Tahiti til Moorea

Tirsdag 13.08-13

Moorea sett fra ankerplassen på Tahiti

        Turen fra Tahiti til Morea skulle i utgangspunktet bare være en kose tur på fire timer, men  det skulle vise seg at det var mye mer grov sjø enn jeg regnet med på forhånd. Jeg viste at det skulle blåse 24 kn. men Morea ligger i ly av Tahiti og jeg var derfor ikke forberedt på så mye vind og bølger. Faktisk så lot jeg jolla henge bak båten på første delen av kryssingen mellom de to øyene, men til slutt måtte jeg berge den ombord da den hadde blåst rundt 2-3 ganger. Det ble litt kav med å få den opp på båten, men så kom det en vind rosse som blåste den ombord og så var den saken ordnet. ( Jeg fikk litt problemer med å krype fram under jolla men det gikk til slutt J). Da jeg snakket med Bram på båten Duende litt senere, så fortalte han meg at dette var en beryktet strekning og at mange hadde fått seilene ødelagt akkurat her. Årsaken er  strøm-sjø kombinert med  havdønninger som møtes fra nord og sør midt i sundet, legg så til  24 kn. vind så ble det en skikkelig heksedans over. 

        Da jeg kom inn i den vestre fjorden nord på Moorea ”Opunohu Bay”, så var det en fin ankringsplass  helt innerst i fjorden med meget god hold i tykk mudder. Det kom en del  vind-rosser, men siden det var så godt feste for ankeret så har jeg ingen betenkeligheter med å forlate ”Snorre Viking” og dra på sykkelturer rundt på øya.

         Ankrings-plassen er omringet av spisse fjellformasjoner og en frodig dal. Den ligger fredelig til og selv om det er en vei som går rundt bukta så er det ikke så mye trafikk her. Da jeg kom hit så var det fire andre båter som lå ankret opp her, men ettersom vinden økte på  ute ved innløpet av bukta så kom det fire- fem båter til og ankret opp. Disse båtene hadde ligget for anker ute med revet, men fant det nå tryggest å søke ly her inne.

Onsdag 14.08-13

Utkikken ned til fjorden hvor jeg ligger for anker

   Da jeg snakket med noen lokale ungdommer i går, så sa de at det ikke var sesong for å se Manta Ray. Den begynte ikke før i september og dermed måtte jeg finne på noe annet å gjøre. Jeg valgte derfor å ta en sykkeltur oppover i dalen rett foran ankringsplassen. Etter en times tid oppover en forholdsvis bratt vei,  kom jeg opp til en utkikksplass. Derfra gikk det to stier  så jeg valgte den som gikk til høyre da jeg håpte at den

skulle gå oppover til et pass høyere oppe i fjellet. Etter å ha fulgt den et stykke gjennom skogen så tar jeg en avstikker som fører meg til en kulp som det renner en bekk med friskt og kalt vann ned i fra et lite klippe-framspring. Etter å ha tatt en forfriskende

slurk av vannet fortsetter jeg langs stien som til min skuffelse svinger mer og mer nedover i dalen igjen. Jeg velger derfor å gå oppover igjen for å hente sykkelen som står parkert oppe ved utkikkspunktet. 

          På vei nedover  så stikker jeg innom noen gamle ruiner  hvor det blant annet er ruiner fra en gammel offerplass ”Marae”hvor det også hendte at det ble ofret mennesker. Etter å ha studert disse ruinene så
sykler jeg videre nedover og svinger inn i en dal hvor det dyrkes ananas.  Jeg kjøper med meg et par stykker fra en bonde og sykler deretter ned til båten igjen.

    Mange som skriver om misjonærene som kom hit til Polynesia, forteller at det var et ”paradis” her før misjonærene kom og ødela alt med innføring av  kristendommen, men dette er ikke hele sannheten. På noen av øyene var det utviklet seg så mange regler og Tabuer at det var blitt en sann plage for folket i hverdagslivet. Det var også så mange drap mellom forskjellige stammer at de nesten utryddet hverandre. Det var derfor for enkelte lett å akseptere kristendommen da den fjernet alle de gamle reglene og tabuene og også forbød alle drapene og kannibalismen som foregikk. For enkelte stammer  var det faktisk en lettelse når kristendommen ble innført. Jeg synes derfor at det er tåpelig og populistisk hva enkelte skriver, når de beskriver forholdene før kristendommen ble innført som et paradis uten problemer. Jeg legger ikke skjul på at kristendommen ødela mye av den gamle kulturen og kom med nye regler og påbud, men den førte også gode ting med seg.

       Det største problemet for øyboerne var alle sykdommene som den ”hvite mann” brakte med seg og som nesten utryddet befolkningen på enkelte av øyene og senere også innføringen av pengesystemet som ødela det tradisjonelle levesettet med å brødfø folket på.  Nå er det nesten ingen som lever av det øyene og havet gir lengre, de lever på junkfood fra Europa og USA. Da jeg snakket med en fransk lege på atollen ” Hao”, så fortalte han at den ”nye” folkesykdommen nå var blitt diabetes p.g.a feilernæring.  Jeg har selv erfart at veldig mange er kraftig overvektige  (les  feite), spesielt unge og  middelaldrene kvinner men også menn.  Selv om polynesierne var kraftige før, så er dette ”nye”fettet mye farligere når det gjelder diabetes.

     Etter å ha kommet ned til båten så forteller skipperen på nabo-båten at det likevel er mulig å se ”Sting Ray” utenfor delfin-senteret og at de blir matet hver dag.Men nå har jeg allerede bestemt meg for å seile videre opp til Huahine i morgen på siste rest av et høytrykk som gir vind fra øst. Om to dager er det varslet et lavtrykk med lite og ingen vind og det skal vare i en ukes tid. Denne perioden vil jeg heller bruke på å utforske Huahine og naboøyene Raiatea og Tahaa. Det ble dermed et kort opphold på Moorea men øya er i hvert fall mye bedre en Tahiti med alle bilene, forurensning og pengemaset.

Ha det bra så lenge.