Mar del Plata til Kaleta Horno

         Ja nå er jeg kommet til en natur-havn som ligger 1.5 døgns seilas nord for Pt. Deseado og som heter Caleta Horno. Jeg har seilt i 6 døgn fra Mar Del Plata, med varierende vind fra vest og sør-vest og et par dager med vindstille.
      Da jeg seilte inn mot Caleta Horno i skumringen i går kveld, så ble jeg møtt av seler som hoppet og spratt foran baugen på Snorre Viking. Man kunne nesten tatt dem for å være delfiner, slik som de hoppet. Rett før jeg kom inn i selve bukta (caletaen), så jeg noen alkefugler som satt på et nes i solnedgangen og jeg følte at her ville jeg komme til å trives.

Innseilingen er litt smal og svingete, men oppankringen gikk greit. Jeg pumpet opp jolla og festet et tau i land da jeg merket at ankeret dregget litt da jeg bakket det inn. Så tok jeg den vanlige kontrollen på motorolje og giroljen og etterfylte dieseltanken med 155 liter som jeg har i kanner på dekk. Etter å ha ryddet opp i båten etter seilasen, så lagde jeg meg en god middag og leste litt i en bok, før jeg tok kvelden.

Det var godt å få sove en hel natt uavbrutt, uten å måtte opp hvert 20 min for å sjekke kurs, vindstyrke/ retning og om det er fiskebåter i nærheten. Etter 6 døgn langs kysten, så merker jeg godt at jeg ikke får den dype søvnen som jeg trenger. Et resultat av dette er at jeg alltid føler meg litt trett og at jeg prøver å få meg litt søvn også på dagtid underveis. Da er det greiere når jeg er langt til havs og kan tillate meg lengre perioder med søvn p.g.a at båtene man møter der ute bruker AIS.
       Da jeg våknet i dag, så lagde jeg meg te og spiste en kraftig frokost. Så tok jeg fotoapparatet, en pakke med kjeks, noe å drikke og var klar til å hoppe i jolla. Da oppdaget jeg at det manglet luft i den ene pongtongen. og etter en rask sjekk så finner jeg et lite hull. Jeg finner fram lappesakene og får limt på en lapp. Det står i bruksanvisningen at man kan reparere hull i løpet av minutter, men når jeg ser nærmere etter så skal man vente 12 timer til limen har tørket og deretter ha lim langs kantene av lappen og så vente 5 timer !!!!. Dette kommer jo selvsagt ikke på tale, når jeg ligger i en uthavn og trenger jolla for å komme meg i land osv.

Så….. etter å ha ventet i 1,5 time, så hiver jeg jolla på vannet og tar meg en tur videre innover i den trange caletae`n. Den første fuglen jeg møter på er den artige damp-skips anda som ikke kan fly, men som bruker vingene til å padle seg bortover vannflaten . Vannet spruter rundt den, der den forsvinner rundt et lite nes med en imponerende fart.

Så kommer jeg til enden av kløfta, hvor terrenget åpner seg opp i et lite våtmarks område. Her ser jeg flere ukjente fuglearter og jeg finner fram fotoapparatet og tar noen bilder. Plutselig ser jeg noe bevege seg oppe på en åsrygg. Jeg skynder meg å ta et bilde, men jeg er ikke sikker på hva det var for et dyr. På avstand så kunne det minne om en Lama eller Alpakka, men ikke vet jeg om de finnes her? så jeg får undersøke sene Jeg prøver å spore det opp når jeg kommer meg til land, men hele landskapet her består av små dalsøkk, hvor det kan gjemme seg. Etter en stund så gir jeg meg og går tilbake til jolla og så drive jeg sakte ut gjennom kløfta med tidevannet, mens jeg tar noen flere bilder.

            Etter å ha passert området der Snorre Viking er ankret opp, så driver jeg videre utover mot havet og et åpnere landskap. Der ser jeg noe som jeg tror er pingviner som sitter på et nes, jeg styrer jolla slik at jeg skal kunne drive rett nedenfor der hvor fuglene er. Jeg er heldig, for jolla driver langsmed neset og jeg får tatt flere bilder idet jeg siger forbi på bare noen få meters avstand.

Det viser seg å ikke være pingviner, men noen alkelignende fugler som sitter der. Der er også en fugl som jeg tror Amrikanerene kaller Oilbird. (Dersom noen av dere vet navnene på de fuglene som det er bilder av her i bloggen, så vær så snill å skriv det i en kommentar. Jeg har ingen bok som jeg kan slå opp i, men jeg skal forsøke å skaffe meg en.)

Oilbird?

