Fernandes til Gambier-øyene

Fernandes til Gambier øyene. 12.04-13





Seilas i frisk vind

                 Ja så overlevde jeg denne gangen også J. Det tok meg 41 dager å komme hit, så det gikk ikke så veldig fort. Til å begynne med så hadde jeg fin og frisk vind på mellom 13-18 knop, men ved en  jibb fikk storseilet en større rift rett over forsterkningene ved det andre revet. Seilet ble splittet opp fra akter-liket og tvers over det første panelet, der stoppet det p.g.a sømmen som er dobbel i overgangen til neste panel. Årsaken var en litt

Seilet ble stiftet til dekk og lappene limes på med
fugemasse.

kraftig  jibb og det var bare å få storseilet ned så fort som mulig  Dette skjedde etter en ukes seilas så det var bare å sette igang med reparasjon av seilet for det var mange uker  igjen til Fransk Polynesia.

       Så snart storseilet var nede så begynte Snorre Viking å rulle kraftig ved bare fokken oppe og det var ikke lett å få reparert skaden. Jeg måtte først løsne seilet fra stor-bommen og  ute på piggen for at jeg skulle kunne få seilet ned på selve dekket. Der stiftet jeg det fast for å hindre seilet i å blafre i den friske vinden. Dakron-duken er slik at når den revner så oppstår det et felt hvor det ikke er mulig å sy, p.g.a at trådene i duken rives ut ved kantene langs riften. Dermed så må man legge på en lapp, slik at tråden får feste. Siden riften var såpass stor, (65 cm) så valgte jeg å legge seilet flatt ned på dekk for deretter å lime på en lapp på begge sider av seilet ved bruk av Tec 7 og litt Simpson fugemasse. Deretter sydde jeg kantene for å forsikre meg om at lappen ikke skulle begynne å løsne. Dette med å bruke fugemasse er egentlig en grei måte å foreta nød-reparasjoner på, da det er enklere å få lappen til å ligge riktig og samtidig er det sterkere enn søm. Ulempen er at siden jeg legger en lapp på hver side, så blir duken ganske stiv, men samtidig så blir den minst dobbel så sterk der hvor belastningen er størst. Etter et døgn så kan jeg heise seilet igjen og det ser slett ikke så verst ut der hvor lappene er festet.

      De neste ukene går det greit unna og jeg føler meg nesten som en passasjer på min egen båt. Ikke trenger jeg å justere seilene og vindroret tar seg av  styringen.  Jeg seiler med to rev i storseilet og to fokker som er spredd ut til hver side ved bruk av bommer. Ved denne reduserte seilføringen går det litt saktere, men jeg har dermed bedre kontroll når det kommer en squall.

     Etter fire begivenhets-løse uker hvor jeg  leser bøker, tar den daglige inspeksjonen av riggen, ser film og lager meg mat så skjer det igjen.  Rett før det begynner å mørkne, så merker jeg at båten plutselig mister styringen og  jibber  midt i en kraftig squall. Selv med bom-preventeren på plass så blir det en kraftig belastning på stor-seilet og jeg hører den ekle lyden av duk som rivner igjen. Jeg kommer meg  opp på dekk og får storseilet ned. Siden vindroret ikke fungerer lengre så har Snorre Viking lagt seg på tvers av bølgene. Dermed ruller båten kraftig fra den ene siden til den andre, mens vinden hyler i stagene og sjøsprøyten står over dekk.  Jeg kravler bak til roret for å se hvorfor vind-roret har mistet styringen og  jeg ser da at armen som går fra vindfløyen ned til tannhjulene henger og slenger.  Først så tror jeg at det mangler en bit der hvor

Det var denne bolten som løsnet,  slik at vindroret
ikke fungerte lengre.    Grunnen var at
unbrako-skruen du ser over akslingen løsnet. 

armen er tredd inn på en liten aksling, men så oppdager jeg ved en tilfeldighet at en av de små akslingene som kommer inn fra siden er løs. Når jeg trekker den ut så ser jeg at den er dreid smalere i enden for å passe inn i et spor på akslingen hvor armen er tredd inn på. Jeg ser at den løse akslingen blir holdt på plass med en liten umbrako-skrue og at det er denne skruen som har løsnet. Siden det ikke er boret et hull i selve akslingen, (slik at umbrako-skruen ville ha fått et godt feste i den), så er det bare presset fra tuppen av umbrako-skruen som hindrer akslingen fra å gli ut. Heldigvis så gled ikke akslingen helt ut og forsvant i havet før jeg oppdaget at den var løs. Etter å ha fått akslingen på plass igjen og strammet umbrako-skruen godt fast, så fungerte vindroret normalt igjen.

