St Martin

Simson bay

 Hallo alle sammen


        Ja da er jeg kommet fram til St Martin og jeg tror jeg fremdeles er noenlunde oppegående i hodet  etter 6.5 uker i ensomhet ;-). Det ble en lang tur, men nå er jeg framme og skal slappe av noen dager og venne meg til å ha mennesker rundt meg igjen. For første gang på turen så ropte jeg  "Land Ohoi" og ringte deretter sønnen min for å fortelle at jeg så land etter 45 døgn, Fremdeles var det ett døgn igjen til jeg kom fram hit på St Martin, men jeg hadde sett land for første gang på mange uker.Turen har gått bra med bare noen få unntagelser og jeg vil komme med en rapport  om seilasen opp hit når jeg har fått slappet av og orientert meg litt om hva som finnes her.
    Jeg har hentet to nye seil som jeg bestilte fra LeeSail. Det ene seilet (storseil) var et erstatnings-seil p.g.a feil på seilduken og det ble levert gratis av LeeSail, det andre er et reserve seil (Fokken) som jeg bestilte i tillegg. Jeg har også skrubbet bunnen for Ande-skjell som hadde grodd godt på turen opp hit, faktisk så hadde det grodd så godt at det reduserte farten med nærmere 1 knop på slutten av turen.
 
    Det har skjedd forandringer i reiseruten og jeg kommer sannsynligvis til å seile hjem via Bermuda istedenfor å seile opp til Grønnland som først planlagt. Jeg beklager dette ovenfor lesere som hadde gledet seg til å lese om seilasen opp dit, men av personlige årsaker (økonomi og noen andre årsaker) så ønsker jeg å returene til Norge så snart lavtrykkene roer seg i nord-Atlanteren (Juni/Juli). Nå blir jeg her på St Martin noen uker for å reparere div ting og for å klargjøre båten for seilasen opp til Bermuda.
Ha det bra så lenge hilsen Stig

Lørdag 25.04-15

      Nå er det er vel på tide å sette seg ned og skrive om turen opp hit. Som tidligere nevnt så har dette vært den lengste seilasen på hele jordomseilingen. Det tok meg hele 46 dager, men det var en grunn til at det tok så lang tid.

Dag 1.

          Allerede første dagen så fikk det gamle storseilet en liten rift, men det var lett å få limt på en liten lapp, så det bød ikke på noen problemer. Noe som var mer irriterende var at lanternen i toppen på masten allerede første natten begynte å fuske og gikk ned til halv styrke med jevne mellomrom, men nå var det for seint uansett å få gjort noe med problemet. Dessuten så regnet jeg ikke med å treffe på mange båter før jeg kom opp til Karibien allikevel.

      

Dag 5.  

   Fikk jeg en ny liten rift i storseilet men også denne gangen var det lett å få limt på en lapp. Etter å ha limt på lappen så gikk jeg ned for å lage meg middag og mens jeg holder på med dette kommer det en stor flyge-fisk ned gjennom luka og treffer meg i skulderen før den deretter bommer så vidt på panna hvor jeg holder på å koke ris. Nå hadde jeg allerede åpnet en boks kokt skinke, så flyge-fisken blir returnert til havet den kom fra.

   Etter dette ”så gikk no dagan” uten at det hendte noe spesielt. Vinden var som forventet mild og stødig fra sør med en styrke på ca 12-14 knop. Jeg så en del "Portugisiske krigsskip" som er en blære manet som har et lite seil som stikker opp over vannflaten slik at den faktisk kan krysse litt opp mot vinden, men ellers så var det ikke så mye liv i havet der jeg seilte. Til gjengjeld oppdaget jeg at det var mer liv ombord enn det jeg hadde vært klar over. Da jeg åpnet bordplaten på kartbordet så jeg 8-9 kakke-lakker som gjemte seg i mørket. Jeg har stort sett unngått disse insektene som er helt ufarlige, men jeg liker ikke å ha  dem ombord. Derfor fant jeg fram en sprayboks og gasset dem ihjel før de rakk å stikke av. Etter at jeg hadde tømt gassboksen så jeg ikke flere av dem  på resten av turen. Jeg møtte forresten på en båt ”Mantra of Glasgow” den niende dagen på vei nordover, men fikk ikke kontakt med dem.

