. Klokker, telefoner og lommebøker legges igjen i båten.

Vi vandrer gatelangs og ser på livet. Later som vi går målrettet fremover, slik at vi ikke ser ut som turister. Det er ikke mange hvite som går ute på gata. Nesten bare svarte, de fleste er velkledde, men en og annen ser ut som han ikke eier mer enn han står og går i.
 Vi får overraskende lite oppmerksomhet, så taktikken vår fungerer på et slags vis.
Vi gikk inn i en dagligvarebutikk for å handle noe å drikke. Der var det en security vakt som synes vi så litt mistenkelige ut. Spesielt Stig som ser ut som en liten banditt, der han gikk med avklipte olabukser, slitne sandaler, t-skjorte med oljeflekker, og en velbrukt caps på toppen. Security vakten fulgte etter oss hele veien ut av butikken for å passe på at vi ikke stjal noe...

Langs veien ser vi en interessant bygning, og vi diskuterer hva slags bygning dette er. Det går ikke mange sekunder før Stig huker tak i ei svart dame og spør. Hun studerer Stig nøye. Sakte beveger hun blikket opp og ned. Avslutter med å se Stig i øynene, og går videre uten å si ett ord. Om det var mannen eller klærne hun dømte etter er ikke godt å si.

Etter en stund kommer vi ut av sentrum og mot strandpromenaden. Her ser vi flere hvite folk. Her går
svarte og hvite om hverandre, bader, soler seg og spiser is. Virker ganske så fredelig. Vi går innom et sted å spiser en burger, før vi vandrer tilbake til båtene.
På vei tilbake ser vi noen svarte som kommer gående mot oss. På avstand ser vi at de sjekker bilene langs veien, for å se om noen dører står åpne.
Stig forbereder oss på det verste. Stig sier han skal ta seg av han til høyre, og sier at Andreas skal ta han til venstre, og Aril han i midten. Vi ser på hverandre, og Stig ser ut som han vet hva han snakker om.
Avstanden mellom oss og de svarte minker. De er 30 meter unna, 20 meter, 10 meter. De stirrer på oss, og sjekker oss ut. Noen sekunder senere er de passert oss, og godt bak oss. Snur oss rundt og ser de fortsetter videre. Stig er fornøyd med situasjonen, og sier at "forkledningen" våres fungerte etter hensikten.
Kort tid etter er vi innenfor porten i den trygge yacht klubben, og vi er i sikkerhet

Andreas Olsen
Fokkeslask
S/Y Aurora

Lørdag 06.12-14

    Da er vi klare til å seile videre i morgen og vi regner med å komme oss ned til East London i løpet av et par dager. Da kommer det et lavtrykk opp langs kysten og vi bør innen den tiden ligge trygt i havn. Oppholdet her i Durban har vært interessant og spennende og selv om innlegget til Andreas er litt fargerikt fortalt, så er det en dypereliggende sannhet i historien om hvordan det er her i byen. Jeg har tatt noen få bilder i dag som jeg vil legge ut senere, men p.g.a forholdene her så kunne jeg ikke ta opp kameraet å knipse ivei slik jeg pleier å gjøre. Jeg vil se om jeg kan få skrevet noe mer om oppholdet når jeg kommer fram til East London

Ha en god dag

                                   

                             Mandag 08.12-14 Durban til East London

http://www.marinetraffic.com/ais/details/ships/257920230

Ankom East London den 8. desember, 2014

                 

Strandpromenaden i East London

       Nå har jeg vært her i East London noen dager og det er vel på tide å skrive litt I bloggen igjen. Seilasen ned hit gikk bedre en den mellom Richards Bay og Durban. Denne gangen fikk vi både vind og  strøm på deler av distansen og dermed så slapp jeg å håndstyre hele tiden. Da vi forlot Durban så visste vi at det ikke ville være mye vind til å begynne med, men etter 5-6 timer kom vinden og jeg kunne koble til vindroret. Strømmen fant vi også men vi måtte ut til 400 meters dybdelinjen før vi for alvor fikk hjelp av den, men da gikk den til gjengjeld med 4 knop og dermed holdt vi en fart på 10 kn i nesten ett døgn. Deretter forsvant strømmen og via VHF,n forsto jeg på Aril at det skulle begynne å blåse 30 knop seinere på kvelden. Jeg kjørte derfor motoren en del for å rekke inn i havnen før det skulle begynne å blåse opp, for jeg hadde sjekket tidevanns-tabellen og den opplyste at vi ville få mot-strøm når vi skulle seilte inn mellom bølge-bryterne til East London. Jeg var litt spent på om mot-strømmen sammen med 30 knops vind i ryggen ville lage problemer med brytende bølger i innseilingen, men dette gikk helt fint. I ettertid så forstod jeg at Aril sa at det ville blåse 30 knop i kastene, men at det bare skulle blåse 20 knop jevn vind. Alt i alt så gikk turen ned hit veldig fint og det eneste uhellet var at ”Aurora” fikk knekt to av sleidene som holder storseilet fast til masten. Dette var litt kjedeligt siden seilet var helt nytt og bare hadde vært i bruk fra Richards Bay.

     Når jeg snakker om seil så må jeg få nevne at jeg sendte en e-post til Lee Sail angående det ett år gamle stor-seilet mitt som jeg ikke var fornøyd med. Svaret jeg fikk fra dem var at de skulle lage et nytt stor-seil til meg av den beste dakron duken de hadde og at det denne gangen skulle være i en enda kraftigere utgave. Denne Dakron-duken var laget for båter som seilte i utsatte strøk over lengre tid og dermed mener de at problemet skulle være løst. Det beste av alt var at de skulle ta alle omkostninger med å lage ett nytt seil og at det dermed ikke skulle koste meg noen ting. De kunne også fortelle meg at de hadde skiftet leverandør av seil-tråd for to år siden og at jeg dermed ikke ville få det samme problemet som jeg hadde med min gamle fokk. ALL HONNØR TIL ”LEE SAIL”. Det eneste kjedelige er at jeg allerede har bestilt og betalt for et nytt stor-seil fra ”Ullman Seil” og dette kostet meg 8000,- Nkr så nå har jeg to nye storseil. 