        Jeg sjekker bolter og smører vindroret hver andre uke når jeg seiler lengre strekninger, men jeg trodde at de små umbrako-skruene var limt med Locktite og at de gikk inn i et spor på akslingene for å hindre dem fra å gli ut og at de dermed ikke skulle ettertrekkes. Det er ett ledd i hver ende av armen som løsnet, disse leddene har  to små akslinger inn fra siden som er festet med umbrako-skruer. Det er også brukt flere umbrako-skruer på resten av vindroret for å holde diverse akslinger på plass. Da jeg sjekket disse så var det flere som ikke var trukket skikkelig til. Dette er bare ikke godt nok når det gjelder utstyr som man nesten er avhengig av når man foretar lengre hav-krysninger som soloseiler. Aries som har rykte på seg for å være et robust vindror, bør i det minste lage et spor i akslingene som umbrako-skruene skal passe inn i. Det som også bør gjørs er å dreie begge akslingene ned i diameter i enden og ikke bare en, da vil selve armen ikke løsne selv om en av akslingene skulle gli ut. I et nødstilfelle trenger man da bare en skrue med samme diameter som akslingen, for å foreta en nød- reparasjon  Som tidligere mekaniker og dreier så vet jeg at dette omtrent ikke vil koste noe for produsenten å gjøre.

      Grunnen til at dette opptar meg litt, er at solo-seilere  (også alle andre) er veldig avhengig av at selvstyringen virker. Dersom den svikter og man ikke klarer å reparere den eller få båten til å holde kursen på annet vis, så blir man tvunget til å sitte å styre for hånd 24 timer i døgnet.(Det sier seg selv at dette blir svært vanskelig for en solo-seiler.) For min del kostet det nok en reparasjon av storseilet, men siden det bare var to-tre dager igjen før jeg var framme, så tok jeg et tredje rev i seilet og planlegger å reparere riften når jeg har ankret opp i Rikitea.

Når skinkepakken så slik ut, fant jeg ut
at den var moden for søpla :-)

     Disse to tilfellene av uhell var de eneste jeg opplevde på  41 døgns seilas fra øya Fernandes til øya  Mangareva i Gambier-øyene. Avstanden som jeg seilte ble til sammen 3635 nm. på grunn av  jeg seilte ganske langt nordover før jeg svingte vestover og deretter sørover igjen ned til Gambier øyene. Jeg hadde 2-3 døgn med lite eller ingen vind og bortsett fra den første uken med frisk vind så blåste det mellom 7-14 kn. Det var også enkelte dager med mange og kraftige squall, (svært lokale lavtrykk med mye vind som varer i 10-20 min.) spesielt ser jeg i loggen at jeg er litt frustrert over  dette 06.03-13 og 05.04-13. Jeg ser også i loggen fra  13.03-13 at jeg oppdager at jeg har følge med en pilot-fisk som svømte rett foran baugen på Snorre Viking, men ellers var det forbausende lite liv å se iløpet av de 41 døgnene turen tok. Pilot fisken

 fulgte meg helt fram til jeg seilte inn gjennom rev-åpningen til Gambier øyene 10.04-13.