         I Resten av ettermiddagen bruker jeg til å rusler langs svabergene og jeg merker hvordan jeg finner ro i sjel og sinn og bare suger til meg inntrykkene som møter meg. Vinden øker på og dagslyset er i ferd med å forsvinne da jeg snur og returnerer tilbake til båten.
I morgen skal jeg sette på påhengsmotoren på jolla og prøve å dra ut til ei øy som heter Isla Leones og se om jeg kan få tatt noen bilder av sjøløve kolonien og pingvinene som holder til der ute. Men dersom jeg skal ta denne turen, må vinden ha roet seg betraktelig. Det går også en kraftig strøm mellom øya og fastlandet, så jeg får se om det er mulig å komme seg ut dit. Men det ville jo være artig å få oppleve min første pingvin-koloni her nede. =-) .
     Jeg sitter nå i båten og nyter den absolutte stillhet, mens jeg skriver dette. Det eneste jeg hører er vinden som suser i riggen og bølgeskvulp langs skutesiden. Etter en utrolig flott dag her i Caleta Horno får jeg vel lage meg litt kveldsmat, før jeg kryper under en varm dyne og leser litt i en bok.
God natt.

Tirsdag 17.04-12
　
       Det ble dessverre ikke noe besøk på Isla Leones. Jeg var nesten framme da jeg merket at det begynte å blåse opp, så jeg snudde og klarte akkurat å komme meg i ly av et nes som ligger utenfor Caleta Horno før det ble for ille.
      Jeg hadde pakket sekken med mat og fotoutstyr og tatt med meg den bærbare VHF`n og alt var klart til en ekspedisjon til sjøløve og pingvin øya. Jeg merket at det blåste litt inne i bukta, men ikke mer en at det skulle være grei skuring å komme seg ut til øya, men…. det gikk altså ikke. Jeg var så nære at jeg kunne se noe bevege seg på stranda, men før jeg drog inn dit måtte jeg bestemme meg for om jeg ville klare å komme meg ut av bukta igjen dersom det blåste opp fra sør sørvest. Jeg valgte å snu, selv om fristelsen var stor til å fortsette. Det skulle vise seg å være en klok beslutning, det var så vidt jeg kom meg i le før det begynte å blåse opp for alvor fra sørvest.

     Tilbake ved båten bestemte jeg meg for å fortsette innover til våtmarks-området, for å se etter fugl. Da jeg kom inn dit, så oppdaget jeg på nytt det samme dyret som jeg så i går, bare at nå var det tre av dem. Denne gangen fikk jeg sett nøyere etter og det lignet absolutt på en Lama eller Alpakka (det riktige navnet er Guanaco). Jeg snudde da jolla
 og bestemte meg for å gjøre et nytt forsøk på å komme nærme nok til å få tatt noen bilder.
        Vel tilbake til båten så tar jeg av meg genseren og legger også igjen kart og kompass, før jeg legger i vei innover pampasen. Jeg går i en stor bue for å få vinden i ansiktet, slik at de ikke skal få merket lukten av meg. Da jeg nærmer meg høydedraget hvor jeg så dem, så legger jeg fra meg sekken med mat og sniker meg opp mot toppen. Der… rett ved siden av meg oppdager jeg dem, det er tre stykker og de har ikke oppdaget meg enda. Jeg får tatt noen fine bilder av dem før de oppdager meg og forsvinner rundt en kolle.

Guanaco er det riktige navnet har jeg funnet ut via internett

        Jeg bestemmer meg deretter for å ta en lengre fottur langs et dyretråkk, som fører utover langs en åsrygg. Etter å ha gått en stund så ser jeg ett hull i bakken og jeg lurer på hvilket dyr det er som har gravd det. Jeg bøyer meg ned og i det samme jeg skal kikke inn så spretter det opp en hare som forsvinner lynraskt inn blant buskene. Jeg rekker aldri å få tatt noe bilde av den, men det er en opplevelse som jeg vil huske lenge.

      Etter å ha gått videre i en liten time, så har jeg sett to mindre flokker av Guanaco og jeg innser at de gjerne ikke er så sjeldne som jeg trodde. Men de er veldig skye og holder seg på lang avstand. Heldigvis så tok jeg med meg kikkerten og jeg setter meg ned og studerer dem i en times tid. Men de er hele tiden vaktsomme og ser nervøst i retning av meg, så jeg bestemmer meg for å la dem være i fred og tusler videre bortover dyretråkket.

Carancho

På veien videre så passerer jeg noen klipper, hvor det sitter noen rovfugler som jeg aldri har sett før. De er ikke så skye og lar meg komme ganske nære før de tar til vingene. Jeg får tatt noen gode bilder på 6-7 meters Jeg smiler med meg selv og er fornøyd med resultatet

Onsdag 18.04-12
　
          Det ble ingen tur ut til pingvinene og selene i dag heller. Barometeret falt i løpet av gårsdagen og i dag begynte det å stige. Jeg har fulgt litt med på været og det ser ut til at fronten på et lavtrykk (synkende barometer) bringer med seg vind fra N-NV, mens baksiden av lavtrykket (stigende barometer) bringer med seg økende kald vind fra sør. Dette kommer av at lavtrykkene passerer sør for der hvor jeg er og at de alltid kommer fra vest mot øst. Men dette kan forandre seg når jeg kommer lengre sørover. Den økende vinden (fra sør) på baksiden av lavtrykket varer normalt i ca.12 timer, men kan også vare i opptil 3 døgn.  

Eksempel på et paserende  lavtrykk, legg merke til
 den økende vinden i bakkant av lavtrykket. 

De kloke seilerne legger seg da på været og venter til kaldfronten fra sør har passert, før de fortsetter seilasen.

Så… normalt ca.2 døgn med vind fra vest nor-vest og så dreier vinden til sør, med økende kald vind som varer ca 12 timer.(Dette er jo selvsagt bare en hovedregel, men du kan være sikker på at vinden øker på, når barometeret stopper å synke og begynner å stige igjen..)
        Taktikken mange seilere velger å følge fra Pt.Deseado og videre sørover (dersom de ikke har fått en veldig god værmelding), er å seile kloss inntil land, slik at bølgene ikke rekker å vokse seg store. (vinden fra vest kan blåse ganske kraftig den også.). Dette kan man gjøre p.g.a at det stort sett blåser fralandsvind (Vest Sørvest) fra Pt.Deseado og sørover, men man skal være oppmerksom på at det kan være enkelte steder med sterk pålands-strøm.. Vel… det var litt om metrologien her nede.

         Poenget var at når jeg kom tilbake til båten i ettermiddag, så hadde vinden økt på og det var merkbart kaldere. Da jeg kikket på barometeret, så jeg at det var snudd og nå var stigende. Jeg håper derfor at den økende vinden fra sør har blåst fra seg og at bølgene har roet seg litt til i morgen ved middagstid. Tanken er at jeg da seiler videre til Pt.Deseado. 
      Ellers, så har jeg tatt meg en lang fottur innover pampasen og sett om jeg kunne se noe bebyggelse, men det gjorde jeg ikke. De eneste menneskene jeg har sett her, er to ungdommer fra Prefektura Naval. De dukket opp fra ingen sted første morningen og ville at jeg skulle fylle ut et skjema om båten, reiserute o.s.v. Nå går det noen krøtterveier her i området, så jeg antar at de kom kjørende hit med en jeep. Grunnen til at de dukket opp var vel at jeg via VHF`n hadde rapportert at jeg kom til å bli her i noen dager.
,      Det går også noen sauer rundt om kring i området her, men jeg har aldri sett noen gjetere, så jeg antar at de bare dukker opp når det er slaktetid.
        Vel, det var det jeg har å skrive om angående Caleta Horno, jeg kan absolutt anbefale andre seilere å stoppe her. Dette gjelder enten du ser etter en godt noenlunde skjermet havn, eller bare ønsker å se på dyre og fuglelivet.
       Havna er utsatt for sterk vind fra sør/sør-øst, men er helt skjermet for bølger, så bruk landliner da vinden fra sør kan merkes godt inne i caletaen. Det er tau på land to steder som du kan benytte, men sjekk om tauene er ok. Det tauet jeg først benyttet meg av var i dårlig forfatning, så jeg brukte også et annet tau som så bedre ut og som var festet til samme stein. Dybden der du dropper ankeret er på ca 4-5 meter men pass på tidevannet som er på ca 5 meter, slik at du har nok vann under kjølen der du velger å feste landlinene. Jeg vil ikke anbefale noen å entre havna etter mørkets frembrudd, selv om GPS signalene på min kartplotter viste nøyaktig hvor jeg var. Vær også oppmerksom på strømmen mellom fastland og øya utenfor(Isla Leone) som kan lage en del bølger, dersom vinden blåser motsatt vei av strømmen. .Hvordan havnen er å entre dersom det blåser sterk vind fra S-SØ vet jeg ikke, men er du først kommet inn er du trygg for bølger fra alle retninger.

        Etter at jeg skrev dette, så forlot jeg Cleta Horno. Da jeg hadde seilt i god vind fra V-SV i en times tide, så kaller jeg opp en fiskebåt, for å spørre om han kunne melde fra at jeg er på vei til Pt Deseado. Samtidig så spurte jeg om værmeldingen de neste 2 dagene. Han svarer da at det er meldt om meget sterk vind fra S-SØ. og at han skulle til nærmeste havn og vente der til stormen var over.
     Jeg velger da å returnere til C.H for å vente på bedre vær der. Dette skulle vise seg å være lurt, men vinden tar mye mer her inne på ankerplassen enn det som blir beskrevet i boka jeg har “Pategonia og Tierra del fuego Nautical Guide” .
     Utover kvelden så øker vinden på og jeg har etter hvert fire tau i land. Til slutt blåser det så mye at jeg må prøve å forhale meg inn under en fjellhammer, for å komme litt i ly for den sterke vinden. Å bruke jolla for å legge ut et anker til er helt utelukket, den henger til tider som en vimpel etter fortøynings lina. Jeg må bort fra fjellsiden som båten blir presset nærmere og nærmere mot og dette er ingen enkel jobb for en aleneseiler.
     Etter en kort betenknings tid bestemmer jeg meg for hvordan jeg vil gjøre det, for det er klart at dersom jeg ikke gjør noe vil jeg ende opp i fjellveggen. Jeg tar ti meters slakk på alle tauene unntatt ett, deretter så strammer jeg ankerkjettingen så mye jeg våger, slik at tyngden av kjettingen vil dra meg raskest mulig forbi
fjellknausen. Det siste tauet må jeg kutte med kniv , for belastningen er enorm og det er umulig å løsne det fra pullerten. Jeg har knapt lagt kniven på tauet før det ryker og båten driver så vidt klar av knausen og legger seg pent til rette under fjellhammeren. . Utfordringen nå er at tauene blir liggende å gnage mot fjellsiden som består av skarpe egger og dersom jeg ikke foretar meg noe så vil de raskt bli filt over og ryke. Løsningen blir å sitte på en liten fjellhylle og holde fendrene ned mellom tauene og fjellknausen.
          Siden forskjellen på flo og fjære er 5 meter, så må jeg stadig flytte på fendrene og det er ingen steder å binde dem fast. Så der sitter jeg i stummende mørke og kan ikke annet…. Etter en natt en dag og så en natt til, så virker det som vinden nå stilner av og det er en meget trøtt og sliten seiler som kryper til køys. Nå har jeg holdt fendrene på plass i cirka 60 av 75 timer. Sjørokk og kald vind har gjort det til en heller utrivelig opplevelse. Bare på høyvann går tauene klar av fjelleggen slik at jeg får spist noen brødskiver og gått på toalettet. Heldigvis så dregget ikke ankeret for da ville jeg endt opp i steinene på få minutter.
       En annen ting er at kløfta/bukten jeg ligger delvis inne i er grunn, ved fjære sjø står Snorre Viking delvis på kjølen, men det er mudder og silt bunn så det går greit så lenge det ikke er bølger her inne.
      Jeg har nå halt litt inn på anker kjettingen, slik at tauene går klar av fjellveggen. Båten blir da liggende mer med siden mot vinden og belastningen flyttes mer over fra tauene og over på ankeret. Dette er nå mulig p.g.a at vinden har begynt å gi seg, så jeg tror ikke at ankeret vil begynne å dregge.
     Jeg er litt skuffet over boka som beskriver havna som “Protection: well sheltred from all winds”. Den lille kløfta/bukten som jeg ligger delvis inne i, er det eneste stedet som gir litt beskyttelse for den sterke vinden fra S-SØ. Caletaen er trang og med den sterke S-SØ vinden som er, så virker fjellveggene som en trakt som leder vinden inn gjennom caletae`n. Hadde det vært andre båter her, så er jeg redd for at de hadde endt opp i fjæresteinene.
      Nå må jeg jo legge til at enhver seiler er ansvarlig for valgene han tar og dermed også ankerplassen han velger. Ankerplassen er nok sikker i de aller fleste tilfellene og det var den eneste havna jeg kunne nå før stormen ville begynne. Man merker ikke bølgene her inne og det gikk jo bra til slutt, men den er altså utsatt for sterk vind (Storm) fra S-SØ, selv om den ser godt beskyttet ut når man ankrer opp.
       I dag så tar jeg meg en pause for å få hvilt ut, spise en god middag og for å få varmen i kroppen igjen. Det var ikke så kaldt i lufta, (10 grader) men etter mange timer på fjellhylla, med vinden å sjørokk og uten mulighet til å bevege meg, så ble det kaldt allikevel. Men dette er jo en lyst-seilas så jeg kan ikke klage. I morgen akter jeg å seile videre sørover dersom vinden har gått over til V-SV. Da håper jeg at bølgene har lagt seg noe etter stormen (fra lands-vind) og at det ikke vil blåse alt for mye. .
Akkurat nå, så har ulingen i riggen stilnet litt, så nå antar jeg at det verste er over. =-). 

Fjellhylla jeg satt på en natt så en dag og en natt til.