                  East London er ganske forskjellig sammenlignet med Durban. Det er mye mer ”gate salg” og det virker som menneskene her har mindre å rutte med. Det er mye mere søppel i gatene men det lukter ikke kloakk og det er jo bra med tanke på renslighet. Det finnes en del moderne byggninger i byen, men det er den gammel bebyggelse som preger bybildet. Folk virke høflige og smilet er ikke langt unna. Gatebildet virker kaotisk med alle salgsbodene på fortauet, men dette er jo bare eksotisk for en fra det velregulerte Norge.

Da jeg gikk en tur rundt i byen så kom jeg over denne frisørsalongen som holdt til i en container :-) Jeg kom også forbi en Super spar butikk som hadde et godt utvalg av varer. Faktisk så er det flere slike store supermarkeder rundt i byen

     

Skarv ombord i en heller nedslitt jolle ved marinaen.

       Det er ikke så mange moringer her, så gjester må ofte ligge på anker. Jeg selv lå på anker i fem dager, men så måtte jeg legge meg utenpå en annen seilbåt som lå til kai p.g.a et større skip som trengte plass til å snu. Siden det lå seks andre båter på anker her når jeg kom så måtte noen av oss legge oss på anker i et omeråde som er beregnet som ”snuplass” for større skip siden det ikke var plass til å ankre andre steder.

   

     




 I går så valgte Andreas og jeg å ta oss en jolle tur oppover i elva. Der kom vi forbi noen unge gutter som gikk igjennom et manndoms-ritual. Etter omskjæring skal de leve av naturen i seks uker før de får vende hjem igjen og det var en slik gruppe på fire personer vi så inne på elvebredden. Deretter fortsatte vi innover elven til den gjorde en sving hvor flere unger badet med 1,5 liters plastflasker som ”svømme-veste”.  Vi hadde nå kommet et godt stykke innover og bestemte oss for å snu.

 På veien ut til havna igjen så vi noen klippegrevlinger, jeg tror de ble kalt ”Dassier” eller noe lignende på Afrikansk.

Det var alt for denne gang.

Lørdag 13.12-14

     Også i dag valgte Andreas og jeg å dra innover elva for å utforske litt mere av den. Etter å ha passert det stedet som vi snudde ved sist gang, så fortsatte vi innover for å finne ut hva som ventet oss rundt neste sving. Det første vi la merke til var en Kingfisher som satt inne på elvebredden, noen senere så vi reder i sivet som tilhørte de etter hvert så kjente gule veverfuglene. Etter å ha studert disse en stund så  dreiv vi videre innover og til slutt kom vi ikke lengre med jolla. Dermed fortøyde vi denne og fortsatte til fots mens vi hoppet fra stein til stein oppover i elva. Til slutt kom vi ikke lengre til fots heller og vi

Lengre opp kom vi ikke med jolla

tok oss en hvil i solsteiken midt i elva før vi retunerte til jolla som lå og ventet på oss lengre nede.  Mens vi putret oss nedover så vi en stor ørn som lettet fra et tre oppe i fjellsiden, deretter fikk vi sett flere klippegrevlinger med unger liggende å sole seg på steinene langsetter elvebredden. Vi så også igjen de unge guttene som vi så på den forrige turen før vi igjen fortøyde jolla til skutesiden av Snorre Viking etter nokk en flott formiddag.

Det er slitsomt å være oppdager i Sør Afrika

Små klippegrevlinger som soler seg

Mandag 15.12-14

       I dag sjekket jeg ut fra East London og seiler videre til Port Elizabeth i morgen tidlig, Dette er bare en seilas på 130 Nm og vil ta meg ca 24 timer. Også denne gangen får jeg følge med Aurora. Det er meldt om ingen eller lite vind så det blir nok mest motorseilas.

Ps:

       Jeg fikk i dag en melding om at Christine og Christian på båten THOR hadde fått dårlig vær sør for Madagaskar på vei fra Reunion til Richards Bay  og en bølge hadde slått dem helt ned "knockdown". Dermed hadde de mistet et sol-panel, fått delvis ødelagt overbygget og knekt noen flere rekkestøtter. De hadde også tatt inn en del vann, men ingen av dem var kommet til skade. Nå var de kommet trykt fram til Richards Bay og skulle hvile ut før de skulle begynne på reparasjons arbeidet. 

         Tirsdag 16. desember, 2014  East London til Port Elizabeth

Stig Arne forlot East London rundt klokken 06 i dag morges.

Onsdag 17. desember, 2014

Stig Arne ankom Port Elisabeth i dag morges etter ca 26 timers seilas.

    Hei, jeg kom fram hit til Port Elizabeth etter en ganske begivenhets løs motor-seilas. Jeg fikk sett en del delfiner på vei ut fra East London og jeg fikk også sett en hval med en unge rett før innseilingen til Port Elizabeth. Aril på Aurora fortalte om en flott opplevelse da han fikk sett en hel del delfiner svømme nær båten mens morilden lyste opp rundt dem i natt. De har forresten fått litt problemer med høyt oljetrykk på motoren (BUKH) og satser på at det er tett oljefilter som er årsaken til dette. Det er også oppstått en lekkasje rundt oljeavtappings-pluggen, men det er svært trangt i motorrommet og vanskelig å komme til for å utbedre dette.