      Jeg oppdaget også at jeg hadde fått blindpassasjerer med meg fra Fernandes. Da jeg forlot øya så ble jeg stadig bitt av ett eller annet insekt, men jeg fant ikke ut hva det var som stakk meg. Etter hvert så ble dette virkelig et problem med 8-10 stikk med intens kløe hver eneste kveld. Jeg var redd jeg hadde fått lopper eller lus ombord og jeg sprayet alt sengetøy nøye med insekt-spray. Etter en uke virket det som jeg hadde klart å kvitte meg med problemet, men etter et par uker var det på,n igjen med stikking og kløing.  Da jeg kom fram til Rikitea på øya Mangareva så oppdaget jeg at det var en slags knott som hadde lagt egg i noen av potetene jeg hadde med meg i en kurv. Da jeg dunket kurven i dekk, så datt det ut 30-40 små knott som jeg øyeblikkelig tok livet av. Deretter senket jeg hele potet-kurven i sjøen for å være sikker på at alle insektene døde. Jeg kjøpte en del frukt og grønnsaker på Fernandes og det var i potetene fra denne øya at knotten hadde lagt egg.

     Gambier øyene ligger helt sør i Fransk Polynesia og er en gruppe på fire vulkanske øyer omkranset av et rev. Hovedøya Mangareva er der hvor alle de ca. 500 innbyggerne bor. Siden øygruppen ligger så langt sør, så pleide de ikke å ha besøk av mere en en seilbåt i året. Siden det er flere som nå seiler rundt Cap Horn og oppover kysten av Chile, så er øyene blitt et naturlig stoppested for disse båtene på vei til Tahiti.

       Da jeg seilte inn gjennom revet, så oppdaget jeg seilene til en båt i horisonten . Da jeg kommer til  øya Rikitea så ligger det 6 andre langturs-seilere her.  Jeg kjenner igjen blant annet seilbåten ”Shag” som jeg sist møtte i Caleta Brecknock sør i Chile. Jeg er overrasket over at det allerede så tidlig i

Slik ser altså en bananklase ut i virkeligheten.

sesongen er så mange båter her, men det viser seg at de fleste kommer fra Chile og dette kan være forklaringen.  En times tid etter at jeg hadde ankret opp kommer til min overraskelse ”Duende” glidende inn på ankerplassen. De hadde valgt å følge en syderligere kurs enn meg og hadde samtidig gjort et stopp på Påskeøyene på veien hit. De fortalte om skiftende svake vinder, med dertil justering av seil og kurs.

    Etter å ha ankret opp 50 meter fra land på 13 meters dyp og med to ankere på samme kjetting, så begynner jeg å se meg omkring. Det er en flott ankrings-plass med en liten sandstrand og en kai

rett bak meg. Fremfor meg er ankringsplassen beskyttet av rev som demper alt som heter bølger, men som er helt åpen for vind. Dette gjør imidlertid ikke så mye, siden bunnen består av sand og gir godt feste. (Da jeg hadde ankret opp satte jeg båten i revers og gav full gass uten at den rikket seg av flekken.)

Dette var det eneste "huset"som er bygget i
tradisjonell stil

     Litt til venstre for ankrings-plassen ligger  ”sentrum” hvor det er et par butikker, en kirke, et helsesenter, postkontor,  politistasjon i tillegg til privatboliger. Husene er  ”moderne” laget og består av mur med blikk tak for det meste.  På veien som går rundt øya og som er ca. tre mil lang, kjører det jevnt og trutt biler og mopeder. Det er ingen hus som er bygd i tradisjonelt gammel stil, det eneste bygget på øya som jeg ser har pandus-matter til vegger er en liten garasje.  Da jeg i går gikk en tur rundt øya så jeg en del hus som sto på stylter ute på revet. Noen av disse ble benyttet som kombinerte bolighus og naust, andre ble brukt i forbindelse med perlefarmer. Langs veien så ligger det hus med frukthager og små palme-lunder.  Menneskene jeg møter er vennlige og smiler og alle hilser når jeg går forbi.  Jeg er litt skuffet over at det ikke er noe igjen av de gamle bygge-skikkene og at det heller ikke finnes tradisjonelle seilbåter (outriggere) her. Alle båtene er laget av plast eller aluminium med kraftige påhengsmotorer. Det er en del kanoer med outriggere  men disse  er fabrikk-produserte ” konkurranse” båter som er laget av glassfiberarmert polyester og brukes bare til padling.