        

     Stort sett så går dagene greit unna på slike lange overfarter. Siden jeg er langt til havs så sover jeg nesten som jeg pleier å gjøre på land. Jeg står opp med sola og lager meg litt frokost som nå etter 14 dager består av tørkede brødskiver med skinke og majones eller noe annet pålegg. Deretter sjekker jeg posisjonen og  justerer kanskje litt på kursen. Hver tredje dag sender jeg en posisjon til min bror via satellitt telefonen, slik at de der hjemme vet at alt står bra til og at skuta fremdeles flyter. Jeg laster også ned en værmelding hver tredje dag for å sjekke om det er noe uvær på vei. Deretter tar jeg meg en runde på dekk og sjekker wirene og splinter til strekkfiskene o.s.v for å se at alt er som det skal være. Etter at dette er gjort så finner jeg fram en bok (som jeg sikkert har lest 3 ganger før) eller jeg setter på en film. Så er det på tide å lage litt middag før jeg setter på en ny film og spiser litt snop. Så kommer mørket og det er på tide å legge seg igjen. Jeg sjekker himmelen og dersom det ser bra ut så ruller jeg ut liggeunderlaget oppe på dekk og legger meg til å sove der. Noen ganger kommer det en regnskur og jager meg under dekk, men som oftest kan jeg sove hele natta på dekk bak nedgangs luken.

 (Dette med å sende posisjonen til min bror er litt skummelt og jeg bekymrer meg litt over at de skal bli redd for at noe har hendt dersom jeg ikke får sendt posisjonen min p.g.a at jeg kan ha mistet telefonen i gulvet”dørken” eller over bord eller av at det har oppstått en eller annen feil på den.  Jeg har derfor sagt klart ifra til broren min at de ikke skal bekymre seg dersom jeg ikke får sendt avgårde posisjonen. Det er bare dersom EPIRB,n blir utløst at de kan begynne å bekymre seg.)

 Dag 14.           

    Enkelte  dager kan det være at humøret blir heller dårlig som denne dagen er et eksempel på. Jeg hadde bestemt meg for å lage tomatsuppe til middag med de siste to eggene jeg hadde ombord. Det kommer noen større bølger innimellom, men stort sett er det ikke noen bølger å snakke om. Det går derfor greit å få kokt suppen, men litt av suppen skvulper ut over komfyren. Alle vet at tomatsuppe er noe griseri å få tørket opp og jeg irriterer meg litt over at det har skvulpet over. Deretter finner jeg fram en suppebolle og skal helle tomatsuppen opp i denne da en stor bølge gjør at mye av suppen renner ned i rommet hvor jeg oppbevarer maten istedenfor oppi suppebollen. Enda mer griseri og jeg begynner virkelig å bli irritert da en tredje bølge gjør at jeg glir i tomatsuppen på dørken og nå er det nesten ikke suppe igjen i pannen. Jeg kommer meg på beina igjen og kjenner at sinnet bygger seg opp inni meg. Fornuften sier meg at jeg må roe meg ned, men sinnet vil ha meg til å slenge pannen med den siste skvetten av tomatsuppen og eggene i dørken med full kraft. I noen sekunder står jeg der med panna i hånden mens sinnet og fornuften sloss om hva jeg skal gjøre, men denne gangen vinner sinnet og panna smeller veggimellom mens tomatsuppen skvetter rundt ørene på meg. Deretter setter jeg meg ned på sofaen som er full av flekker fra tomatsuppen og roer meg ned. Selvfølgelig ble det bare mye mer søl å tørke opp, men trykket innvendig har fått et utløp.Det som var mest kjedelig med denne episoden var at panna var av aluminium og den sprakk da den smalt i vegen. Det ble tørre skiver til middag denne dagen.

Her kan man se at den venstre bolten er i ferd med å falle ut.