    

        Ellers så ble det litt lange timer i natt da det ikke var vind nok til at vindroret kunne styre. Dermed ble det håndstyring hele veien (28 timer) og jeg er nå ganske trøtt og skal legge meg snart. Det ser ikke ut til at det kommer noe nytt vær-vindu med det første, så kanskje må vi bli her til etter julaften ?. Egentlig hadde vi håpet på å komme oss til "Knysna" til Jul, for det skal etter sigende være et flott sted å besøke. Men dersom vi skal kunne besøke denne natur havnen så må værmeldingene være tilnærmet perfekte for innløpet skal være ganske krevende å slippe igjennom. Dersom dette ikke er mulig så vil vi kunne seile videre til Mossel Bay som bare ligger 40 Nm lengre vest for Knysna. 

     Men nå skal vi først utforske Port Elizabeth og se hva denne byen har å by på, men det får vente til i morgen. Gjesssp.

Ha en god natt

Lørdag 20.12-14

Fyrtårnet på Cape Recife

    På Torsdag så tok Andreas og jeg en tur mens Aril skulle prøve å få skikk på motoren sin. Vi bestemte oss da for å gå en tur ut til fyrtårnet på Cape Recife som ligger ca 10 kilometer fra havnen. Vi hadde tatt på oss den vanlige ”Kamuflasjen” men jeg lurer på om jeg hadde overdrevet da vakten i porten inn til havnen så nøye på meg og spurte hva som skjer? Jeg forklarte hensikten med forkledningen, hvoretter han smiler og slipper oss ut. På vei ut til fyrtårnet ville vi også besøke et sted hvor de redder skadet sjøfugl og deretter setter dem ut i det fri igjen. Mens vi rusler langs veien ser vi flere flotte badestrender og vi passerer også et sted som kalles ”Boardwalk” som er et lite forlystelses senter med tilbud både til liten og stor.

     Når vi har kommet halvveis ut til Fyrtårnet forandrer omgivelsene seg. Det blir slutt på bebyggelsen og veien går inn i Cape Recife Natur Reserve hvor også SAMREC senteret for sjøfugl ligger. Selve senteret blir en liten skuffelse da det bare befinner seg 10-15 eksemplarer av typen ”Sør Afrikansk Pingvin” der i tillegg til en sule og en skarv. Det er en kolonien med Pingviner på en liten øy ute i bukten her (Algoa Bay), men vi har ikke sett noen til dem selv om dette skal være den største kolonien av disse pingvinene i hele Sør Afrika. Når jeg spør en av de ansatte om dette så svarer hun at pingvinene sjeldent kommer inn på strendene, men dette kan man oppleve i Fals Bay (Simon,s Town) som jo er den havnen jeg har tenkt å ha som siste stopp før over-seilingen til Karibien. Der skal man til gjengjeld kunne oppleve at pingvinene kommer å napper deg i føttene dersom du setter deg ned på stranden. Å oppleve noe slikt har jeg hatt som en drøm siden jeg forlot Norge, så kansje får jeg oppfylt drømmen i Fals Bay siden jeg ikke fikk sjansen til å gjøre dette i Sør Amerika.

    Etter å ha besøkt senteret så fortsetter vi utover mot Cape Recife og vi har ikke gått langt før vi ser en Mungo som sitter på bakbeina i veikanten. Mungoene er vel mest kjent for sin evne til å drepe slanger. De er ikke immun mot slangegiften men de har en lynrask refleks som gjør at de unngår å bli bitt av dem. Denne Mungoen virker ikke redd i det hele tatt og vi kommer ganske nær den før den små hopper bortover veien rett forbi der vi står.

     

                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                              Etter å ha gått en stund så åpner landskapet seg opp og vi kan se fyrtårnet i enden av veien. Det ligger ute på en strand med klipper utenfor som bølgene bryter mot. Vi går helt ut til klippene og setter oss ned og slapper av og gir føttene en velfortjent hvil. Ikke det at jeg er sliten, men føttene er ikke vant til å gå så langt i sandaler og dermed merker jeg at jeg holder på å få vannblemmer der hvor stroppen på sandalene presser mot tærne. Vi blir sittende å se på at bølgene bryter mot klippene en god stund før vi reiser oss og vender nesen hjemover mot havna igjen.

 

    På veien tilbake bestemmer oss for å stoppe ved ”Borderwalk” for å spise litt og samtidig se på et fontene show som skulle starte kl: 20.00. Mens vi venter på at dette skal begynne bestemmer vi oss for å besøke et Casino . Andreas og jeg har aldri vært på et Casino før, så vi er spendt på hvordan det er der.Heldigvis slipper vakten oss inn på tross av ”forkledningen”vår men vi blir skuffet over hvordan det ser ut innvendig. Vi hadde jo sett ”James Bond” filmene og hadde gjort oss opp en formening om hvordan det skulle se ut innvendig, men her var det ingen damer i lekre kjoler eller menn i smoking. Stort sett besto hallene av spillautomater av typen enarmede banditter og framfor disse satt middelaldrende og eldre mennesker med et tomt blikk og stirret på blinkende tall og vi gikk derfor skuffet ut igjen.

Spesielt lille tåen fikk en lei vann-blemme 

    Skuffet ble vi også av fontene showet og dermed tuslet vi hjem igjen mens jeg værket mer og mer på tærne og vannblemmene fikk utvikle seg fritt.

P.s     Oljetrykket på motoren til Aurora viste seg å være i orden. Etter litt rådslagning kjøpte Aril en manuell oljetrykk måler og den viste at olje trykket var normalt. Dermed må det ha vært enten føleren i motoren det var noe galt med eller en instrument feil. 

Ha en god dag.

Fredag 26.12-14  

                                                    GOD JUL alle sammen.

    Ja nå er jula overstått og det er på tide å seile videre i morgen. Andreas har nå mønstret av Aurora for å utforske Afrika og Aril er dermed blitt solo-seiler igjen. Neste stopp blir enten Mossel bay eller Simons Town (Fals Bay). Siden seilet jeg har bestilt ikke kan leveres før jule/nyttårs-ferien er over den 05.12-14, så velger jeg muligens å stoppe i Mossel bay noen dager sammen med Aril mens jeg venter på at seilet skal bli ferdig og at det skal bli bedre plass i havnen i Simons Town.