Søndag 13.04-13

  

   I går kveld mens jeg satt å reparerte litt på seilet, så hørte jeg trommer og lokal sang inne fra land. Jeg tok da jolla og rodde i land for å se hva som foregikk. Da jeg kom fram til en åpen plass ved skolen, så viste det seg at de øvde på tradisjonell sang og dans. Jeg satte meg ned på en trapp i utkanten av plassen og hørte på den spesielle sangen og rytmen . Musikken besto bare av trommer laget av trestokker og rytmen var veldig spesiell og fengende. Han som ledet sangen og dansen var dyktig og jeg ble sittende å høre og se på i et par timer før det hele var over. Jeg ble fortalt at siden dirigenten var den førstefødde i familien så var han blitt lært opp i de pliktene som kvinnene i familien skulle kjenne til. Han hadde da også en feminin holdning og hadde farget håret rødt. Uansett så var han en dyktig dirigent og også en god koreograf.

    I dag så tok jeg meg en tur i den katolske kirken siden jeg var blitt fortalt at sangen skulle være helt spesiell. Da jeg kom fram så viste det seg at kirken var nesten fylt opp med møtebesøkende som var trukket i finstasen og flere av seileren var også møtt opp. Det er en fin kirke og alteret var pyntet med vakre blomster-dekorasjoner. Siden messen foregikk på fransk så fikk jeg ikke med meg så mye hva som blir sagt, men sangen var en opplevelse i seg selv. Jeg ser at dirigenten av koret er den samme som ledet øvelsen i tradisjonell dans og sang i går kveld.

      Historien bak kirkene her i Gambier er en trist historie om den gale presten ”Pere Laval” som tvinger innbyggerne til å bygge store og små kirker, skoler og flere andre hus i korall-stein. Det kostet tusen av øyas innbyggere livet å bygge disse bygningene. Jeg blir sittende å tenke på dette under messen og det legger en demper på opplevelsen av å være her.

    Etter messen så tusler jeg tilbake til jolla og ror ut til båten for å lage meg litt middag for deretter å lese litt i boken til Helge Ingstad ”Oppdagelsen av det nye landet”.

     Onsdag 15.04-12

Snorre viking med "nytt"sol-seil

    Jeg har brukt formiddagen på å kutte opp det gamle mesan-seilet for å få laget en større lapp til hovedseilet og for å lage et lite sol seil av resten. Den gamle mesanen er både skitten og flekket så lappen og sol seilet er ikke noe vakkert syn, men det gjør nytten.

    Jeg regner med å være ferdig med reparasjonen av seilet i løpet av et par tre dager. Det går ikke så fort p.g.a at det er utrolig varmt på dagtid. Jeg sto tidelig opp i dag (05.00) for å benytte meg av den kjølige morgenbrisen fram til kl: 08.00. da begynte det å bli så varmt at jeg trakk inn i skyggen av sol seilet og laget meg litt frokost.

Når jeg ligger for anker ser jeg en del suge-fisk som
svømmer omkring. Dette er en merkelig fisk som har
en sugekopp oppe på hodet, som den bruker til å suge
seg fast til større fisker.

    Jeg ser at forsynings- båten har kommet inn i løpet av natta så muligens får jeg kjøpt meg noen poteter og litt frukt i løpet av ettermiddagen. Det har kommet fire nye seilbåter her siden jeg ankret opp for seks dager siden så nå er vi elleve langtur-båter her og av dem er det fire katamaraner. To av båtene har seilt ut til en av de lavere øyene ute på revet og Vivian og Bram på ”Duende” planlegger å gjøre det samme, men først vil de undersøke om det er muligheter for å kjøpe fersk frukt nå når forsynings båten har kommet. Jeg var forresten over på besøk på ”Duende” i går for å spise middag med dem. Det viser seg at de er ”kjendiser” i sitt eget hjemland, p.g.a at de skriver jevnlig artikler i et av de største båtbladene der.

Et sjarmtroll jeg traff langs veien.