    Noe mer alvorlig som hendte denne dagen var at jeg oppdaget at det øverste beslaget på stormasten var begynt å bevege seg nedover på masta. Jeg hadde tatt fram fotoapparatet for å ta et bilde av riggen for å sjekke at alle splintene i mastetoppen var på plass (en veldig grei måte å sjekke riggen på) da jeg oppdaget at en bolt under det øverste beslaget var forsvunnet. Da jeg var i Marokko for ca 3,5 år siden så hadde beslagene begynt å skli nedover masten p.g.a at masten tørket opp i varmen og dermed så krympet den. Jeg skrudde da noen franske treskruer inn i masten under beslagene for at de ikke skulle skli lengre nedover og dette hadde fungert godt i 3,5 år på tur rundt både Cape Horn,Stillehavet,Sørlige Indiske Hav og Cap

Her har den venstre bolten falt ut og
beslaget henger på den høyre bolten

det gode håp. Det var en av disse som nå manglet og dermed hadde det oppstått slakk i den bakerste wieren som holder stormasten. Da jeg prøvde å stramme den litt, så trakk den bare beslaget videre nedover på den siden skruen manglet. Dette beslaget er først og fremst beregnet på å støtte masten når jeg seiler med klyveren oppe og det var ikke noen umiddelbar fare for at masten skulle gå over bord. Jeg hadde fremdeles tre wiere på hver side som støtter stormasten sideveis og bakover og to wiere som støtter masten fremover, men den ene av disse var riktig nok festet til det øverste beslaget. Nå var det jo begrenset hvor langt ned beslaget ville kunne flytte seg, men utfordringen dersom dette skjedde var jo å få strammet opp wierene som jo ble for lange dersom dette skjedde.  Siden vinden ville komme fra styrbord (høyre) side hele veien opp til Caribien og den skruen som holdt beslaget på denne siden fremdeles satt fast, så bestemte jeg meg for å fortsette å seile og se hvordan det utviklet seg. Heldigvis så ble beslaget hengende på den skruen som fremdeles satt fast og alt gikk bra.

   

Dag 15. 

Da var det bare å bytte til nytt storseil

   Denne dagen var det lite vind, men Snorre Viking klarte å holde styrefart slik at jeg kunne

bruke vindroret. Ut på dagen kom det et squall og mens jeg sto i luka for å følge med hvor mye vind det medførte, så hørte jeg igjen den ekle lyden av seilduk som rivner. Denne gangen så ble det en stor rift over det tredje revet som gikk over hele det bakerste panelet. Denne gangen hadde jeg ikke noe valg og jeg måtte til å bytte storseil. Heldigvis hadde jeg bestilt et nytt storseil fra "Ullman sail" før jeg fikk beskjed fra "LeeSail" at de ville gi meg et nytt storseil p.g.a feil på seilduken jeg nå brukte. Dette storseilet fikk jeg levert mens jeg var i Simons Town og dermed hadde jeg ett i reserve dersom noe skulle hende. Så begynte den delvis slitsomme jobben med å skifte seil. På moderne rigger er dette en forholdsvis grei jobb, men på en gaffel-rigget skøyte er det mer arbeid da seilet er bundet fast til masteringene med tau og det hjelper ikke på at man er alene med jobben. Heldigvis så hadde det vært lite vind de siste dagene og dermed så var det ikke så store bølger, bare noen store dønning som av og til kom opp fra sør og etter 2-3 timer var det nye seilet på plass.

        Jeg befant meg nå i stillebeltet og hadde kjørt motoren av og til for å få litt framdrift de siste dagene.  Noen timer etter at storseilet var på plass så startet jeg motoren igjen for å få litt fremdrift  men etter et par timer stoppet den. Hva nå undret  jeg og begynte å tenke på hva som kunne være årsaken til dette. Jeg var nå midt i stillebelte og her kunne jeg bli liggende å drive i flere uker dersom jeg ikke fikk start på motoren igjen. Hovedsaklig er det to grunner til at en diesel-motor stopper, enten får den ikke diesel eller så har den ikke motorolje og den skjærer seg. Jeg sjekker lufte nippelen på dieselfilteret og det viser seg at det ikke er diesel der, dermed sjekker jeg dieseltanken og finner ut at den er TOM !!!!  Dermed var det bare å fylle den opp på nytt og motoren maler som en katt igjen.

      

  Dag 18.

    

     Feirer jeg med en Cola, for nå har jeg passert Ekvator for fjerde og siste gang på denne turen. Det går ikke så fort for det er en liten mot-strøm som senker gjennomsnitt farten litt.