   Andreas og jeg besøkte en liten ”Game Park” for noen dager siden og dette ble en fin tur. Først så hoppet vi på feil buss og etter å ha kommet halveis til parken måtte vi ta bussen tilbake til sentrum for å komme oss på den bussen som kjørte forbi avkjørselen til parken. Når vi kom dit så måtte vi gå en liten kilometer til inngangen av selve parken. Der fikk vi haik med bestyreren, slik at vi kom oss til selve Lodgen. Deretter så tok vi en guided tur rundt i parken og fikk sett flere dyr på nært hold. Også denne gangen var det bestyreren av parken som kjørte oss rundt i

en stor  åpen Rang Rover og hun var forresten en ung dame på rundt 30 år. Hun satt inne med en hel del informasjon om historien til selve parken og om de forskjellige dyrene og dette gjorde turen mer interessant.

 Her er noen flere bilder fra parken:

  

Den tre år gammel "Toro Grøt,n" smakte godt den.

           (fra høyre: Aril-Andreas og undertegnede)

Ellers så har vi som før nevnt feiret jul og på julaften kl: 10.00 serverte undertegnede  ”Toro
grøt” som egentlig var utgått på dato for tre år siden, men den smakte fremdeles riktig godt. Deretter samlet alle langtur-seilerene (ti båter) seg i Yate klubben om kvelden for å lage grillmat. Siden det var en del seilere som kom fra land som feirer første juledag istedenfor jule-aften så gjentok vi det hele neste kveld.

Det var alt jeg hadde å fortelle om fra Port Elizabeth, ha en god dag.

Lørdag 27. desember 2014  

Lagt inn av Bernt Olaf

Stig Arne seilte ut fra Port Elizabeth i dag tidlig

Mandag 29. desember, 2014

Stig Arne er ca 12 timer unna Simon's Town dersom han fortsetter med samme fart som nå.

Tirsdag 30. desember, 2014

Da kom Stig Arne frem til Simon's Town litt over kl. 13.00 UTC

                                     

31.12-14 Simons Town 

    

                                                GODT NYTT ÅR ALLE SAMMEN

    Seilasen hit fra Port Elizabeth gikk ganske greit. Jeg hadde 12 timer hvor det var vindstille men ellers så blåste det nok til at vindroret kunne styre båten og jeg kunne sove de vanlige 20 min. mellom hver utkikk etter andre båter.

       Jeg fikk sett mange seler i havet som lå og sov på ryggen med luffene opp i lufta. Noen ganger bråvåknet de når Snorre Viking kom for nærme og da forsvant de med et plask ned i havet for så å dukke forvirret opp bak båten når jeg hadde passert.  

      Egentlig hadde jeg tenkt å stoppe i Mossel Bay, men da jeg lastet ned en ny værmelding rett før jeg kom dit så var denne så god at jeg bestemte meg for å seile direkte hit. Også denne gangen hadde jeg følge av den Norske båten Aurora, men nå var Aril blitt soloseiler etter at Andreas valgte å bli igjen i Port Elizabeth for deretter å ville utforske flere land i Afrika (Namibia o.s.v....).

    Jeg var som sagt heldig med været og vinden kom bare etter noen få timers motor- gange fra Port Elizabeth. Etter 27 timer forsvant vinden akkurat som gribb-filene varslet, men den kom tilbake etter 12 timer og deretter blåste det mellom 12-20 knop og jeg kunne seile resten av strekket med hjelp av vindroret.
      Da jeg kom til Fals Bay (hvor Simons Town ligger) så begynte det å blåse opp og innen jeg var kommet inn hit så var vindkastene oppe i 40-45 kn. Jeg kontaktet Aril på VHF,n (han seiler fortere enn meg) og han kunne opplyse om at alt var fullt og at jeg kansje måtte legge meg på anker. Da jeg noen timer senere kalte opp FBYC så sa de at det var en plass ledig og at de kunne hjelpe meg inn i marinaen med en liten slepebåt. Det blåste da så sterkt at når jeg lå med bakenden opp mot vinden med nesten full fart bakover med motoren, så hendte det at båten ikke kunne holde seg stille men blåste med vinden til vindkastet gav seg seg. 

    Det var trangt å komme seg inn i båsen og jeg var ikke sikker på om det ville gå da ”slepebåten” viste seg å bare ha en 25 HK påhengsmotor og den ved første forsøk ikke engang greide å slepe meg baklengs inn i marinaen som først planlagt. Dermed ble løsningen at jeg gikk med god fart forover for å beholde styringen når vindkastene kom rett i siden på båten og rett før jeg kom til den anviste båsen så bakker jeg for full motor og bakenden på båten svinger seg elegant opp mot vinden og plassen jeg hadde fått anvist. Der sto det 4 staute karer som delvis dro meg baklengs inn i båsen mens ”slepebåten” med full kraft på de 25 hestene holdt meg stille sidelengs . Dermed var jeg på plass og jeg kunne slappe av og slippe å gå ankervakt i hele natt.

    Da jeg sjekket inn i dag tidlig fortalte de meg at plassen jeg lå på tilhørte en båt som var på land for å stoffe bunnen på nytt og at den skulle settes på vannet igjen i morgen og at jeg da måtte flytte meg. Heldigvis for meg er det en båt i båsen rett ved siden av som skal seile videre til Cape Town  (vinden skal roe seg ned til i morgen) og dermed trenger de bare å forhale meg over til denne båsen. Akkurat nå så blåser det ”hunder og katter” her og jeg kjenner at masten vibrerer når de sterkeste vindkastene treffer den.