       Selv blir jeg liggende her jeg er for å gjøre ferdig seilet og jeg skal også sjekke beslag, skruer og sjakler i riggen. Men jeg trives godt her jeg ligger og jeg har ingen hast med å seile videre. Jeg har som tidligere 
nevnt gått en tur rundt øya, men har ennå igjen å ta en tur opp på Mt. Duff som er en liten fjelltopp rett ved siden av der jeg ligger for anker. Den turen får jeg ta en dag det er litt overskyet. Nå får jeg ta meg en spaser-tur bort til hoved-kaien og se på forsynings båten og aktivitetene på kaien. Ha en god dag. 

Lørdag 20.04-13

     I dag sto jeg tidelig opp for å gå meg en tur opp på Mt. Duff. Egentlig skulle jeg gå sammen med mannskapet på ”Duende”, men siden det var meldt om lite vind så ville de heller benytte anledningen til å seile ut til en av øyene ute på revet.

På vei opp gjennom skogen på vei mottoppen av Mt. Duff

      Etter å ha spist en god frokost med ferskt hjemmelaget brød så tuslet jeg av gårde langs veien opp mot et lite pass mellom to fjelltopper  På venstre side ligger toppen Mt. Duff som er målet for dagen. Etter en liten halvtime er jeg i passet og forlater veien og svinger inn på en sti som fører opp mot toppen. Til å begynne med går stien gjennom en gammel plantasje som er delvis gjengrodd. Deretter så blir den brattere og går oppover fjellsiden mellom høye trær til den kommer til et kryss, hvor man kan velge å gå opp til toppen av Mt. Duff eller svinge til høyre og opp på nabotoppen. Jeg fortsetter videre og nå begynner stien å bli ganske bratt, etter en stund kommer jeg til noen busker hvor det er noen røde bær som ser ut som små bringebær. Jeg smaker på noen av dem og de smaker søtt men ikke riktig slik bringebær smaker hjemme. Jeg fortsetter  forbi noen bratte partier hvor det er trukket opp noen tau for å gjøre det lettere å komme seg oppover. Etter en times tid er jeg over tre-grensen og nesten på toppen, her vokser det høyt gress og når jeg følger eggen av fjellet så går det bratt nedover på begge sider. Spesielt på høyre side er det et fritt fall på et par hundrede meter.  Så er jeg på toppen og kan nyte en flott utsikt over øygruppen. Jeg

Utsikt over Mangareva

kan se hele Mangareva med Rikitea rett under meg, Aukena, Akamaru, Taravai pluss noen andre lavere øyer langs rev kanten som omkranser øyene. Under meg svever det tre Fregattfugler som leker seg i de oppadgående vindene. Jeg blir sittende i en time å nyte utsikten og for å ta bilder, men jeg ser det kommer noen mørke skyer fra N-NØ så det er på tide å returene til båten igjen. Et par timer etter at jeg har returnert til båten så kommer det noen kraftige regnbyger. Jeg får tatt meg en dusj på dekk og jeg rekker også å vasket en del klær. Regnbygene som varer i ca. en time gjør at jeg får også samlet opp 25 liter vann fra sol seilet før det hele er over. Nå er det ikke noe problem med å skaffe seg vann her, men jeg bruker så lite at jeg klarer meg med det jeg samler fra sol seilet  Det heter seg at man må betale for vann og for levering av boss, men så langt har ingen krevd penger for bosset og vann kan man få gratis hos en tysker som  også  leier ut vaskemaskin. Han selger også tid på Internett dersom du har behov for det.

    For noen dager siden fikk jeg kopiert en god del filmer fra ”Duende”, så nå skal jeg ned for å se en film før jeg tar kvelden. God natt.

Torsdag 25.04

    

        I natt så blåste det 22-26 kn. og jeg valgte å sitte ankervakt. Siden det ikke er bølger her så følte jeg meg ganske sikker med to anker (20+15 kg.Bruse) på samme kjetting, men man vet ikke hva andre båter rundt deg har av anker-utstyr. Dersom de er dårlig ankret så kan de begynne å drive i såpass sterk vind. Nå viste det seg at ingen fikk problemer og dermed forløp natten uten dramatikk.