    

 Dag 19.

     Denne dagen får jeg en kjempe squall som varer i nesten en time, jeg passerer også St. Paul Rock og er nå kommet opp i NV passaten og dermed trenger jeg ikke bruke motoren mer. Jeg oppdager at den øverste masteringen er "sprengt" så den må jeg huske å skifte på St Martin.

  .

     Resten av turen gikk greit så dette var det som skjedde på denne overfarten. Noe jeg også

oppdaget var at det var utrolig mye tang i havet etter at jeg hadde passert ekvator. Jeg har aldri sett så mye tang på noen av de havene jeg har seilt på i løpet av disse 3,5 årene.








      Etter som jeg kan se i loggen så brukte jeg motoren i ca 4 -5 av 46 døgn og det er jeg fornøyd med når man husker på at jeg krysset ekvator såpass langt øst som jeg gjorde. At det tok hele 46 døgn skyldes at jeg seilte svært forsiktig etter at mesterbeslaget hadde løsnet. Da jeg nærmet meg Karibien fikk jeg besøk av en liten fugl som hadde forvillet seg ut over havet, men ellers var det lite liv å se på denne turen.




     Nå har jeg fått skrudd inn noen flere skruer i masten under beslaget som var løsnet så nå er det gjort. Jeg har også reparert litt på vindroret og begynt å frakte ombord diesel. Jeg har sjekket prisene på diverse båtutstyr, men selv om St Marteen er skattefritt så er prisene høyere her enn i Norge på både utstyr og maling så det får jeg vente med å kjøpe til jeg kommer hjem. Dieselen er ganske billig og koster ca. 5-6 kroner literen så derfor fyller jeg opp alle kannene jeg har her. Ryktene skal ha det til at dieselen er over dobbelt så dyr på Bermuda.
    I går kom det forresten inn en norsk katamaran så da fikk jeg skravlet litt på norsk igjen. Jeg syntes litt synd på dem for jeg skravlet jo ivei hele tiden så de kom nesten ikke til ordet.He Heee. Jeg har også snakket med Jan Erik på "Damsgård Silo" og han lovet meg at den gamle båtplassen min skulle vente på meg når jeg kom hjem igjen så jeg skulle ikke bekymre meg om det. Tuuuusen takk skal du ha Jan Erik. Nå gjenstår det bare å finne seg jobb og bolig, men det ordner seg vel etter hvert.
 
   Planen er nå å seile videre opp til Bermuda i løpet av Mai måned, for deretter å seile over Atlanteren i løpet av Juni og så være hjemme i Bergen før August dersom været tillater det.

   Nå skal jeg jobbe litt til på båten de nærmeste dagene og så får jeg se om det er noe interessant å skrive om fra selve øya senere.

Ha en god dag alle sammen.

    

Søndag 03.05-15

         I går så kom det en gummi-jolle bort til Snorre Viking og det viste seg å være noen unge seilere som jeg tror kommer fra Spania og Italia og som jeg så sist i Cape Town. Vi dro i land og kjøpte oss noen brus og satte oss ned for å snakke om turen opp hit. De hadde vært innom Brasil på veien og kunne fortelle om fine opplevelser der før de seilte videre oppover i Karibien.  Da jeg spurte om når de hadde tenkt seg over Atlanteren så fortalte de att egentlig hadde de startet for en uke siden, men at de etter ett par dager måtte snu da selve roret løsnet fra ror-akslingen. Da de oppdaget dette så hoppet en av dem ut i havet og fikk sikret roret, slik at det ikke skled av akslingen og forsvant. Etter å ha festet roret med tau og ført to tau opp på hver side av båten så kunne de styre den ved å stramme og slakke tauene via to vinsjer. På denne måten hadde de klart å komme seg tilbake hit til St Martin og nå hadde de levert ror og aksling til reparasjon hos et mekanisk verksted. Båten var en Bavaria på noen og 40 fot og ikke så mange år gammel.

   Jeg oppdaget også at det ligger en svensk båt ankret opp bare noen båtlengder bak meg som jeg også hadde truffet tidligere i Sør Afrika. De lå også og ventet på at lavtrykkene skulle roe seg nord i Atlanteren. De mente at jo seinere dess bedre, men at man måtte komme seg avgårde før orkansesongen begynte i Juni/Juli. Etter som jeg forsto så hadde de derfor tenkt å vente noen uker før de skulle seile videre hjem til Sverige.