     Det koster ca. 180 rand å ligge inne i marinaen pr. døgn og det er ca. 90 Norske kroner. Det synes jeg er litt dyrt, men det er verdt når jeg da kan forlate båten uten å bekymre meg for hvordan det går med den dersom det blåser opp mens jeg er borte. Inkludert i denne prisen er alle fasilitetene i marinaen som internett, dusj, toaletter, bar .... o.s.v

     Jeg kommer til å bli her i ca 14 dager til ARC deltakerne har seilt videre fra Cape Town og ut til øya St Helena (10 januar)   Der skal ARC flåten ligge i tre dager og kommer sannsynligvis til å bruke alle de 25 moringene som er der.  Jeg kommer da til å komme fram dit rett etter at de har seilt videre oppover mot Karibien og dermed vil det forhåpentligvis være en ledig plass til meg der.

    Egentlig hadde jeg tenkt å legge ut et bilde av en Pingvin på toppen av dette innlegget, men da jeg i dag besøkte” Pingvin stranden” jeg hadde lest om i en annen blogg, så viste det seg at det var flere mennesker (turister) som så på Pingvinene enn det var Pingviner som så på turistene. Jeg trodde at denne stranden var et øde sted hvor jeg kunne rusle rundt på egen hånd, men der tok jeg dessverre grundig feil. Da jeg snakket med en ”Parkvokter” så kunne han opplyse om at det nesten ikke hadde vært pingviner her siden September. Jeg planlegger å besøke stranden igjen så snart fellesferien er over her nede,(6 januar). Da kan jeg kansje kan få sett de få Pingvinene som fremdeles befinner seg her i fred og ro, uten en masse mennesker rundt meg. Da skal jeg se om jeg kan få lagt ut noen bilder av dem her i bloggen.

     

      Planen nå er å forberede turen opp til Karibien: kjøpe inn mat, diesel,få det nye stor-seilet levert og sette på lapper på det gamle,skifte motorolje med filter og dieselfilter, skifte sink-anode på motoren, skifte simmer-ringer på propell-akselen (dersom det er mulig å få båten på land), kjøpe reserve-tau til vindroret, se om jeg kan få skiftet fra windows 8 til windows 7 på reserve pc.n, da windows 8 har en minnelekkasje som gjør pc.n veldig treg. Sjekke om det er problemer med mikrofonen på VHF,n siden andre seilere ”klager” på at de ikke hører meg skikkelig både på kort og lengre avstand, og til slutt litt vedlikehold på båten. De neste 14 dagene kommer nok til å fly avgårde og jeg ønsker jo også å få sett meg litt rundt om når jeg først er her (Cap det gode håp o.s.v..)

     Nå får jeg komme meg opp til klubb-huset, for nå skal vi feire nytt-år 2015. 

Ha et godt nytt år alle sammen.

Torsdag 01.01-15   En merkelig og utrolig historie.

    

      I går så samlet langtur-seilerne seg utenfor klubbhuset til marinaen for å feire nyttår og der traff jeg en svensk pensjonert soloseiler som jeg møtte i Richards Bay for en tid tilbake. Vi ble sittende og snakke sammen utover kvelden og du vil ikke tro hva som kom fram i den samtalen.

      Vi satt og mimret om seiling i Norge for han hadde seilt flere ganger langs Norskekysten. Jeg nevnte at Espevær var en flott havn å besøke og han fortalte da at der hadde han vært tidligere for ca 16 år siden. Han fortalte at han på den tiden seilte en liten båt uten motor og hadde da vært innom Espevær med denne båten et par ganger. Langt bak i hjernen min kom det krypende opp en opplevelse jeg hadde hatt på Espevær for lenge siden. Dette minnet var om en liten seilbåt hvor eieren ombord var en svensk lærer som  jeg hadde invitert ombord i Snorre Viking.  Grunnen til at jeg husket denne episoden for 16 år tilbake var at da denne svensken skulle forlate havnen i Espevær så var det helt vindstille og jeg lurte på hvordan han skulle klare å komme seg ut av havnen. Han grep da fatt i storbommen og vrikket storseilet fram og tilbake for å få båten til å bevege seg gjennom vannet for heller ikke denne svensken hadde motor ombord.

       Vel... jeg tenkte ikke mer på dette før svensken fortalte at han også var en pensjonert lærer. Jeg undret meg litt over dette men slo raskt tanken fra meg, men så nevnte han videre at han hadde sett en lignende båt som min på Espevær den gangen for lenge siden og lurte på om det var mange slike båter på vestlandet?  Da ble jeg litt mere undrende og det var da han fortalte meg en utrolig historie. Han fortalte at han hadde besøkt denne Colin Archer skøyta og at den ”unge” eieren hadde fortalt han om et uhell han hadde hatt utenfor Marstein Fyr året før hvor han hadde fått storbommen i hode og hadde fått et stort kutt i hodeskallen på grunn av dette. Det var da jeg brøt inn i fortellingen hans og viste han et arr jeg fremdeles har i hodeskallen og sa at det var ikke bommen jeg fikk i hodet som laget kuttet, men at det var skipsklokken på mesan masten som forårsaket dette. Han ble da stille før smilet brøt fram på leppene hans og han forsto at det var meg han hadde truffet på Espevær for snart 16 år siden. Deretter ble vi sittende å snakke sammen til seint på natten.

     Tenk at etter 16 år og etter bare et kort møte på Espevær så husket vi dette og nå møttes vi her i Sør Afrika hvor vi begge to er i ferd med å avslutte en ”jorden rundt alene” seilas hvor også han hadde seilt rundt Cape Horn. Hvor stor sjanse er det for at noe slikt kan skje og hvordan kunne det ha seg at vi begge to husket dette møtet som bare varte noen få timer? Jeg sier alltid at jeg har en ”teflon” hjerne og at jeg aldri husker navn, men hvorfor husket jeg denne ubetydelige hendelsen som skjedde for hele 16 år siden?.