     Jeg lurte på å seile videre oppover til Tahiti i går, men var ikke så lysten på mye vind etter rolige dager her. Det tar ca. 9 dager opp til Tahiti og jeg venter nå på et vær-vindu  I neste uke skal det komme et lavtrykk med lite vind (delvis motvind) halvveis opp mot Tahiti, så jeg vil vente å se hva som skjer. Jeg kan dele etappen i to og besøke noen atoller på veien, så muligens  gjør jeg det dersom jeg ikke får et langt nok vær-vindu til å rekke helt fram.

   Ellers så går nå dagene jevnt og trutt uten at det skjer så mye. Seilet er ferdig reparert, riggen kontrollert og alt er på stell. De siste to dagene har det regnet og blåst en del og dette skal det fortsette med et par dager til, så det er bra jeg har en del nye filmer å se.

    Aktiviteten blant seilerne har vært liten og de fleste har holdt seg i båten i påvente av bedre vær, men akkurat nå har vinden roet seg og jeg hører jevn summing av joller som kommer og går. Noen henter vann og andre skal kaste boss i containeren på brygga, eller kanskje bare over til naboen for en prat. De fleste har vært her i snart tre uker nå og noen har vel så smått begynt å tenke på å komme seg videre oppover i retning Tahiti når vinden blir litt mer stabil.

Ha en god dag.

Onsdag 01.05-13

      Jeg er her fremdeles, værmeldingene er veldig ustabile og det er vanskelig å finne et vær-vindu  Først ble det meldt om frisk vind på 36-40 knop, så forsvant vinden fullstendig og nå er det meldt om frisk vind mellom her og Tahiti igjen. Samtidig så er det meldt om kuling her på søndag som kommer og jeg er litt usikker på hvordan det blir å ligge i 30-35 knop for anker. Det vil ikke bli noe særlig bølger p.g.a revet rett forran ankerplassen, men det er som tidligere nevnt helt åpent for vind. Da noen av seilbåtene er på tur ute ved de andre øyene, så benyttet jeg anledningen til å flytte meg lengre ut fra land. Dette gir meg litt bedre tid dersom jeg skulle begynne å dregge. Og siden ingen båter nå blir liggende foran meg, så unngår jeg at noen eventuelt skulle begynne å dregge og dermed hekte seg opp i ankerkjettingen min og dra løs ankrene mine J. Jeg snakket litt med en som har seilt her i 11 år og han mener at med to anker ute så skulle det ikke være noe problem. (Selv hadde han ligget for ett anker i 60 knop uten å dregge.) Jeg er kanskje litt for forsiktig, men så lenge jeg seiler alene og bare har manuell ankervinsj så tar det sin tid å få opp ankrene dersom det skulle blåse 30-40 knop. (Better safe then sorry)

      Vel vel....jeg får bare være tålmodig og vente på det rette vær-vinduet  men jeg ønsker å komme meg opp til Tahiti for å se om jeg kan få bestilt et nytt storseil og en ny fokk. (Jeg trenger dem strengt tatt ikke enda, men jeg ønsker å ha dem i reserve ved tanke på Sør-Afrika og vindene der). Dersom det lar seg gjøre å få nye seil til Tahiti, så må jeg vel bli der noen uker mens jeg venter på seilene. Alternativet er å bestille seilene og så få dem sent til en annen havn senere, men Tahiti har veldig god flyforbindelse så det ville vel være best å få dem sendt dit.

    Nå er jo ikke Rikitea det verste stedet å ligge værfast ;-). Men tiden går raskt og jeg har nå vært her i tre uker. Jeg må nok belage meg på å bli her til ihvertfall over helgen ser det ut som, dersom ikke værmeldingene skulle forandre seg.

Ha en god dag.

Lørdag 04.05-13

       

        Det ser ut til at VHF,n min har tatt kvelden. Jeg oppdaget det da jeg skulle snakke med Bram på ”Duende” i går formiddag. Det viser seg at den sender fint, men den har sluttet å motta signaler. Det bedret seg etter at den hadde stått på en stund, men når jeg slår den av og etter en stund slår den på igjen så er samme problemet tilbake. Jeg må vel belage meg på å skaffe meg en ny når jeg kommer til Tahiti.