  

   For noen dager siden så tok jeg meg en sykkeltur til ”Phillipsburg” som ligger noen kilometer øst for Simpson Bay og er ”Hovedstaden” på den nederlandske delen av øya. Jeg ble skuffet over å kunne konstatere at denne lille byen var en typisk turistfelle og at det vrimlet av turister fra cruiseskipene i alle kriker og kroker av byen.  Langs stranden vrimlet det av resturanger og suvenir-butikker som solgte juggel produsert i ”Kina” . Jeg syklet derfor raskt videre for å besøke en Zoo som hadde fått god omtale på Internett. Da jeg etter 20 minutters sykling i stekende sol endelig kom fram så ble jeg igjen skuffet. Hele dyreparken lignet på en byggeplass med råtne gjerdestolper som falt ned av seg selv, flere hauger av sand og grus og tomme innhegninger rundt omkring. Det var en del bur med Ara-papegøyer og noen Vevert aper som de hadde importert fra Sør Afrika. Det var også en del andre dyr og fugler der men helhetsinntrykket var heller dårlig. Da jeg nevnte dette for damen i resepsjonen så beklaget hun og sa at det nå var nye eiere og at de hadde bestemt seg for en større oppussing av hele dyreparken.

         På fredag som var bestemte jeg meg for å dra vestover på øya til byen Marigot som er  ”Hovedstaden” på den franske delen av St Martin. Inntrykket jeg fikk var det samme som i Phillipsburg at alt var rettet inn mot turismen. Etter som jeg har lest så jobber 85 prosent av arbeidstakerne på St Martin i turistnæringen og dette stemmer sikkert etter hva jeg selv har erfart.

    Om det jeg har skrevet virker negativt, så er det også en del positive ting å si om øya sett fra en seilers synspunkt. Øya ligger langt nord/øst og er et godt utgangspunkt for videre seilas over Atlanteren. Simson bay er helt skjermet fra havet og dermed ingen dønninger. Du kan slippe ankret  på mellom 2-4 meters dybde på sandbunn som gir godt hold til ankeret. Du kan stort sett få kjøpt det du trenger til båten, selv om det er dyrt på tross av at øya er skattefri. Det er flere slipper/trawel-lifter her, men jeg vet ikke hvor mye det koster å benytte seg av dem. Dieselen er ganske rimelig (85 cent pr.liter)og du kan fylle vann gratis direkte fra kranen i Yateklubben ved siden av broen inn til bukta.Dermed trenger du ikke kjøpe vann, selv om også dette er mulig dersom du ønsker det. (Jeg tilsetter alltid litt klor for å være på den sikre siden) Kjøkkenet i restauranten bruker det samme vannet uten noen problemer ifølge kokken. Det er flere store supermarkeder med godt utvalg i hyllene. På minus-siden så ligger øya utsatt til for orkaner (ble truffet av en i fjor 2014) og det er en del stjeling fra båtene, men dette gjelder stort sett hele Karibien etter som jeg forstår.

     Nå må dere huske på at dette er den eneste øya jeg har besøkt her, så ikke vurder seiling i Karibien på bare denne ene uttalelsen om St Martin.    Men... jeg har snakket med en del seilere som sier at mange av øyene er veldig rettet inn mot turisme og at det derfor er vanskelig å finne ”tradisjonelle” øyer. Jeg har også tidligere nevnt at sandstrender og soling ikke er noe for meg, men mange ser jo på nettopp dette som en vesentlig del av opplevelsen de søker når de velger å seile her i Karibien og bade-strender er det mange av her på St Martin.

    For meg er dette et greit stopp for å hente meg inn igjen etter den lange seilasen fra St Helena, men jeg merker at jeg har begynt å kjede meg litt. Kanskje vil jeg oppdage flere sider av øya når jeg bare har vært her en stund, hvem vet?

  

Det var alt for denne gangen.  