    Verden er merkelig og hjernen min slutter aldri å overraske meg.

Søndag 11.01.15

     Jeg får vel skrive litt igjen siden noen har lurt på om det er ”liv” i meg. Dagene her har stort sett gått med til klargjøring til seilasen videre opp til Karibien. Jeg har nå fått orden på det meste og mangler bare litt mat før jeg er klar til å seile videre. Jeg har fått det nye seilet, nytt tau til vindroret, fylt diesel, fylt opp vanntankene,skiftet motorolje,gearolje,oljefilter, dieselfilter,renset dieseltanken og vannutskilleren,skiftet fra windows 8 til windows 7 på reserve pc,n, prøvd å få reparert VHF.n men dette lot seg ikke gjøre innen rimelig tid, og sist men ikke minst hatt båten på land og skiftet simmer-ringer i pakkboksen.

          Dette med skifte av simmer-ringer ble en liten nedtur da det viste seg at de ”garantert” rustfrie ringene ikke var rustfrie. Jeg oppdaget ikke dette før båten var på land og da var det for seint å få fatt i nye. Jeg tenkte ikke på at det ikke var rustfrie fjærer i simmer-ringene før jeg oppdaget at fjæren i den ene av de  gamle simmer-ringen som vender mot sjøvannet var totalt opp-rustet etter ca 8 måneder.  Jeg var blitt garantert av importøren av de nye ringene at de var rustfrie og tenkte ikke tanken på at dette ikke stemte før jeg så at den gamle var rustet opp. Jeg fant da for sikkerhets skyld fram en magnet og dermed kunne jeg fastslå at de nye ringene heller ikke hadde rustfrie fjærer. Jeg valgte da å fylle simmer-ringene opp med lagerfett og snudde den ringen som vendte mot salt-vannet, slik at fjæren vendte bort fra sjøvannet. Jeg håper dermed at det vil ta lengre tid før den ruster opp. Fjærene i de to andre simmer-ringene vender inn mot oljen inne i pakkboksen og disse var ikke rustet i det hele tatt heldigvis. Selvfølgelig vet jeg at fjæren egentlig skal vende mot saltvannet, men dette er det eneste jeg kan gjøre for å prøve å unngå at den ruster. (Det holder vel til jeg er hjemme igjen).

    Ellers så har Aril og jeg tatt oss et par tog turer inn til Cape Town, men vi ble ikke så imponert over byen. Gatene var rene og pene men siden mange av bygningene i sentrum er kontorbygninger så var det ganske dødt der. Eneste stedet det var mye liv var på kaien midt i sentrum som lignet på ”Akers Brygge”, men der var det så mange turister at vi valgte å gå videre. Senere fant vi fram til en gågate og her var det litt mer aktivitet med salg av alt fra frukt og grønnsaker til diverse suvinirer, men intrykket forble en litt kjedelig by. Vi hadde egentlig tenkt å ta en tur opp på Tabel Montain, men tiden flyr og vi har ikke rukket å gjøre det enda.

        Selve ”Simons Town” er et trivelig lite sted hvor det ikke skjer så mye. Her er flere gamle bygninger langs hovedgaten som går rett gjennom byen. Stedet har et typisk ”sommer-preg” med mange suvenir butikker og restauranter. Det er en avslappet atmosfære her og selv om det er mange besøkende fra Cape Town så er det ikke noe stress å se. Det går et tog inn til Cape Town en til to ganger i timen og turen dit tar ca 1 time. Du kan også ta dette toget til ”Fish Hoek” og det tar bare 10 minutter,  men jeg synes det er morsommere å ta en av de lokale ”bussene”.  I Fish Hoek er det to-tre større kjøpesenter hvor du får tak i det meste av det du trenger av mat til den videre seilasen. Maten på restaurantene er dyrere her i Simons Town enn den var i Richards Bay, men en god middag får du fremdeles til under 100 rand (60 Nkr).

Cape of good hope

  

      I går mens Aril og jeg satt i og spiste i marinaen sin kafe, så dukket eierne av båten ”Nie Hassle”opp og de invitert oss med på en bil tur ut til Cape Point. Dette ble en fin tur hvor vi fikk sett selve ”Cape of good hope” og fyret ute på ”Cape point” klippen. Dermed fikk vi en fin avveksling fra forberedelsene på den videre seilasen.

   I morgen får Aril besøk av noen riggere for å skifte alle wirene på riggen til Aurora. Jeg selv kommer til å dra til ”Fich Hoek” for å handle inn litt mer mat og for å kjøpe noen diesel filter. Jeg har begynt å se etter et vær-vindu og kanskje kommer jeg til å seile videre på Fredag. Da kommer jeg sannsynligvis til å seile opp til St Helena som ligger omtrent 14-20 dagers seilas fra her jeg er nå (avhengig av vinden). Akkurat nå blåser det friskt fra sør og så lenge vinden kommer fra den retningen så kommer jeg meg ikke ut av Fals Bay. Dermed må jeg vente på et opphold mellom høytrykkene, slik at det er tilnærmet vindstille når jeg seiler rundt neset på Kapp det gode håp.

Her er noen flere bilder

Cape Point

Aril klar for kamp med "Cape of good hope"

Her ser du "Fish Hoek" i bakgrunnen

Ha en god dag.

Torsdag 15.01-15

      I går kveld tok jeg meg en tur for å se på pingvinene og denne gangen var det ikke noen turister

der i det hele tatt. Jeg hadde spurt en lokal-kjent om det var mulig å få sett pingviner på nært hold uten for mange andre rundt meg og han opplyste da at jeg kunne gå til et svaberg som det ofte var pingviner på og som det normalt ikke var andre som besøkte. Jeg tok derfor sykkelen og dro dit han hadde anbefalt og der fikk jeg være helt alene sammen med et 30 talls pingviner. Klokken var rundt 17.00 og sola var i ferd med å gå ned da jeg kom fram dit og jeg fikk et par timer til å ta bilder og å studere disse morsomme fuglene i fred og ro

før lyset forsvant. Jeg kunne komme ganske nær dem uten at de flyttet seg og de vendte seg ganske fort til at jeg var der. På slutten så gikk de bare noen meter unna meg uten å bry seg om at jeg satt der og tok bilder. Etter to flotte timer tuslet jeg tilbake til sykkelen og returnerte til båten etter en stille og fin kveld på svabergene ut mot Fals Bay.

Her er noen flere bilder og en liten video-snutt av pingvinene:

Fredag 16. januar, 2015

Lagt inn av Bernt Olaf

Stig Arne forlot Simon's Town rundt klokka 18.00.
På  bildet nedenfor ser vi hvor langt han var kommet etter ca en time.

Lørdag 17.01-15 Simons Town til Cape Town

     I går så jeg på værmeldingene og bestemte meg for å flytte opp hit til Cape Town (12 timer). Egentlig trivdes jeg godt i Simons Town men siden det kan ta flere dager før man finner et passende vær-vindu for å runde ”Cape of good hope” og visumet mitt går ut 26.01-15 så bestemte jeg meg altså for å seile opp hit. Selve turen ble ganske humpete siden det ikke var noe særlig vind og bølgehøyden  kom opp i 6 meter. Men nå er jeg her og skal gjøre de siste innkjøpene før jeg seiler opp til St Helena. Jeg seiler sannsynligvis videre i slutten av uken og håper på at jeg får brukbart med vind da.

    Jeg skal se om jeg får tatt meg en tur opp til Tabel Montain i morgen dersom det ikke ligger tåke der oppe, kanskje kan jeg legge ut noen bilder fra den turen senere.

Ha en god dag

Lørdag 24.01-15

Tåken møter meg på vei opp til toppen av Table Mountain

        Ja nå nærmer det seg avgang og jeg får vel skrive litt her igjen. Jeg tok en tur opp til Table Mountain og det ble en utfordring for en som sitter mye stille i båten. Det var ingen tåke å se på toppen og jeg bestemte meg derfor for å gå opp for å se på utsikten over Cape Town. Det ble som før nevnt en drøy spasertur og da jeg endelig etter 1,5 time nærmet meg toppen gjennom et bratt pass så begynte tåken å sige ned mot meg. Da jeg 10 minutter senere kom helt opp så kunne jeg knapt se nesetippen min og langt mindre se noe til byen som lå et sted der nede nede i tåkehavet.

      

       Etter en 20 minutters spasertur oppe på

platået så fant jeg fram til kafeen og bestemte meg for å ta en matbit mens jeg ventet på at tåken skulle lette. Da jeg etter 2 timer syntes det drøyde litt så spurte jeg en ansatt i kafeen om hun trodde tåken ville forsvinne.  Hun svarte da at hun trodde den ville bli liggende resten av dagen og dermed begynte jeg på den lange veien ned igjen til byen med føtter som allerede var ganske så møre i musklaturen. Først brukte jeg en god stund på å finne igjen stien som førte ned av fjellet og da jeg endelig hadde funnet den så måtte jeg være ekstra forsiktig da steinene var ganske sleipe p.g.a den fuktige tåken. Da jeg hadde kommet halvveis ned så forsvant tåken og da jeg endelig med skjelvende bein kom ned til veien så var tåken også forsvunnet helt på toppen av fjellet !!!!.   Men bortsett fra tåken og den mørbankede muskulaturen i lårene så ble det nå likevel en fin tur. Noen vil jo bemerke at det går en kabel-bane opp til toppen av fjellet, men man er jo en ”Viking” fra fjellandet Norge og dermed var det alternativet utelukket :-) .

  

Dassiene har en spesiell brystkasse som kan klemmes kraftig
sammen og de svetter også ut et spesielt sekret under føttene
som gir dem ekstra godt feste på fjellgrunn                              

       Et par dager senere bestemte jeg meg for å prøve på nytt og denne gangen fikk jeg følge med

Aril.  Etter å ha tatt en lokal buss opp til foten av fjellet så bestemte vi oss for å ta taubanen opp denne gangen. Turen opp med banen tok bare 10 minutter og da vi kom opp på platået så var været strålende og kunne vi se hele byen under oss og med ”Robber Island” liggende der ute i bukten mellom oppankrede skip. Det var jo som de fleste vet på denne øya Nenson Mandela satt  som fange i store deler av livet sitt. Vi tuslet rundt kanten av platået og kunne faktisk se helt ut til Cape Point. Vi fikk også sett en ”Dassier” og en del blomster jeg ikke hadde sett før.

    

     Jeg har skrevet før at Cape Town virket som en ”steril” by, men dette er bare delvis sant har jeg funnet ut. Området fra tog-stasjonen og ut til Water Front er ganske så dødt med store kontorbygg, men dersom man velger å gå den andre veien opp langs ”gågaten” så er det adskillig mer liv og i enden av gågaten kommer man til en fin botanisk hage. Går man opp gjennom hele parken så kommer man til slutt fram til et flott museum som også er verdt et besøk. En annen ting er at dersom man besøker noen av gatene som ligger ovenfor gågaten så finner man en del gamle bygg fra 1800 tallet som er godt bevart.

Min nærmeste nabo kunne bli litt hissig av og til når man kom
for nærme pongtongen hans

        Royal Cape Yate Club er en ganske fin marina, men det er litt trangt mellom flytebryggene. Her om dagen så kjørte en Franskmann inn i klyver bommen min mens jeg var inne i byen, men heldigvis skjedde det ingen skade på den som jeg kan se. Jeg forventet at franskmannen ville komme over for å sjekke om det hadde oppstått skade på båten min og for å be om unnskyldning, men det gjorde han ikke. Han dunket også inn i båten til Aril da han skulle inn i båsen ved siden av ham, men heller ikke han fikk noen synlig skade på båten sin.