      Noe helt annet som skjedde i går var at jeg knakk et stort stykke av den ene jekselen min, men heldigvis så ble ikke nerven blottlagt så det gjør ikke vondt. Jeg får se om jeg kan finne en tannlege på Tahiti som kan fikse det, men så langt er det ikke noe vær-vindu som jeg kan benytte meg av for å komme meg dit. De fleste som har seilt rundt i lagunen er nå tilbake for å ligge her til vinden roer seg igjen. Noen av de hurtigere seilbåtene dro avsted i går, for å komme seg nordover i retning av Tahiti før vinden ble for sterk. I morgen og på mandag skal det som før nevnt blåse mellom 25-30 knop så jeg får bare smøre meg med tålmodighet og håpe på at været bedrer seg snart.

    Begge disse hendelsene i tillegg til seilet betyr grove innhugg i budsjettet mitt, så nå håper jeg snart at lykken snur seg litt til min fordel . Noen har sagt en gang at å seile på langtur er som å stå i en kald dusj og rive tusenlappene i stykker, men så ille er det nå ikke selv om det av og til kan føles slik .(Det er ganske varmt her :-) )

     Ellers så skjer det ikke så mye, livet går sin vante gang og jeg har vel egentlig ingen ting å klage på.   Båt og rigg fungerer fint og jeg er tross alt i Polynesia etter å ha seilt over Atlanteren, ned til Cape Horn og nå halvveis over Stillehavet. Ved siden av meg ligger gode seiler-venner og livet er godt å leve. Nå får jeg lage meg frokost og deretter skal jeg ta meg en spasertur på land, før det begynner å blåse så mye at jeg ikke kan bruke jolla lengre.

Ha en god dag.

Mandag 06.05-13

       Ja i natt til i dag, så blåste det friskt. Noen av seilerne som har vindmåler snakker om 36-38 knop i kastene og jevn vind på 32-33 knop. Heldigvis var alle klar over vinden som kom og hadde i god tid forberedt seg på den. Vi var minst tre båter som hadde lagt ut to ankrer og de større båtene lå ut 60-70 m med kjetting. Samtidig så virker det som det er godt hold i bunnen for ankrene, så det var nok ingen fare for noen av oss. Nå er jeg en erfaring rikere og har lært enda litt mere om ankring i sterk vind. Det ville nok ha vært noe helt annet dersom vi ikke hadde det beskyttende revet forran oss, som stoppet alt som var av bølger.

    Et lite problem som jeg fikk i dag var at alle bananene på banan-stokken, som jeg hadde hengende bak

på bommen til mesanen, plutselig ble modne på en gang. Siden det var en stor klase med maaange bananer, så rodde jeg over til Duende mellom to vindbyger og gav noen til dem. (De har nemlig en liten hjerteknuser som heter Flora som elsker bananer). De hadde nettopp laget en deilig sjokolade/banan kake som jeg byttet til meg et stort

stykke av, mot ett av brødene som jeg bakte i går.

     Akkurat nå så hører jeg at vinden øker på igjen, så jeg får komme meg opp og stenge lukene før regnet kommer, ha en god natt.

Lørdag 11.05-13

          

        De tre siste dagene har jeg seilt rundt i lagunen sammen med Vivian,Flora, og Bram på båten Duende. Først seilte vi til noen små øyer i øst som lå på rev-kanten  De er så små at det bare tar 10-15 minutter å gå rundt dem. På en av øyene var det reist et hus som ble brukt av innbyggerne til helgeturer o.s.v. De eneste som holdt til der nå var noen terner, fregattfugler og eremitt-krepser, men eremitt-krepsene de var det til gjengjeld riktig mange av. Etter å ha utforsket tre av øyene og Bram hadde skrellet noen kokosnøtter  inviterte de meg på

Det var så mange eremittkrepser her, at man måtte passe
på hvor man satte ned foten

middag før vi tok kvelden.       