    

Torsdag 07.05-15

            Det er ikke lett å være på langtur. I dag kom kystvakten bortom for å spørre om jeg kunne flytte meg litt på anker for de mente jeg lå for nær en  Yate klubb for megastore båter og kunne være til hinder for de store båtene når de skulle ankre opp.  Jeg fortalte at jeg lå innenfor det oppmerkede området for ankring, men at jeg selvfølgelig skulle flytte meg dersom de ønsket dette. Samtidig så spurte de om å få komme ombord for en kontroll av papirene mine. Det var da problemene begynte. 

       Først oppdaget de at nødrakettene mine var gått ut på dato, deretter så bemerket de at også  rednings flåten min skulle ha vært på servise for noen måneder siden og dermed forlangte de at jeg måtte ta servise på den før jeg fikk forlate havnen. Jeg protesterte svakt og sa at ifølge norske regler så trenger jeg ikke redningsflåte og det var ”bare” 5 måneder siden den skulle ha vært inne til servise. Videre sa jeg at jeg tenkte å ta denne servicen når jeg kom tilbake til Norge på et autorisert  verksted, men jeg skulle selvfølgelig kjøpe nye nødraketter med en gang.

         Den gang ei. Jeg fikk klar beskjed om at jeg ikke fikk seile videre uten å ha tatt servise på redningsflåten, så dermed så må jeg vel det da. Nå koster en slik service svinaktig mye penger (ihvertfall i Norge) og penger har jeg jo ikke for mye av fra før dessverre.

       Da de forlot båten så sa de at de kom tilbake om en halv time for å se at jeg har flyttet meg, jeg ba om en time siden jeg hadde manuell anker-vinsj og to ankere på 50 meter kjetting ute. Dette aksepterte de heldigvis, for da jeg skulle ta ankrene opp så satt de bom fast. Etter tre kvarter fikk jeg  det første ankeret opp til overflaten og da så jeg hva problemet var. Det hang en stor motorblokk fast i ene kroken på ankeret`!!!!, etter nok et kvarter fikk jeg vippet motorblokken av og da gikk resten greit.

     Etter å ha ankret opp på nytt så kommer det en jolle bort til meg og jeg ser at det er skipperen på en Norsk båt som kom inn i havna for to dager siden. Den natta blåste det godt her inne og han dregget en del og det samme gjorde jeg (derfor de to anker og 50 m. kjetting). Jeg fortalte ham om hva som hadde skjedd og da fortalte han at han også skulle ta servise på sin rednings-flåte og at han hadde fått tak i et telefon nummer til et firma som skal være dyktige på denne typen jobber. Dermed ringte han firmaet og forhørte seg, men fikk til svar at han måtte sende en e-post til dem om type redningsflåter o.s.v.   Nå har han gjort dette og vi får bare vente til vi får svar fra dem.

       I morgen tidlig (dersom det blir vindstille) skal jeg som takk for hjelpen med å få redningsflåten min i land heise ham opp i masten så han får reparert rullesystemet på forseilet sitt. Skinnene som er tredd inn på for-staget  har falt fra hverandre og dermed får han ikke rullet inn seilet. Han regner med at det er poppnaglene som er knekt og dermed må han sette inn nye nagler i skinnene der de har gått fra hverandre.

    Som jeg har sagt tidligere så er utfordringene med å seile på langtur større i land enn på havet. Nå får jeg bare krysse fingrene og håpe på at dette ikke kommer til å bli alt for dyrt, erfaringene så langt tyder på at denne øya ikke akkurat det rimeligste stedet å gjøre innkjøp på.

Ha det bra så lenge.

Lørdag 16.05-15

Marigot med det lille fortet på høyden bak byen

     Det viste seg at det ikke er mulig å få tatt service på redningsflåten her og dermed godtok heldigvis kystvakten at jeg kunne seile videre med den redningsflåten jeg har. Jeg måtte kjøpe nye nødbluss og for fire stykker kostet det 680 Nkr. og i tillegg så måtte jeg betale en bot på 320 kr. så alt i alt kom det på 1000.- kr.

    

        I går tok jeg meg en sykkel-tur til Marigot for å besøke et fort og for å se om det var noe

interessant å se som jeg hadde gått glipp av sist jeg var der.  Jeg fikk en fin sykkeltur og det var en fin utsikt over byen fra det lille fortet, men dessverre så var det ikke noe annet interessant å se dersom du da ikke liker å gå gatelangs og shoppe i en av de talløse suvenir/turist  butikkene.

    Jeg stakk også innom den største marinaen her og oppdaget da en  båt med Norsk flagg på hekken. Jeg fikk kontakt med en ung mann som

fortalte at de egentlig hadde tenkt å seile videre over Atlanteren dagen før, men så hadde de oppdaget at de ikke hadde penger til å betale for oppholdet  i marinaen så derfor var de der ennå ;-) . Det lå også en katamaran med Norsk flagg for anker ute i bukta, men ellers så var det ikke mange skandinaviske båter å se.

     

       Jeg leste forresten på Internett om en norsk 44 fots seilbåt ”Kolibri” som fikk problemer "Knock Down" utenfor Azorene for et par uker siden. Den hadde kommet ut for storm med 15 meter høye bølger og 40-50 knops vind og mannskapet måtte reddes av helikopter. Jeg sjekket værmeldingene på ZyGribb og de meldte om  8 meter og vind på 30-40 knop men det hender jo at de ikke stemmer med virkeligheten og det er jo også en kjent sak at mediene overdriver i slike reportasjer. Jeg er uansett glad jeg bestemte meg for å ta det med ro og vente på at lavtrykkene skal roe seg ned i Nord-Atlanteren. Nå ser det ut som lavtrykkene allerede har minket i antall og styrke, men jeg velger likevel å ”se det an” en stund til. Uansett så har jeg ikke noen garanti for at det ikke skal komme et kraftig lavtrykk når jeg endelig har bestemt meg for å seile, men da får jeg bare legge meg på været og håpe på det beste.

    

      Ellers så er det ikke mye å rapportere hjem om. Dagene går og mange seilere har startet seilasen over til Europa. De fleste av disse skal sørover til Middelhavet/Portugal/Spania og er dermed ikke så avhengig av at lavtrykkene lengre nord i Atlanteren skal roe seg. Jeg selv fordriver tiden med lesing,film og turer på land med sykkelen. 

     Jeg har prøvd og oppdatere meg litt om orkanene her borte og det ser ikke ut til å være noen umiddelbar fare for disse før i Juli /August, så jeg har fremdeles god tid. Jeg regner likevel med at jeg seiler videre i løpet av månedskifte Mai/Juni og kanskje før.

       

        I går kom det en eldre mann bort til meg i jolla si og fortalte at han hadde hilst på meg tidligere. Jeg prøvde å huske når dette var, men kunne ærlig talt ikke huske han i det hele tatt. Han fortalte da at vi hadde møtt hverandre i Marokko for ca. 4 år siden og at han husket meg p.g.a at jeg seilte solo og at båten min var spesiell med gaffel-rigg. Han fortalte at han hadde seilt flere ganger over Atlanteren og etter hans mening var det Juni som var den beste tiden til å krysse over til England.  Vi ble sittende å snakke lenge om seiling og han var glad for at det hadde gått fint med seilasen min ned til Cape Horn og videre rundt jorden. Jeg fikk forresten en e-mail her om dagen fra Lisa og Charly Bohne på ”Bomika”. Noen flotte mennesker som noen kanskje husker at jeg møtte i Porto Williams i Chile og som jeg deretter seilte litt sammen med i de Chilenske Kanalene. De var nå på vei gjennom Panamakanalen, så kanskje jeg får hilst på dem igjen?

   

      Nå skal jeg ta meg en sykkeltur for å se om jeg gikk glipp av noe interessant i Phillipsburg og også for å ta noen bilder av byen.

Ønsker dere alle en flott 17 mai hjemme i Norge. 

Onsdag 27.05-15

        Har sett litt på værmeldingene og det kan se ut til at det kommer et vær-vindu i løpet av fredagen.  Dersom værmeldingene  ikke forandrer seg mye i løpet av morgendagen så seiler jeg da videre og regner med at Irland blir neste stopp. Dette blir en seilas med varierende vindretning og styrke så hvor lang tid denne seilasen vil ta vet jeg ikke sikkert. Jeg regner med ca 36 dager, men det kan fort bli flere dager avhengig av vinden.  Jeg krysser fingrene og håper på det beste J

Ha det bra alle sammen.