      Jeg fikk høre om dette av et Canadisk par som hadde sett det hele og som sa jeg måtte sjekke wirene og kjettingene som støtter klyver-bommen da det hadde vært et ganske kraftig sammenstøt. Jeg så ikke noe til franskmannen de neste 3-4 dagene, men da jeg skulle besøke Aril så jeg mannen ombord på båten sin og spurte om hva som hadde skjedd. Han viste meg da ganske store skader på targa-bøyen sin og sa at jeg måtte betale for skadene?? Jeg spurte da om det ikke var han som hadde kjørt inn i min båt mens den lå stille inne i båsen og dette svarte han bekreftende på.  Jeg spurte da hvorfor han mente at jeg skulle betale for skadene på båten hans når det var han som hadde kjørt inn i klyverbommen min og han svarte da at det var fordi båten min hadde for lang klyverbom ????. Jeg trodde først at mannen spøkte med meg men det viste seg at han hadde snakket med sjefen for marinaen og gjentatt at han mente jeg måtte betale for skadene på båten hans og at han ville anmelde meg til politiet. Sjefen for marinaen hadde svart franskmannen at dersom det var noen som hadde krav på erstatting så var det eieren av ”Viking” båten. Franskmannen hadde da ommbestemt seg og ville ikke anmelde meg likevel.

      Det er helt utrolig hvor frekke enkelte mennesker kan være. Her var det en seiler som hadde mistet kontroll over båten sin og kjørt inn i klyver-bommen min og allikevel så prøver han å overføre skylden og utgiftene for reparasjonen på meg.Dette var en godt voksen mann som skulle vite bedre enn dette, men sjefen for marinaen fortalte meg at det hvert år er noen som prøver å svindle til seg penger på denne måten.  Jeg har møtt mange hyggelige franskmenn på min seilas og skal slett ikke dra alle over samme kam, men dessverre så viser det seg at franskmenn er ganske så overrepresentert i lignende saker. Jeg har flere ganger blitt advart om at dersom det ligger en franskmann i havnen eller på anker i nærheten av meg, så må jeg låse båten og stue alt under dekk for sikkerhets skyld.  Jeg har også selv snakket med et par båteiere som er blitt pårent av franske båter og hvor de franske båtene deretter har stukket av uten å gjøre opp for seg. Jeg har tidligere trodd at dette var tilfeldigheter, men nå har jeg altså opplevd noe lignende selv. Det hører også med til historien at franskmannen aldri tok kontakt med Aril for å høre hvordan det gikk med båten hans og for å beklage det som hadde skjedd.

   
       Dersom du skal ha båten ut av vannet mens du er her så anbefaler jeg at du gjør dette før du kommer til Cape Town. I Simons Town som ligger bare 12 timers seilas fra Cape Town så betalte jeg bare 600 rand for å ha båten på land i 12 timer, mens jeg måtte betale 4000 rand for å henge i stroppene her i 1 time for å skifte en defekt ventil som begynte å lekke. Men de ansatte har vært hyggelige mot meg og de klarte å finne rom for meg selv om ordreboken var overfylt.

Ha det bra så lenge.

Søndag 01.02-15

     Da har jeg sjekket ut fra Sør Afrika og regner med å seile videre i morgen tidlig dersom vinden har roet seg litt. Akkurat nå så kommer fallvindene over Tabel Mountain opp i 35-40 knop her i Cape Town, men vinden skal roe seg til i morgen.
     Jeg vil møte på et lavtrykk om ca 4-6 dager og dermed få lite og ingen vind i 3-4 døgn for så å få vinden rett i ansiktet det neste døgnet, men deretter skal jeg være nord for banen til lavtrykkene og få lette stabile vinder videre opp til St Helena. Slik som værmeldingene ser ut nå med stort sett svak vind (9-14 knop) så regner jeg med å bruke mellom 17-20 døgn.

          Dersom jeg skal prøve på en kort oppsummering av oppholdet her i Sør-Afrika, så må jeg som er interessert i villmark og dyreliv si meg ganske så fornøyd med det jeg har fått oppleve. Det har også vært interessant å få se hvordan folk lever her i Sør Afrika. Det er vel bare ca. 20 år siden opphevelsen av apartheid regimeter så det er jo ikke overraskende at det fremdeles er de hvite som sitter på pengene. Det ser likevel ut til at flere og flere fargede får ta del i "det gode liv" og det er jo bra, men det er fremdeles mange fargede som er lutfattige og som lever et usselt liv på gata. Spesielt her i Cape Town har jeg sett mange uteliggere som sover under presenninger og lever av å tigge.
     Her i Yate Clubben er det bare hvite båt eiere, mens det er de fargede som jobber med vedlikehold av dem og dette er vel ganske så grei beskrivelse på hvordan det er her.
   Jeg har snakket med både fargede og hvite Sør Afrikanere om dette og mange av dem ser ikke lyst på framtiden. Etter som de forteller er produksjonen i landet gått kraftig ned og det kommer en stadig økende strøm av flyktninger fra landene rundt som legger et stort press på den offentlige økonomien. Dermed stopper vedlikeholdet av veier o.s.v opp og man har kommet inn i en nedadgående spiral som ingen ser ut til å kunne stoppe.

PS.
  Jeg har lest at det er et veldig tregt Internett på St Helena, men jeg skal prøve å holde bloggen oppdatert så godt jeg kan.





Ha en god dag alle sammen.

Mandag 02.02-15 2015

      Da har Stig Arne forlatt Sør Afrika og Cape Town og har nå startet på sin krysse Atlanterhavet for andre gang. Denne gang fra sør og nordvestover mot Karibia via St. Helena. Nedenfor er han rett vest av Robben Island ca klokka 11.15 norsk tid.