   Neste morgen ville Vivian utforske en litt større øy lengre nord, så de drog videre mens jeg valgte å drive over korallhodene med jolla og studere fiskene der med vannkikkerten min. Etter fem timer kom de tilbake og vi seilte over til Aukena som er en av de fire vulkanske øyene i Gambier gruppen. Etter å ha tråklet oss igjennom perlefarmen med et utall av boyer, som var både over og under vann, kom vi oss endelig fram til ankerplassen. Denne øya er i privat eie og vi fikk ikke lov til å gå i land i nærheten av perlefarmen og husene der, men vi kunne besøke kirken som lå for seg selv ved stranden ca 1.5 kilometer fra bebyggelsen. Vivian, Flora og jeg drog i land for å se på kirken men det ble et kort besøk p.g.a alle moskitoen som var der. Vi lot Flora leke seg litt på stranden før vi valgte å komme oss ut til båtene igjen, for der er det litt vind og dermed ikke så mange moskitos.

Far og yngste sønn i familien

Mor

        Tidelig neste morgen tråkler vi oss ut gjennom boyene for å seile over til øya Taravai. Dette er også en av de fire vulkanske øyene og er dermed en ganske stor øy. Her skulle vi feire bursdagen til Bram, sammen med den eneste familien som holder til her. Etter å ha seilt gjennom en smal og grunn renne i revet, så fant vi oss et sted med sandbunn til å ankre opp på uten at vi ville drive over korallhoder som anker-kjettingen kunne feste seg til. Deretter dro vi i land og hadde det alle tiders sammen med familien på øya. Bram og Vivian hadde vært her før så de var blitt kjent med familien og var blitt enige om at de skulle feire bursdagen sammen med dem. Mannen i huset hadde som jobb å vedlikeholde eiendommen rundt kirken og det var nesten som å gå i en botanisk hage. Kona drev med håndarbeid og hadde laget et fantastisk fint bilde av Flora som presang til Bram. Dette bildet hadde hun brukt tre dager på og det var laget av sand og jord fra eiendommen. Det så nesten ut som et fotografi av Flora.

      Det ble grilling av både gris og kylling og med ris og noen gode sauser så smakte det kjempegodt. Til dessert hadde kona i huset og Vivian bakt kaker. 

Ut

Eldste sønn i familien

på ettermiddagen kom det to seilbåter til, den ene var fra Tyskland og den andre fra New Zealand. Da de hadde vært å sett på kirken, så slo de seg sammen med oss andre for å feire bursdagen til Bram. Når kvelden kom så ønsket familien på øya at vi skulle komme sammen til lunsj i dag så nå holder jeg på å steke brød igjen, siden jeg har store begrensninger som kokk J.

     

            Etter et vellykket koldtbord  så valgte jeg å seile tilbake til Rikitea da jeg ønsket å finne en ledig ankerplass, før andre båter som seilte rundt i lagunen kom tilbake. Grunnen til dette er at jeg ønsket å få ankret opp på ikke alt for dypt vann, siden jeg bare har manuell ankervinsj. Stor var overraskelsen over å finne en Norsk båt med 4-5 norske ungdommer ombord. Dette er de første norske seilerne jeg har møtt siden jeg var i Portugal og det var morsomt å snakke moderspråket igjen. De kom fra Galapagos og kunne fortelle at en annen norsk båt ville ankomme her i løpet av et par dager.

      Rett ved siden av der jeg ankret så syntes jeg å dra kjensel på en litt spesiell gul seilbåt som hadde kommet hit mens vi seilte rundt i lagunen. Stor var overraskelsen da det viste seg å være den samme båten som jeg traff i Marokko for snart halvannen år siden, verden er ikke stor....

           Nå ser det ut til at det skal komme et vær-vindu på tirsdag den 14.05-13. Dersom værmeldingen ikke forandrer seg for mye, kommer jeg til å seile videre oppover mot Tahiti den dagen. Kanskje gjør jeg da et stopp på enten Hao eller Amanu i øygruppen Tuamotu på veien, jeg får se hvordan været utvikler seg. Det er også mulig at Duende og en tysk seilbåt kommer til å benytte seg av samme vær-vindu  så da er vi tre båter som kommer til å seile samtidig oppover. Dersom jeg stopper på en av de to øyene, så vil det ta ca. fire og en halv dags seilas å komme dit.

Det var alt for denne gang.

Her er noen flere bilder fra øya: